Vis Profil
Se foruminnlegg
Se bloggmeldinger
Se artikler
Ja, og jeg som har prøvd det sier det går greit, men det er også mange her som ikke har prøvd det og sier at det IKKE går greit...Opprinnelig postet av mHm
Det blir etter min mening to sider av samme sak...
Ja, og jeg som har prøvd det sier det går greit, men det er også mange her som ikke har prøvd det og sier at det IKKE går greit...
Jeg er også helt enig i det Kine sier. Har hele tiden sagt det samme - at HI skal vente. Kine sier hun skal vente 2,3,5 år - iallefall til hun er 22. Jeg har sagt det samme. Jeg har bare protestert på at HI skal være ferdig etablert og ferdig studert...
Takk for fint innlegg, Kine. Jeg vet du gjør det du kan og du er en fantastisk person - det vet jeg
Sist endret av linepetrine; 11-06-2009 kl 20:42
Jeg vil absolutt si at en 20-åring er mer egnet enn en 16-åring. Selv var jeg ikke klar for å bli mor som 20-åring, men det var meg.
Jeg har nå fått bedre økonomi enn da vi var studenter. Merker ikke så mye forskjell. Har fått flere utgifter.
En annen ting er også "you don't know what you got til it's gone". Å føle seg ferdig med "bekymringsløs ungdomstid" er ikke det samme som å være ferdig med det, og har man først fått barn kan man ikke gjøre om.
Dette er jeg enig i. Det er viktig å finne en mann en skal dele hele livet med. Festing har ingen ting med saken å gjøre.
Det er jo ikke mange årene man "trenger" å vente. Man blir da ikke en gammel mamma om man er 25 når man får sitt første barn. Enkelte her fremstiller det som om det går ett fysiologisk skille der og at når man har bikket 25 er man omtrent klar for pensjonisttilværelsen og å få barn rundt 30 år er omtrent som at bestemor føder.
Hvem er det som har påstått det? Jeg kan ikke se dette noen steder. Og jeg synes det er merkelig at mange definerer 25 som "gammel nok". Ser du ikke noe forskjell på å bli mor i en alder av 16 eller 22? Jeg ville fraråde det ene, støtte det andre. På samme måte som jeg støtter å bli mor i en alder av 32. Jeg ser ikke på dette som spesielt gammelt - det er jo helt vanlig.
Personlig synes jeg det er merkelig å ønske å bruke så lite tid av total levetid på bare seg selv jeg. Barn er ikke noe man bare har til de er 18 år, når man først har fått barn har de fleste foreldre ett forhold (og føler til en viss grad ansvar?) for barna sine. Du kan aldri "ta igjen" ungdomstiden som pensjonist eller 40-50åring, rett og slett for da er du ikke ungdom lengre. Og da har du ikke utelukkende deg selv å tenke på. Du har voksne barn, barnebarn, huslån, billån og gjerne en jobb. Hva er sjangsen for at du da tar deg tid og råd til å reise i flere mnd.(f.eks.)?
Og det med at barn ikke er noen hindring er tull. Ingen foreldre med ett visst nivå av ansvarsfølelse vil dra med seg ungene sine på tre måneders back-packer tur til sør amerika etc. Barn liker trygge rammer og faste rutiner og barn er en hindring for den friheten man har når man er ung voksen og barnløs. De to tingene kan ikke sammenlignes en gang.
Igjen - du bruker deg selv som målestokk. Vi som velger å få barn i ung voksen alder lever et alternativt liv. Selvsagt trenger barna trygge rammer. Dette ivaretar vi til punkt og prikke. Jeg vil si studenttilværelsen sånn sett passer bra - vi får mer tid til barna. Nei, vi kan ikke gjøre det mange single gjør, vi må bare gjøre dette annerledes. Det finnes mange fine steder man kan reise med barn samtidig som man ivaretar barnas sikkerhet. Vi var f.eks. i København hele forrige sommer. Denne sommeren skal vi gjøre det samme. Vi har barnets beste i fokus hele tiden - og velger bare steder som barna kan trives. Livet mitt er annerledes enn ditt, men likevel ikke kjedelig. Det er budskapet. Mitt valg er like bra som ditt - det er like fantastisk for meg å bli mamma som for deg. Kine og HI er for ung, ja, men det er ikke nødvendig å vente til du er 25 hvis du ikke vil. Og selvsagt bør du i tillegg ha funnet mannen i ditt liv.
