Det var kvelden den 30. oktober 2006....
Jeg lå på sykehuset og hadde akkurat nådd 29 uker. Jeg var glad for å ha kommet enda en uke ut i svangerskapet. Målet var å komme så langt som mulig, for prematurfødsel ville det bli uansett.... (Vannet gikk i uke 21)
Jeg skulle til å se på ett av ukens høydepunkt: 71 grader nord. Da fikk jeg noen kynnere - igjen.... Var rimelig vant til kynnere, men var ikke disse litt annerledes, tro...? De var vonde, og litt vel regelmessige..... Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at her var det fødsel på gang. Fikk ikke sett noe særlig av 71 grader nord den kvelden.....
Først ringte jeg sambo, og sa at han fikk ta seg en tur til meg, i tilfelle... Han kunne eventuelt dra hjem igjen om det var falsk alarm...
Så ringte jeg på, og fikk jordmor inn til meg. Hun tilkalte lege, tror jeg... I alle fall kom legen. De satte på meg "registreringsbelte", og jeg frydet meg over å få følge med på riene, styrke og lengde. Dette kunne jeg nemlig ikke huske fra storebrors fødsel. Riene kom stødige og regelmessige som bare det. Etter en stund dabbet de av, og jordmor skulle til å koble av utstyret da jeg fikk en kjempevond ri....
Det var da jeg ble uvel, kaldsvettet og ble svimmel... Som forventet fikk jeg lavt blodtrykk.... Jeg hadde samme opplevelse under forrige fødsel, snaue 10 mnd tidligere..
Jeg husker ikke rekkefølgen, men åpning og modning ble sjekket. Ingen åpning.... Babygutten vår, William, hadde det fint, og var ikke stresset av riene. Det var det jeg var mest opptatt av. Hadde tenkt mye på hvordan han ville takle en fødsel etter å ha ligget så lenge uten fostervann.. Tydeligvis gikk det helt fint!
Alle jordmødre og legen diskuterte om jeg skulle sendes til Rikshospitalet eller ei. Jeg syntes det varte og rakk før beskjeden kom: Jeg skulle sendes i ambulanse til Rikshospitalet. Fikk forklart at en del av barnelegene på huset var på kurs, og de ville ha kun de beste tilstede for å ta imot gutten min. (senere ble jeg fortalt at overlegen ville ha meg til riksen, for de fryktet at William ville være svært syk da han ble født)
Jeg fortsatte å ha moderate smerter. Det tok sin tid før ambulansefolka kom. Sambo satte seg i bilen og reiste inn til Riksen. I mellomtiden lurte legen og jordmødrene på om jeg skulle få riehemmende før ambulanseturen eller ei. Problemet var mitt lave blodtrykk... Det kunne forverres av riehemmende. Siden jeg hadde null åpning ble vi enige om at det var ok å gi meg noen riehemmende tabletter i stedet, for å få en litt svakere effekt.
I ambulansen begynte jeg å få såpass vondt at jeg var i min egen verden, konsentrert om å takle smertene. Noen fleipet med at jeg kunne knipe igjen til 1.november, for det ville vært en fin fødselsdag... "Neitakk, ikke med disse smertene", var mitt tørre svar....
Husker vagt at jeg ble trillet inn på et rom på Riksen. Det myldret av folk som gikk inn og ut av rommet. Sambo hadde kommet frem før ambulansen, til og med... Jeg fikk en enorm pressetrang! Jeg ble sjekket, og hadde full åpning.... Jeg måtte pent vente litt med å presse, for legen var ikke helt klar....
Det klarte jeg ikke. De klipte meg mellom to pressrier, for å skåne babyens hode. Ett fett for meg, jeg ville bare presse.... Aldri har noe føltes så fantastisk..... 31. oktober klokka 01.07,
17 minutter etter ankomst Riksen, kom "Stjernekikkeren" William ut i en fei, etter bare noen få press! Takk og lov at vi rakk det!
Jeg var så uendelig lettet og glad.... De la ham nederst i sengen min, ansiktet vendt mot meg. Jeg så på ham og hørte at han lagde en svak klynkelyd. Jeg var så glad for den lyden! Så tok de ham med seg. Han måtte "forberedes" og sendes bort til nyfødt intensiv. Apgar på 3-6-7.
William er et sant mirakel
, 1242g og 40cm, 28cm rundt hodet. Ikke så veldig liten, men en fighter.... Han holdt ut i ukesvis uten fostervann, og klarte seg gjennom både fødsel og tøffe tak på sykehuset.
-01,
f/d 04 (pga PPROM), 
f/d 05 (pga PPROM) og
fint at alt gikk så bra!
Fra en prematurmama til en en annen.
)
Lykke til videre og kos deg masse med William og storebror!
)
2005 & K 
Linjærmodus
