Min fantastiske fødsel på Føderiket

[Muggi]

Jeg begynte som dere vet å bli rimelig drittlei av å gå overtidig, samtidig spøket det for å få føde på Føderiket så jeg var veldig lei meg for dette. Torsdag 8.1 skulle jeg på overtidskontroll på Riksen og jeg fikk klarert til å gå til mandag morgen, ellers måtte jeg føde på Riksen. Fikk dato for induksjon tirsdag kl 0930. I tillegg strippet hun meg så det sang i øra, og hun mente jeg ville komme igang av meg selv, jeg var jo pessimist og stilte meg kritisk til det

Merket mye murringer og litt vonde kynnere, men ikke annet enn at det gikk helt fint. Dro på kino med gubben og fikk meg en god natt søvn. Våknet av de samme kynnerne og merket at de kommer med jevne mellomrom, likevel var jeg helt sikker på at det skulle stoppe opp...

Svigermor ringer og er blitt dårlig så jeg kaster meg i hui og hast i bilen og får ringt leger og styr og hun ender opp i ambulanse med blodtrykk så høyt som det kan få blitt. Kynnerne var der, men ikke vondt. Dro på butikken og fikk med meg ett par bæreposer med masse "stakkarsmeg" mat og dro hjem.

Da jeg endelig satt meg ned så kjente jeg at de kom litt oftere og tok litt opp i styrke, da slo det meg at det kunne være begynnend rier. Satt en stund også ringte jeg til Føderiket. Traff en hyggelig JM som ba meg legge meg i badekaret for å se om de forsvant og at jeg måtte bare ta kontakt igjen. La meg i badekaret og sammentrekningene fortsatte, men de ble mindre vonde. Da jeg gikk opp igjen fortsatte det som før. La meg litt ned, gikk litt rundt, de var det samme og da ringte jeg gubben (kl 1430 ca). Jeg hadde veldig milde åpningsrier sist så det slo meg at om dette var ekte kunne det plutselig gå fort. Gubben kom omsider hjem med Simone litt før fem og da hadde jeg i mellomtiden fått høre at vakt-JM på Føderiket byttet vakt med MIN JM fordi hun ikke var i form og hun ringte meg og sa at vi bare måtte komme om vi ønsket det og at hun ble der om natten. Snakk om lykkefølelse og trygghetsfølelse, selvom jeg hele tiden trodde det skulle stoppe

Vi surret rundt her i en times tid og da synes jeg det tok seg litt opp. Vondere når jeg satt så jeg gikk litt rundt og rugget på nedredelen, vi kom oss omsider i bilen vel 1830, fikk levert storesøster og dro innover til Oslo.

Da vi kom til trafikkmaskinen synes jeg det begynte å gjøre litt vondt, måtte holde F i hånden og pese bittelitt, men jeg ble jo bare mer og mer lykkelig over å være igang..

Da vi kom inn (1915) ble vi tatt imot av min JM og første sjekk viste nesten 5 cm, hodet godt inn i bekkenet og alt klart. Hun mente definitivt at jeg var igang.
Jeg gikk litt rundt, pakket ut litt og snakket litt med JM om hvordan vi ville ha det osv. Jeg fant frem den store blå ballen og satt og jumpet på den i en god stund mens jeg leste Se og Hør, plutselig ble det mer vondt. Jeg måtte opp hver gang jeg fikk en rie, ja dette var rier, og hang på F. Vel 2015 gikk jeg inn på stuen for å prøve litt avslapningsøvelser i sengen, men det gikk heller dårlig. JM ville sjekke meg og hun fant 6 cm og at hodet hadde rotert ett nivå til ned i bekkenet, hun kjente på meg under en rie også (au) og kjente at det roterte godt nedover. Jeg reiste meg raskt opp og nå begynte det å gjøre vondt. Jeg kjente hodet skrudde seg nedover og jeg måtte virkelig konsentrere meg med å puste riktig. Badekaret var allerede fyllt opp og JM mente jeg måtte få komme meg oppi der. (2030)Kroppen ble avslappet av å ligge der, skikkelig deilig, men så begynte det igjen, skikkelig. Fant tilslutt en fin stilling hvor jeg satt på knærne og hang over kanten. Nå tok det seg skikkelig opp og jeg som er en verbal føder kom med de ene ordene etterhverandre. Dette gikk fort og det gjorde bare så hinsides vondt. Fikk heldigvis gode pauser mellom takene.

Plutselig synes jeg det endret seg litt og jeg tok en liten prøvetrykk og da kom trykketrangen som ett sug. Kjente kroppen bare skiftet helt fokus og jeg lot "naturkreftene" ta over løpet. Det er befriende å få presse ift å bare å ha heavy åpningsrier, men fortsatt gjorde dette udrabelig vondt.

JM ville ha meg på rygg for sjekk og hun konstaterte en stor vannblære som lå foran åpningen og at det bare var å trykke. Fikk snudd meg og fant samme stillingen og fikk hånden til mannen. Han har aldri kjent at jeg har tatt så i noen gang. Jeg bannet, kjeftet og presset.. Etter 3 press sier JM: " Nå har du født hodet". Jeg får jo helt sjokk og sier: " Fy søren, jeg er flink". Den har jeg hørt mange ganger i ettertid.. Neste rie kommer og jeg kjenner hun kommer seilende ut av meg. F sitter fasinert å ser henne komme svømmende ut i vannet og hentet opp. I tillegg ble hun født i intakt vannpose, noe som er veldig spesielt "Seiershette" Født kl 2102.

Jeg får henne raskt på magen og jeg var bare så lykkelig. Tenk jeg er FERDIG!! Ble liggende litt i vannet før mannen ble beordret i seng med bar overkropp og fikk Bertine med seg. Der lå de og koset seg lenge mens jeg fikk ut morkaken og ble sydd. Fikk en litt rift bakover, tre sting, men dette plager meg ingenting.


Etter det lå vi og koset oss i en god time før de veide og sjekket henne.

Vitale mål: 3525 g, 52 cm, 37 ho. Apgar: 9-10-10

Jeg vil anbefale alle i Oslo/Akershus å sjekke ut Føderiket. Jeg ble så godt tatt vare på i svangerskap, fødsel og i de første ukene etterpå. Det er noen helt herlige damer som jobber der og jeg følte meg trygg hele veien. Mannen min er helfrelst og sier at OM det skulle komme en til så kjører vi fra Telemark og inn (vi har flyttet)