Jeg har heller ikke sagt noe om at om man har dårlig råd blir man en dårlig foreldre og at lykken ligger i å eie sin egen leilighet. Jeg synes dette er en fordumming av hele debatten.
Hvorfor det? Dette gir jo ikke barna trygghet og omsorg? Er enig i at man bør være i jobb eller studere, og vente til man er 21, kanskje til og med 22, men... Trenger ikke være spesielt etablert, nei.
Man skal være veldig sta og ha dratt lua langt nedover øynene om man nekter å innse at størst mulig grad av økonomisk frihet gir en enklere tilværelse som igjen kommer barna til gode. Det er ikke snakk om fancy ferier og fine biler. Det er ikke snakk om Molo og Katvig fra topp til tå. Det det dreier seg om at stabil, god økonomi gir frihet. Frihet til å kunne jobbe redusert. Frihet til å jobbe redusert har vi hatt fordi vi har færre inntekter. Noen har basert seg på to inntekter, og har for mye lån til å jobbe redusert. At du har denne muligheten er fantastisk, men det gjelder ikke alle modne mødre. Jeg kjenner flere som sier de gjerne hadde jobbet redusert - hvis ikke det hadde vært for det dyre boliglånet. Erfaringer på dette er svært forskjellig - både blant unge og modne mødre.
Frihet til å la være å jobbe i en periode om man ønsker det. Frihet til å slippe å bekymre seg over regninger osv. Selv om man ikke eier noe og er tidlig i etableringsfasen har man jo en del utgifter. Mat, klær, telefon, husleie osv. Og om man lever på svært begrensede midler så mangler man friheten som god økonomi gir.
Men jeg tror DITT valg passer for DEG. Jeg unner deg alt godt, mye glede, lykke og at du ser tilbake på småbarnsfasen som like fantastisk som meg. I likhet med meg vil du sikkert ikke angre på valget ditt, og det er jo bare postivt. Du trives sikkert like godt som meg, og føler deg sikkert like heldig som ikke er ufrivillig barnløs.
Sist endret av linepetrine; 13-06-2009 kl 02:41
HVA er det du mener at gjør en 20-åring mer egnet enn en 16-åring?
Men kjære meg da..
Det er flere ganger antydet at man som 25 er en "moden mamma"(i min terminologi er moden mamma mer som 40 enn 30). Du skrev selv i ett innlegg her at man i 30 årene hadde utfordringer som store lån, karriere og gamle foreldre. Det synes jeg er å antyde at man som 30 er fryktelig gammel mor. I dagens samfunn er det vel veldig få 30åringer som må ta seg av de gamle foreldrene sine. Eller?
Det er ikke stor forskell på 16 og 22 fordi man stort sett er på det samme stedet i livet. Man går på skole, man har lite ansvar og få bekymringer. Det er ikke stor forskjell på å gå vgs. og det å være student de første årene man studerer, for de aller fleste.
Dette er tiden man skal danne seg en identitet som selvstendig menneske. Det er ikke bare noe jeg sier, bare se på samfunnet rundt deg. Gjennomsnittlig alder for førstegangsmødre er i 2004 var 28 år. Det bør si deg noe om endringene samfunnet har vært igjennom og det som er "normal" tankegang for unge voksne i dag.
Dette er ikke bare naturlig for meg, men for de aller fleste.
