Vår lille fisk som ble født i vann

[luthia]

Meget lang fødselhistorie!!
Nå også med bilder i innlegg nr. 10!

Det begynte med rier rundt kl. fem på natten 27. februar (2007). På kvelden hadde jeg hatt kynnere som kom utrolig ofte, og spøkte med at ting kanskje var på gang. Riene var helt greie, ikke spesielt vonde, jeg rakk å sovne mellom hver.

Trodde egentlig ikke det var rier, så jeg var meget rolig, men håpa på at det kunne være rier såklart. I syv tiden orka jeg ikke ligge mer p.g.a riene, så jeg sto opp. Riene kom oftere og oftere, men var ganske uregelmessige, kom med alt fra 6 min. til 1. min og varte i alt fra 1 min. til 15. sek...

Jeg gikk i dusjen for å se om det hjalp. Det var helt greit, hjalp å spyle på ryggen når riene kom. Riene begynte å bli meget vonde. Kjente de mest i ryggen. Kjentes ut som at noen tok tak i musklene nederst på ryggen og vrei og dro i de. Gjorde litt vondt i magen også, men det var mest sterke menssmerter. Måtte bøye meg fremover når riene kom.

I ti-elleve tiden vekte jeg kjæresten min, tror ikke han skjønte at jeg hadde rier først.. Jeg turde heller ikke tro at dette var ordentlige saker ennå. Regna med at de skulle slutte igjen.
Kjæresten måtte til larvik for å hente en del til bilen, så pappa kunne få fiksa den. Jeg tok med bagen og alt jeg skulle ha med på sykehuset, i tilfelle vi ikke rakk å dra ned i leiligheten igjen, og dro opp til mamma og pappa. Riene var vonde, men jeg klarte fortsatt å prate mens de pågikk.

Jeg gikk på do og mens jeg satt der kjente jeg at hun flyttet på seg, også kom det en litt rar følelse der hvor hun hadde hodet. Jeg reiste meg, og da gikk vannet. Alt kom ikke på en gang, det bare sildra. Jeg ble igrunn litt redd, tenkte: " hva f**n er det vi har gjort?! Jeg vil ikke alikevel!"

Jeg gikk ned til pappa og sa at vannet hadde gått. Han dro og henta mamma på jobb, jeg har aldri sett han være så raskt tilbake som da. Jeg ringte kjæresten og sa vannet hadde gått. Han skulle komme så fort som mulig, og han var jammen rask han også! Når han kom ringte vi til føden og sa hvordan ting lå an. Vi fikk beskjed om å se det an. Da ble jeg igrunn ganske skuffa, for jeg hadde så vondt! Visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg!

Mamma gjorde klart til at jeg kunne ligge i senga dems litt og slappe av litt, mens kjæresten min måtte hente foreldrene sine, for han hadde bilen dems. Når jeg lå der gjorde det så vondt i ryggen at jeg bare lå og slo meg selv i ryggen.. Lillesøstra mi kom opp og henta veska mi så jeg kunne få noe å drikke og greier. Fra dette tidspunktet klarte jeg ikke lenger å gråte, det kom ingen tårer, det var så vondt

Ved neste dobesøk, (noe jeg måtte ganske ofte, for det kjentes ut som at jeg skulle bæsje på meg når jeg hadde rier, hun pressa så mot rompa!) så jeg at det hadde begynt å komme litt blod i vannet. Kjente faktisk svaake pressrier nå også. Så vi ringte føden igjen, og sa at nå kommer vi! Velkomne skulle vi være. Vi sa hadet til mamma, pappa og lillesøs også kjørte vi. Jeg satt på varmen i setet og håpa på at det skulle hjelpe, men det hjalp ikke stort...

På vei bort var jeg i koma omtrent. Det var så utrolig vondt nå, at jeg trodde jeg skulle dø. Visste ikke om jeg kom til å klare dette! Var like før jeg sparka hull i gulvet på bilen ved hver rie.

