Endelig er Alva her 
Jenta vår er kommet! Her er historien fra når hun ble født mandag 14. april kl 22.35 slik som jeg husker den.
På lørdagskvelden den 12. april satt vi oppe lenge og så på tv. Jeg døset på soffaen og gikk å la meg ca kl 01.00 men Kristian ble oppe for å spille litt PSP. Han kom å la seg kl 2.20 og da gikk jeg på do for å tisse. Når jeg satt der så hørte jeg et rart knepp nederst i magen og tenkte med en gang at det var vannet som gikk. Men det kom ikke noe vann og jeg begynte å fantisere om at det var nakken til snuppa som knaket og jeg lurte på om jeg burde si noe til Kristian. Jeg gikk for å legge meg igjen og i det jeg legger med flat i sengen så kjenner jeg at jeg blir varm mellom beina! Jeg "hopper" opp fra senga og "løper" til doen med vannet rennende. SHIT sa jeg når jeg reiste meg og Kristian spurte med en gang: "Gikk vannet nå eller?"
Jeg stilte meg i dusen og han kom løpende og var helt i hundre for nå skulle jenta vår komme til verden. Jeg ba han hente en babybleie som jeg kunne ta på meg etter dusjen. Vannet kom fortsatt i store mengder så bleien ble fort klissvåt. Jeg ringte til føden og de sa at vi skulle komme in for å få sjekket ctg og tempereturen siden det var vannavgang. Jeg hadde ikke noen rier enda. Vi pakket det siste som gjensto av fødebagen og bestemte oss for at vi skulle la Bajas-pusen bli hjemme og heller be broren til Kristian om å hente han på morgenen.
Vi kjørte de 45 min det tar til Ringerike sykehus og vi var meget spente og fulle av adrenalin begge to. Når vi ankom ca kl 4.30 ble vi tatt med på mottakelsesrommet og koblet til ctg. Jeg satt med den i godt og vel 45 minutter fordi vi kom midt i et møte. Ctg'en var helt fin og det var også temperaturen min. Vi ble på tv-stuen i litt over en time for å se om riene skulle begynne men da var vi begge så trøtte så vi valgte å reise hjem til Krisitans farmor som bor 5 min fra sykehuset. Jeg begynte å få lette rier etterhvert og hele dagen gikk med til døsing mellom riene som ikke var mere smertefulle enn at jeg klarte å snakke imens. Jeg sov bittelitt men jeg ble trøttere og trøttere.
Kl 20 ringte jeg føden igjen og vi ble bedt om å komme innover for å sjekke tempen igjen. Jeg ble satt på ny ctg som fortsatt var helt fin men riene var meget uregelmessige og kom med alt fra 4 til 20 min mellomrom. De var heller ikke veldig sterke enda. Vi reiste ut igjen i vente på sterkere rier men nå reiste vi til Kristian sin mormor isteden for hun var bortreist og vi fikk huset for oss selv. Neste natt tilbragte jeg i en lenestol i stua og Kristian lå på en madrass på gulvet ved siden av. Nå var riene så vonde at jeg måtte puste meg gjennom de og jeg klarte ikke lenger å prate når de kom. Fortsatt kom de uregelmessig med de var blitt mye kraftigere. Ca kl 6 mandag morgen orket jeg ikke å være hjemme lenger så da ringte vi og det var bare å komme.
Jeg ble satt på ctg for 3. gang og alt var i sin skjønneste orden med snuppa. Åpningen ble nå sjekket for første gang og den viste 4,5 - 5 gode cm!! Vi ble overlykkelige for jeg hadde innstilt meg på å få beskjed om at det kun var 1 cm. Jordmor var meget fornøyd med jobben jeg hadde gjort hjemme og hun sa at dette nok kom til å gå fort og greit. Tenk så feil hun tok..