Du spør flere ganger om hvorfor det er slik, svaret er rimelig opplagt for meg. Ungdomstiden er forlenget i takt med forlenget levetid og tilsvarende forventning om god helse. Det å få barn når man er 30 er ikke lenger ett sjangsespill og å være 45 betyr ikke nødvendigvis overgangsalder og generell trøtthet og slitenhet. Når samfunnsstrukturen er så annerledes er det helt naturlig at ting som etablering og barnefødsler følger etter. At noen velger noe annet er helt greit for meg. Om du har trodd noe annet har du nok misforstått.
Fordi ingen har sagt noe om at dette er en nødvendighet for å kunne oppdra barn på en god måte. Det har nå blitt gjentatt til det kjedsommelige, men du fremstiller det gang på gang som om dette er noe vi "eldre mødre" i debatten stiller som krav for godt forelderskap. Det er feil.
Jeg bruker like mye mitt liv som du bruker ditt. Du gjentar flere ganger at boken du skriver er innenfor skjønnlitterærsjangeren. Likevel argumenterer du, med utdrag fra boken din, som om du sitter på den egentlige sannheten her. Du "slår i bordet" med sitater bra boken og forventer at vi skal tilegne dette mening og vekt i debatten, samtidig som du understreker at du ikke driver med forskning. Det hele er ett tvetydig signal der du på den ene siden fremstiller deg selv som fagperson for å understøtte argumentene dine, samtidig som du i realiteten støtter deg til det samme som de andre debattantene i tråden- dine personlige erfaringer.
Man kan forresten leve ett alternativt liv som "eldre fordeldre". Å få barn i slutten av 20årene begynnelsen av 30. betyr ikke nødvendigvis at man er veldig konform og kjedelig.
Å argumentere med at dere drar på ferie til København ser jeg ikke poenget med, det er lite relevant for saken. Det sier bare noe om hva du og din familie har fått til, ikke det som er realiteten for unge foreldre generellt. Det er også viktig å understreke at du ikke er ung mor lengre og må derfor forventes å ha bedre økonomi enn noen på 20.
Jeg har ikke sagt noe om at du ikke tar vare på tryggheten i oppdragelsen av dine barn. Det vet jeg ingenting om og regner med at du, som de andre unge mødrene her inne, er en utmerket mor.
Å finne drømmemannen som 20åring er vel de færreste forundt, men det skjer helt sikkert.
Fint for deg. Da har du vært heldig, akkurat som meg. Men du kan ikke fortelle meg at dette er hverdagen for de aller fleste som får barn i slutten av tenårene?
Du går glipp av poenget i argumentasjonen. Jeg sier ikke at alle mødre på 30 har alt på stell. Men muligheten til å kunne skape tryggere rammer er større rundt 30 fordi de fleste har en del viktige elementer på plass i livene sine da. (og nei, jeg snakker ikke om ferier og egen leilighet...). Du vil vel ikke påstå at du ikke har forandret deg noe fra da du var gravid med ditt første barn og frem til nå.
Nok en gang: Flott for dere! Men du kan vel ikke si at dette er realiteten for alle studerende foreldre?
Selvfølgelig passer mitt valg for meg. Og selvfølgelig forventer jeg ikke at alle skal gjøre som meg. Men når alt kommer til alt tror jeg flere vil velge som meg enn som deg. Ikke fordi at jeg gjør alt så fordømt riktig(det skal gudene og de fleste rundt meg vite), men pga. av samfunnsstrukturen og muligheten til å forme livene sine i større grad enn tidligere.
Jeg føler du har misforstått debatten(og innleggene mine) veldig om du tror at jeg mener at de som får barn tidlig har dårligere barselstid enn meg og får flere negative opplevelser om det å være mamma. Jeg prøver å argumentere for muligheten til å "optimalisere" sin hverdag med å ta noen valg og gi seg selv tid. Jeg forstår utmerket godt at for noen er det optimalt å bli mor når man er 19. Men jeg tror ikke dette er ett generellt godt råd til unge kvinner i dag.