Vi ankom sykehuset kl. 15.00 ca. Vi satt og venta i et kvarter(!! Satt og banna litt for det kan du si, jeg hadde jo så vondt, ville ikke sitte utpå gangen hvor det gikk folk forbi hele tiden!) før det kom noen og henta oss. Vi fikk komme rett på fødestua. Jordmora het Tove. Hun skulle måle ctg, så jeg fikk beskjed om å gå på do før de kobla meg til, for man må ligge stille en stund da. Jeg gikk på do, og fikk rier hele tiden følte jeg, når jeg gikk ut i rommet igjen fossa plutselig vannet. Jordmora eller kjæresten(han parkerte bilen) var heldigvis ikke der da, tror aldri de hadde sett maken til sjokkert ansikt som jeg hadde da. Jeg gikk inn på do igjen, og satt bare og tørka og tørka føler jeg, mens riene hagla på. Når jeg endelig fikk kommet meg ut i undersøkelses rommet igjen sa hun at hun skulle sjekke åpning først, for det så ut som at ting virkelig var i gang her. Hun syns hun hadde sett det på meg med en gang jeg kom inn at dette kom til å gå fort.

Hun sjekka åpninga, ( Dette hadde jeg grua meg så forferdelig til, hadde aldri vært på en gynekologisk undersøkelse eller noe, fordi jeg syns det var så skummelt! Men nå var det bare ned med buksa, uten problemer, og kjenn i vei liksom! :P Helt rart å jeg forandra meg sånn, var akkurat som at jeg ikke var meg selv lenger.) og joda, hun hadde rett! Her var det nemlig 8-9 cm. åpning alt! Ikke rart jeg hadde hatt vondt! Så intenst som kroppen min hadde jobba på kort tid. Jeg spurte etter epidural, men regna ikke med at jeg rakk den, noe jeg heller ikke gjorde. Hadde noen pressrier mens jeg satt på senga.

Vi fant ut at vi skulle prøve badekaret. Jeg hadde egentlig hatt lyst til å føde i badekar også. Så det var helt greit for meg. Jeg kom meg oppi (litt beskjeden var jeg fortsatt, jeg skulle nemlig ha håndkle over puppene! De skulle de ikke se liksom. Alt annet var greit. ) badekaret, det var deilig, men hjalp egentlig ikke så veldig på smertene. Jeg fikk akupunktur også, men tror ikke det heller hjalp noe særlig...

Jeg begynte å presse etter kort tid i badekaret. ( Barnepleier Berit kom inn, men jeg så ikke så mye på henne, følte meg nesten litt overlegen, stakkar... ) Det var umulig å ikke presse. Kjæresten min var så flink og henta vann til meg, så jeg fikk drikke litt mellom riene, og trøsta meg. Var ikke så mye mer han kunne gjort. Husker egentlig ikke så mye fra pressinga... Husker bare jeg ble så skuffa over meg selv når jeg ikke klarte presse lenger på en rie, og hodet gled tilbake, men jordmora sa det var fint, for da fikk de utvida seg i rolig tempo.

Jeg ble ikke sinna når jeg fødte, sånn som man hører at mange blir, var egentlig bare veldig sliten, p.g.a lite søvn. Husker jeg tenkte at jeg ville sove, så om de kunne gi meg noe for å stoppe riene så jeg fikk sove litt hadde det vært fint. Men jeg rakk nesten ikke tenke det ferdig før neste rie kom.

Begynte nesten å grine en gang også, for jeg følte at jordmora kjefta på meg. "Nå pusta du bort den ria, du må presse". Jeg sa ingenting, men tenkte at hun kunne jo presse selv da vel! Hun mente det jo ikke slemt, men.... hun var veldig flink til å heie og muntre meg opp. Hun sa når jeg skulle presse bare litt til, for da kom hodet forbi "den kanten" og når hodet ville komme ut osv.