Jeg ble tilbudt klyx og det takket jeg ja til. Etter noen turer på do ble vi gående i gangen med prekestol i venten å at en fødestue ble ryddet og vasket. Vi ble vist in på en fødestue 1 etter ca en time og der var det tappet opp et varmt bad til meg. Jeg la meg oppi og Krisitan satt på cd'en han hadde laget. Jeg lå der å "koste" meg i nesten 2 timer før jeg måtte opp å tisse. Riene dabbet litt av mens jeg lå i vannet så jeg tenkte det skulle hjelpe å stå/gå litt igjen. Jeg gikk litt rundt med prekestolen inne på fødestuen og riene ble litt kraftigere men de var fortatt litt for uregelmessige til at jordmor var fornøyd. Jeg ble tilbudt lystgass og jeg nølte først fordi jeg var så redd for å bli kvalm men jordmor klarte å overtale meg til å prøve. Jeg vet ikke helt om det hjalp men jeg brukte den under riene fra nå av. Det ble besluttet at jeg skulle få drypp for å se om riene ble mere regelmessige og kraftigere. Det ble satt på 15 men ganske fort økte hun til 30. Riene ble ikke som hun hadde tenkt.. De ble ikke stekere men kom som riestormer uten pause. Jeg slet mer og mer og det kom nok en del lydere fra meg nå. Kristian sier at jeg ikke var høylytt men at det var mere klynking.
Kl 16.30 var det vaktskifte og jeg spurte etter Rigmor som jeg møtte noen dager tidligere når vi var der for å måle blodtrykket. Hun kom in og åpninga ble sjekket igjen og jeg tenkte selv at jeg jeg skulle ha minst 7 cm pga de kraftige riene jeg hadde hatt helt siden kl 7 når åpninga var 5 cm. Skuffelsen ble stor når hun fortsatt fant 5 cm.. Frem til nå hadde jeg taklet riene veldig bra men nå ga jeg opp fullstendig og riene ble mye vanskeligere å takle og jeg gråt en del. Hun skrudde opp dryppet til 45 og riestormen ble enda vondere.
Ca kl 17.30 gikk jordmor for å prate med legen siden det enda ikke var blitt noen fremgang i åpningen. I tillegg kjente hun på hodet til snuppa og fant ut at hun lå skjevt. Legen kom in og det ble foreslått keisersnitt.. Jeg nektet og sa at jeg ville prøve litt til. Siden alle målinger til snuppa var så fine så fikk jeg en time til. Det ble nå bestemt at jeg skulle få epidural selv om jeg ikke ønsket dette. Det ble festet en elektrode på hodet til jenta og anestesilegen kom in med utstyret sitt. Jeg fikk lov å ligge på ryggen heldigvis. Nå hadde jeg så fryktelig vondt at jeg ikke klarte å bevege meg en cm uten hjelp. Hun måtte stikke to ganger før hun traff riktig og det tok ytterligere ca 20 min før jeg fikk noen som helst smertelindring. Så endelig fikk jeg en pause og jeg klarte å spise å drikke litt. Kristian sovnet i en stol ved siden av meg men jeg klarte aldrig å sovne før jordmor kom in for å sjekke åpningen igjen. Den var nå blitt 6 cm og endelig var det litt fremgang! Jeg ble beordret opp på beina og nå var jeg helt smertefri så det gikk fint. Jeg sto i vel en time og åpninga ble til 7 cm. Jeg fikk legge meg igjen og nå begynte jeg å kjenne litt smerter på venstre side igjen. Det begynte som en liten vond flekk på symfysen men det spredde seg fort til hele venstre side. Ikke lenge etter var alle smertene tilbake med full styrke og det var bare å konstratere at jeg ikke ville få noen mere hjelp fra epiduralen. Jeg var smertefri i 1,5 timer og jeg hadde fått samlet krefter til en ny økt.
Nå var smertene så store at jeg sa at dette klarer jeg ikke. Jeg kommer til å dø sa jeg til jordmor og hun svarte at det kom jeg IKKE til å gjøre og dette går så bra atte.. Jeg trur jeg ulte en god del nå og siden jeg hadde riestormer uten pause ble jeg fryktelig sliten og flere ganger var jeg nær å besvime. Dryppet ble skrudd opp hele tiden og ca kl 20 sto det på 120 og åpninga ble målt til 9 cm. Jeg ble beordret opp på knea i sengen og jeg lente meg mot sengeryggen som ble heist opp. Hvordan jeg kom meg opp i denne stillingen skjønner jeg ikke for jeg fikk vanvittige smerter i symfysen når jeg beveget meg. Jeg sto på denne måten og pustet lystegass i ca 30-40 min og så klarte jeg ikke mer. Jeg ble løftet tilbake i liggende stilling og da ble jeg kvalm og brakk meg litt. Klarte heldigvis å ikke kaste opp. Nå var det kun en liten kant igjen men jordmor ville ikke dytte på den siden jeg hadde så sterke smerter allerede. Hun ville at jeg skulle stå men det sa jeg nei takk til.. Jeg klarte ikke tanken på å bevege meg nå. Kristian ble litt "sint" å sa at: "JO, nå skal vi opp å stå" og sånn ble det. Jeg hang i prekestolen i ca 10 min og da var det endelig 10 cm!