Vianne et le Podè 13.03.08.
I drive really slow in the ultrafast lane
While people behind me are going insane
I'm an asshole
For all del gi meg mulighet til å prikke samme person flere ganger på rad!
VR
Du må gi andre brukere rykte før du kan gi til Vianne Rocher igjen
Ikke 19, nei, men jeg synes det er et godt råd til kvinner å bli mamma i en alder av 22 hvis de selv VELGER det.Men kjære meg da..
Det er flere ganger antydet at man som 25 er en "moden mamma"(i min terminologi er moden mamma mer som 40 enn 30). Du skrev selv i ett innlegg her at man i 30 årene hadde utfordringer som store lån, karriere og gamle foreldre. Det synes jeg er å antyde at man som 30 er fryktelig gammel mor. I dagens samfunn er det vel veldig få 30åringer som må ta seg av de gamle foreldrene sine. Eller?
Jeg mente at man kanskje har eldre foreldre og jeg skrev det ganske fort. Du misforstår og tolker i verste mening. Det du beskylder meg for, gjør du også selv.
Det er ikke stor forskell på 16 og 22 fordi man stort sett er på det samme stedet i livet. Man går på skole, man har lite ansvar og få bekymringer. Det er ikke stor forskjell på å gå vgs. og det å være student de første årene man studerer, for de aller fleste.
Jeg er uenig, men kan forstå at du tenker slik. Jeg jobber sammen med en veldig hyggelig mann på 23 år. Han er min rake motsetning. Lever singellivet og fester mye. Har flere kjærester i løpet av kort tid, og synes det er helt fantastisk. Jeg ble mamma da jeg ble 23 og hans liv er helt annerledes enn mitt. Likevel har vi mange fine samtaler sammen der vi på en helt OK måte snakker om våre forskjeller, og hvor rart det er at vi er ulike, men at det egentlig er helt OK. Jeg unner ham og respekterer ham for det valget han har tatt - fordi han selv har valgt det. Jeg ønsker bare den samme respekten tilbake. Intet mer, intet mindre.
Gjennomsnittlig alder for førstegangsmødre er i 2004 var 28 år. Det bør si deg noe om endringene samfunnet har vært igjennom og det som er "normal" tankegang for unge voksne i dag.
Ja, har noen påstått noe annet?
Dette er ikke bare naturlig for meg, men for de aller fleste.
Det er jeg 100% klar over. No problem. Jeg er i mindretall, men jeg har ikke valgt feil likevel. Jeg valgte å få barn når det passet for MEG. Jeg fikk ikke barn når DU mener det passer for meg.
Du spør flere ganger om hvorfor det er slik, svaret er rimelig opplagt for meg. Ungdomstiden er forlenget i takt med forlenget levetid og tilsvarende forventning om god helse. Det å få barn når man er 30 er ikke lenger ett sjangsespill og å være 45 betyr ikke nødvendigvis overgangsalder og generell trøtthet og slitenhet. Når samfunnsstrukturen er så annerledes er det helt naturlig at ting som etablering og barnefødsler følger etter. At noen velger noe annet er helt greit for meg. Om du har trodd noe annet har du nok misforstått.
Vel - det går nok begge veier. Du har også misforstått meg. Og erfaringsmessig er dette en veldig følelsesladet debatt.
Fordi ingen har sagt noe om at dette er en nødvendighet for å kunne oppdra barn på en god måte. Det har nå blitt gjentatt til det kjedsommelige, men du fremstiller det gang på gang som om dette er noe vi "eldre mødre" i debatten stiller som krav for godt forelderskap. Det er feil.
nei, ikke alle, men noen gjør det.
