Fredag: litt over en uke før termin, reglemssige rier som kom og gikk i 1 time 30 min.
Tirsdag uregelmessige rier i 3 timer 1 cm åpning, strippet av JM. Og klar beskjed om at dette var typisk 3.gangs.
Torsdag tegningsblødning og masse guffe. Murringer hele dagen.
Fredag etter
rier av og på jevne og ned på 2-3 min for så deretter bli sjeldnere og sjeldnere. Er på føden sjekker åpning, men ikke mer 1 cm. Det blir tatt CTG, få uregelmessige rier, noen få er gode.
Lørdagsnatt kl 01.15, snur meg i sengen og vannet går. Ringer føden og får beskjed om å komme kl 10 neste dag hvis jeg ikke får rier innen da. Får litt uregelmessige rier, men ikke noe skikkelige greier.
Lørdag reiser på føden, ikke mer åpning, tar CTG noen få uregelmessige rier. Får akupunktur, ingenting skjer. JM er plutselig usikker på om hun tror på at vannet har gått. Ber meg å ta en UL, får beskjed om å vente ca 1 time 30 min på UL. Takk og lov så fosser det enda mer vann og JM tror meg. Blir satt opp til igangsettelse søndag kl 10.
Vel hjemme blir jeg litt engstelig. For jeg har fått beskjed om at jeg skal ha antibiotika etter 18 timer, og at fødsel skal settes igang etter 24 timer. Men siden jeg er allergisk mot en god del antibiotika og at 24 timer er på natten må jeg gå i 33 timer. Er veldig sliten, og lei meg. Ingen gadd å ta en CRP en gang for å sjekke infeksjonsnivå. I tillegg ble hvilepulsen min målt til 97 slag i min. Alt er bare trist og leit, så jeg bare gråter. Er veldig skuffet over at jeg ikke kom i gang av meg selv heller. Mannen aner råd og ringer til Føde B. Får snakket med en herlig JM som skjønner bekymringene vår. Reiser ned å får lagt en plan for neste dag. Blir sjekket av en lege som gir go for igangsettelse kl 10, uansett om en lege rekker å sjekke meg da eller ikke. Blir lettet og sover godt.
Søndag møter vi opppå Føde B, får en utrolig koselig JM som beroliger meg med at dette kommer til å gå så bra. Tar CTG alt er bra, registrerer flere tullerier men nå er det ingen vei tilbake. Veneflon blir satt og jeg overlever, trass i nålskrekk. Skjønne JM lar meg få et ubrukt veneflon slik at jeg kan kjenne på det og innser faktisk at det bare er plast
En skrekk mindre.
Starter drypp på laveste nivå og det tar 45 min før noe særlig med rier kommer. Vi skravler og koser oss. Jeg har ikke mer enn 2 cm og regner med at det tar tid og skrur opp drypp til neste nivå. 30 min senere, forsatt ikke særlig vondt og kun 3 cm. Jeg skjønner at dette tar tid. Men så plutselig blir det litt vondere, jeg må legge meg på siden for å puste, og ungen får pulsmåler på hodet, og det er da 4 cm. Etter 30 min til er det 8 cm åpning, og hun går for å hente en noe jeg kan varme ryggen med. Jeg skjønner ingenting for jeg må be mannen hente JM igjen, for nå må jeg trykke. Og hun kommer tilbake og sier at det er ikke rart for det er full åpning.
JM og jeg har på forhånd snakket om hvordan jeg skal jobbe med pressriene slik at det ikke blir som de to foregående gangene med klipping. Så vi er enige om at jeg skal puste ungen ut og det skal gå sakte. Så 15 min etterpå er ungen nesten ute, og hun spør om jeg vil ta henne ut selv. Noe jeg gjerne vil. Det var helt fantastisk. Mannen ser ingen ting for øynene hans renner over av tårer. Han klipper navlestrengen.
JM sjekker meg nedentil, ingen revning. Så glad for at jeg hørte på henne. Hun var helt fantastisk. Jeg er ikke rent stolt av meg selv heller. For trass i at igangsettelse var min største frykt klarte jeg det og denne gangen følte jeg virkelig at jeg hadde 100% kontroll hele veien.
-02.12.07 
-06 
-97
Flott historie 
Nei jeg måtte sjekke selv.
2005 & K 
Linjærmodus