Jeg kjente ikke noe pressetrang siden hun fortsatt lå over spina. Jeg måtte stå litt til å prøve å vugge litt med hoftene for å få henne lenger ned i fødekanalen. Ganske fort ga jeg opp og la meg igjen. Legen kom in med jevne mellomrom og både hun og jordmor var veldig forundret over at det åpnet seg i det hele tatt med de rare riene jeg hadde. De var korte (ca 30 sek) men de kom i stormer uten pause. De skjønte imidlertid at de riene ikke ville være gode nok til å klare å presse snuppa nedover og under spina siden hun fortsatt lå skjevt med hodet. De ville ha meg på en fødekrakk på gulvet. Denne skulle jeg presse på i 20 min (fra kl 21.40 til 22.00) og hvis hun fortsatt sto like høyt ville de dra henne litt ned med vakum. Jeg kom meg på krakken, Kristian sto bak og holdt meg under armene. Jeg presset og jordmor instruerte. Hun kjente at hodet ble presset litt ned men når jeg sluttet å presse så sklei hun tilbake igjen. Etter 20 min uten særlig fremgang bar det opp i senga igjen, på med beinholdere og frem med vakum.
Jeg fikk litt bedøvelse før vakumen ble satt på. Etter ca 2 min kunne vi starte å jobbe. Jeg fikk korte rier hele tiden så jeg rakk kun 2 press på hver ri. Jeg kjente fortsatt ikke noe pressetrang så jeg måtte lytte veldig til jordmor sine instruksjoner. Dryppet sto nå på 220! Kristian sto bak meg og trakk meg oppover i senga under armene for han så at når jeg presset og legen trakk i vakumen så sklei jeg nesten ur senga! Enda en lege ble tilkalt og nå var det mange i rommet. Legen som trakk i vakumen, enda en lege som la albuen sin overst i magen min og presset nedover (de kalte dette funduspress), jordmor som instruerte meg, barnepleier * 2 som holdt beina mine fra hverandre og en student som sto å gjemte seg bak et forheng, stakar jente. 11 min etter at vakumen ble plassert på hodet ble den tatt av igjen for nå var hodet trekt ned i fødekanalen og sto nå rett innenfor åpninga. Jordmor tok over og nå klippet de meg litt utan at jeg kjente noe til det (men jeg hørte lyden..). Jeg spurte hele tiden hvordan det sto til med jenta mi og jeg fikk til svar at alt var i sin skjønneste orden. Pulsen hennes var helt perfekt hele tiden. Nå sa jordmor til meg at jeg måtte se på henne å høre etter. Jeg fikk beskjed om å presse forsiktig og da skjønte jeg at nå skulle det endelig skje. Jeg presset og hodet ble født. Jeg trakk pusten og presset enda en gang og da så jeg samtidig at jordmor lirket ut en skulder og rett etterpå sklei hele kroppen ut av meg - mandag 14. april kl 22.35. For en merkelig følelse! De la henne på magen min men navlestrengen var litt kort så de klippet den. De spurte Kristian om det var greit at de gjorde det og det synes han var helt i orden. Hun ble lagt på brystet mitt og jeg opplevde det lykkeligste øyeblikket i livet mitt. Hun prøvde ganske fort å lete seg bort til puppen og barnepleieren klemte ut litt melk. Da løftet hun jaggu hodet sitt selv for å prøve å ta puppen. Jeg ble sydd og etter ca 2 timer ble vi trillet in på et enerom på barsel. Jeg ammet litt og etter dette ble Kristian med barnepleieren for veie og måle snuppa. De kom tilbake og da var hun så fin. De hadde vasket håret hennes og lagt henne i en trilleseng.
Hun veide 3320 gram og var 49 cm lang. Hodet ble målt til 35,5 cm men det var nok ikke helt reelt sa de siden hun var hoven etter vakumen. Vi fikk in mat og heist norsk flagg. Mat har sjelden smakt så godt som da. Kristian sovnet og jeg ble liggende å se på jenta mi i flere timer.
Selv om jeg fikk en usedvanlig tøff fødsel så ser jeg tilbake på den uten angst for å gjøre det igjen. For en premie vi fikk!
Trådet modus