Jeg bruker like mye mitt liv som du bruker ditt. Du gjentar flere ganger at boken du skriver er innenfor skjønnlitterærsjangeren. Likevel argumenterer du, med utdrag fra boken din, som om du sitter på den egentlige sannheten her. Du "slår i bordet" med sitater bra boken og forventer at vi skal tilegne dette mening og vekt i debatten, samtidig som du understreker at du ikke driver med forskning. Tull og tøys! Jeg bruker bare dette for å vise at flere mener det samme, og du skrev i et innlegg: bare fordi du intervjuer noen jenter i ditt nabolag... Ville vise at dette gjelder litt mer enn bare det.
Det hele er ett tvetydig signal der du på den ene siden fremstiller deg selv som fagperson for å understøtte argumentene dine, samtidig som du i realiteten støtter deg til det samme som de andre debattantene i tråden- dine personlige erfaringer. Nei, nei, nei. Alle som har en bestemt mening MÅ begrunne den. Du mister all troverdighet som forfatter dersom du ikke viser til noe forskning eller noe personlig erfaring, ikke leser noe litteratur innenfor sjangeren. DA er du på tynn is altså... Åsne Seierstad mener jo veldig mye når hun gir ut sine bøker, som ikke er forskning.
Man kan forresten leve ett alternativt liv som "eldre fordeldre". Å få barn i slutten av 20årene begynnelsen av 30. betyr ikke nødvendigvis at man er veldig konform og kjedelig. Det er det heller ingen om sier
Å argumentere med at dere drar på ferie til København ser jeg ikke poenget med, det er lite relevant for saken. Det sier bare noe om hva du og din familie har fått til, ikke det som er realiteten for unge foreldre generellt. Det er også viktig å understreke at du ikke er ung mor lengre og må derfor forventes å ha bedre økonomi enn noen på 20.
Unge foreldre får det til hvis de vil. Jeg vanker i et miljø med mange unge foreldre, og vi inspirerer hverandre til å gjøre spennende ting med barn. Vi trives godt fordi vi da møter likesinnede, og vi snakker om barna som en berikelse, ikke begrensning.
Jeg har ikke sagt noe om at du ikke tar vare på tryggheten i oppdragelsen av dine barn. Det vet jeg ingenting om og regner med at du, som de andre unge mødrene her inne, er en utmerket mor.
Å finne drømmemannen som 20åring er vel de færreste forundt, men det skjer helt sikkert.
Ja, det skjedde meg, men jeg er 100% klar over at det ikke passer for alle.Heldige meg. Jeg fikk det livet jeg ønsket meg. Jeg er takknemlig og stolt over alt jeg har fått.
Fint for deg. Da har du vært heldig, akkurat som meg. Men du kan ikke fortelle meg at dette er hverdagen for de aller fleste som får barn i slutten av tenårene? Fikk ikke barn i slutten av tenårene - du sa man skulle vente til man var 25, ferdig etablert osv. Det er det jeg argumenterer imot.
Du går glipp av poenget i argumentasjonen. Jeg sier ikke at alle mødre på 30 har alt på stell. Men muligheten til å kunne skape tryggere rammer er større rundt 30 fordi de fleste har en del viktige elementer på plass i livene sine da. (og nei, jeg snakker ikke om ferier og egen leilighet...). Du vil vel ikke påstå at du ikke har forandret deg noe fra da du var gravid med ditt første barn og frem til nå. Mitt første svangerskap gjorde meg til en helt ny person. Jeg følte en harmoni og en ro inni meg som jeg aldri før hadde følt. Da jenta mi ble født, følte jeg meg som totalt forandret. Da året i fødselspermisjon var over, ønsket jeg å utforske meg selv på helt nye områder. Jeg studerte fag jeg aldri hadde drømt om å studere før hun ble født, ble kjent med mange flotte mennesker (også mange flotte modne mødre)
I utgangspunktet tenkte vi at det skulle gå lang tid mellom nr. 1 og nr. 2 siden vi holdt på med studier, men da vi fant ut hvor bra dette gikk, og hvor positivt det var for likestillingen, hoppet vi i det og fikk nr. 2. Så ja - forandret meg til det bedre. Barn - ikke et hinder.