På den siste ria, følte jeg at jeg pressa i en evighet, i hvertfall i flere minutter... Før hodet kom ut,(Kjente da at det "revna") sammen med resten av kroppen. Trodde aldri kroppen skulle være ferdig med å komme ut, lurte nesten på om hun var misfostra.. for det var liksom så mye.... uff... Hun var jo heldigvis ikke det da! Igjen kom jeg i "koma" lå bare å "akka" meg, for jeg var så letta over at hun var ute, og at all smerte var borte. Merka ikke at hun kom opp på brystet mitt nesten, var helt borte... Det gjorde litt vondt når de la henne opp, for da kom navlestrengen nærat der nede. Jeg lå og holdt navlestrengen bort derfra. Hun ble født 16:45. Jeg hadde trodd hun skulle være ute til elleve kanskje på kvelden.

Endelig kom jeg til meg selv, jeg hadde henne på brystet mitt! Det var helt utrolig! Lille snuska som jeg hadde hatt i magen i 9 mnd, ganske nøyaktig, lå nå på brystet mitt! Det var så rart. Jeg så opp på kjæresten min, jeg kommer aldri til å glemme ansiktet hans, han var så rørt. Han klipte navlestrengen, også fikk han henne opp til seg. De gikk ut i fødestua, mens jeg kom meg opp av badekaret og vaska meg litt og sånn, mens jeg sto der fikk jeg se over skuldra til jordmora at han hadde tatt av seg på overkroppen, og hadde snuska på brystet. Han smilte som en sol!

Jeg fikk lagt meg i senga mens de sjekka om jeg hadde revna no. Neida! Kunne tatt et lite pyntesting, men det kom til å gro så fint av seg selv, at det var ikke nødvendig. Hadde bare små rifter, det var det jeg kjente når hodet kom ut. Jeg fikk på meg en gedigen bleie, følte meg som den babyen selv. "Opp med rompa" også var den på.

Snuska ble lagt til så hun fikk mat, og hun tok puppen med en gang, uten problemer. Jordmora og barnepleieren gikk ut litt etter at de hadde satt på oss de fine armbåndene med info. Ei venninne ringte meg og spurte hva jeg dreiv med, ( hun skulle til å trøste meg og si at jeg kom til å føde snart, siden jeg var så lei de siste dagene før fødselen) "jeg ammer" svarte jeg, hun fikk helt sjokk tror jeg. Vi hadde jo ikke rukket å si ifra til noen utenom familie. Hadde sagt til ei annen venninne på morgenen bare at jeg begynte å merke litt, men jeg trodde jo ikke det var noe ordentlige greier da...
Kjæresten min fikk sendt mld til folk og mld hagla tilbake.

Barnepleieren kom med drikke til oss, hun hadde tatt med flagg og gratulerte oss. Hun og jordmora var kjempe flinke og greie! Jordmora gikk av vakta den kvelden, så jeg fikk ikke sett mer til henne, det syns jeg var synd. Hun har jo tross alt vært med på den største opplevelsen i mitt og kjæresten min sitt liv!

Barnepleieren veide og målte snuska etter at hun hadde fått spist. Hun veide 2825 gr. var 48 cm. lang, og var 34 cm. rundt hodet. Var ikke store jenta nei! Men verdens nydeligste lita tulle!

Det hele var over på tolv timer, fra den minste lille smerte, til hun var ute. Vi var på fødestua i 3 timer ca. og fødselen varte i 1 time ca.Det var ingen som hadde trodd at det skulle gå så fort. Jeg er veldig glad for at det gikk som det gikk, kunne ikke hatt noen bedre fødselsopplevelse tror jeg.

Jordmødrene og barnepleierene er kjempe flinke, fikk masse skryt av dem. De kom inn den ene etter den andre for å hilse på "hun som fødte så fort og var så flink". Følte meg som den kjendisen... hehe.. uff.

Oppholdet på sykehuset var fint, vi hadde familierom, det var deilig. Fikk ikke slappet ordentlig av, siden de plutselig kom inn, men det var koslig der.

Stjernetegnet ble altså fisk
Om du leste alt skal du virkelig ha credit for det