Nok en gang: Flott for dere! Men du kan vel ikke si at dette er realiteten for alle studerende foreldre?
Det har jeg heller aldri sagt, men det er viktig å støtte ALLE foreldre.
Poenget er at boken min er ønsket velkommen av de som har møtt et ensidig budskap om at det å være student og mamma er negativt. Synes du det er riktig? Jeg synes det er fint at denne diskusjonen inneholder så mange ulike meninger, jeg.
Selvfølgelig passer mitt valg for meg. Og selvfølgelig forventer jeg ikke at alle skal gjøre som meg. Men når alt kommer til alt tror jeg flere vil velge som meg enn som deg. Det vet jeg. Hva så? Jeg bryr meg egentlig ikke hva alle andre velger, så lenge jeg er fornøyd.
Jeg føler du har misforstått debatten(og innleggene mine) (det er gjensidig) veldig om du tror at jeg mener at de som får barn tidlig har dårligere barselstid enn meg og får flere negative opplevelser om det å være mamma. Jeg prøver å argumentere for muligheten til å "optimalisere" sin hverdag med å ta noen valg og gi seg selv tid. Jeg forstår utmerket godt at for noen er det optimalt å bli mor når man er 19. Men jeg tror ikke dette er ett generellt godt råd til unge kvinner i dag.
Natta! Jeg ønsker deg alt godt - virkelig.
Sist endret av linepetrine; 13-06-2009 kl 20:14 Begrunnelse: smør på flesk - korter ned og får frem poenget
Jeg synes da en 20-åring er mer voksen og moden for oppgaven. En 16-åring bor fortsatt hjemme på pikerommet sitt og er ikke istand til å ta vare på seg selv. En 20-åring er etter min mening voksen. Men igjen - jeg flyttet hjemmefra siste år på VGS, og det passet meg. Jeg er nok litt annerledes, og har nok hatt et sterkere ønske om å stå på egne ben. Dette er faktisk individuelt.
En 20-åring kan også ha bodd hjemmefra siden hun var 17. Poenget mitt er: vi har alle ulike livshistorier, og ulike utgangspunkt. Det gjør at valgene vi tar er forskjellig, og kanskje vi ikke forstår hverandre like godt alltid.
Blir like irritert uansett om de sier at det går greit eller sier at det ikke går jeg, så lenge de ikke har prøvd det selv.Ja, og jeg som har prøvd det sier det går greit, men det er også mange her som ikke har prøvd det og sier at det IKKE går greit...
Jeg fikk også jenta vår mens jeg studerte (vi var studenter begge to) og vi klarte oss bra. Men jeg vil ikke dermed automatisk anbefale folk å få barn mens de studerer. Vi var heldige. Jeg var frisk under hele svangerskapet og trengte ikke å være borte noe fra skolen noe da. Vi fikk ei jente som var rolig og fornøyd og som derfor var grei å ha med på skolen. Hun ble født i påsken og vi var på plass på skolen igjen første dagen etter ferien. Var nok noen som lo litt da vi slet oss rundt på diverse stier i skogen med barnevogn da hun var to uker fordi vi nekta å gå glipp av en skoletur men... MEN det hadde ikke vært like greit å få det til hvis noe hadde vært litt annerledes. Får man et barn som er mye sykt, har kolikk, ikke sover om natta osv er det ingen som kan si at det blir lagt mye til rette for studenter med barn. Jeg vil gjerne se den skolen som bryr seg om at du ikke har sovet på mange uker og ikke har hatt mulighet til å åpne en bok på like lenge, den dagen eksamen er der. (Det er faktisk lettere å ringe jobben å si at du har sykt barn enn å prøve å forklare hvorfor du ikke kan komme på eksamen.)
Men tilbake til saken. Jeg bryr meg ikke om folk anbefaler eller ikke anbefaler å få barn mens man studerer, bare de kan snakke av ERFARING.
Og når det gjelder alder er det vel vanskelig å si noe om når man egner seg best til å få barn. Kjenner de som har fått barn som 16. åringer og klart seg aldeles utmerket og de som har fått som 40. åringer og sliti fryktelig. For meg passa det helt supert å få første da jeg var 25. Det passa meg perfekt, men er jo ikke noe mer riktig for det. Noen er modne nok til å ta seg av et barn når de er 16, noen blir det aldri.
Sist endret av mHm; 12-06-2009 kl 11:18
HI i denne diskusjonen er 18 år! Det er utgangspunktet for diskusjonen. At du mener det er supert å bli mamma i en alder av 22 mens du fortsatt er under utdannelse blir noe annet. Du viste da hva studiene ville kreve og du hadde da allerede bodd hjemmefra i 4 år. Det er din erfaring, men det behøver ikke bli HI's erfaring
Når man stiller et spørsmål på et åpent forum om det er lurt eller ikke å få barn i en alder av 18-19, så tror jeg HI lett kan se for seg en solskinnshistorie uten hjelp fra oss. Det hun antaglig trenger er hjelp til å se utfordringene. Det er ingen krise om hun venter noen år med å få barn, men om hun får barn så kommer de tross alt ikke med en angrefrist
Sist endret av Melita; 12-06-2009 kl 14:38
oktober 2010
oktober 2008
Jeg sier dette for siste gang: jeg protesterer på at man må være ferdig med studier og etablert, ikke at HI er 18. Hvorfor er dette vanskelig å forstå? Jeg er også enig med flere her at det ikke passer for alle, og jeg er enig i at det statistisk sett er flere samlivsbrudd og at ikke alle får friske barn (tro meg - jeg vet!) Meningen med boken er å gi råd som skal gjøre situasjonen enklere for hver enkelt - ikke idyllisere det. Kanskje fører det til at en alenemor takler rollen bedre - fordi noen forteller sin historie, setter ord på sine utfordringer, og på denne måten gir gode råd. Kanskje fører det til at et eller to samlivsbrudd unngås, fordi noen som har fått barn tidlig forteller om sine erfaringer. Kanskje får en tenåringsmor flere mestringsstrategier til å takle den vanskelige oppgaven hun står overfor? Hun vil også kunne lese om andre jenter i samme situasjon - og ikke bare om de som får barn under gjennomsnittet.HI i denne diskusjonen er 18 år! Det er utgangspunktet for diskusjonen. At du mener det er supert å bli mamma i en alder av 22 mens du fortsatt er under utdannelse blir noe annet. Du viste da hva studiene ville kreve og du hadde da allerede bodd hjemmefra i 4 år. Det er din erfaring, men det behøver ikke bli HI's erfaring
Det er ikke vanskelig å forstå i det hele tatt. Du har derimot vansker med å forstå at ingen her inne diskuterer studier eller ikke studier, vi andre diskuterer alder for det er det denne diskusjonen handlet om. Det er heller ingen her inne som har sagt at man må være ferdige med utdannelse og at man må være etablert, så hvem du så hardnakket protesterer mot er et mysterium for meg. Flere sier at ting er enklere om dette er på plass, og de fleste sier at mangelen på utdannelse kombinert med en veldig lav alder er tøft, men ingen sier at dette er noe man må ha for å kunne være en god mor.
Du nevner at du opplever flere av argumentene rettet mot deg som hersketeknikker, mens du selv har benyttet deg av ganske så ufine, forutinntatte og generaliserende kommentarer rettet generelt mot dine diskusjonsmotstandere. En diskusjonsteknikk som ikke bare går under hersketeknikk men også virker avvæpnende og nedlatende. Dette provoserer mange, selv om du prøver å glatte over det hele med smilefjes og det å hevde alles rett til å uttale seg. Dette viser at du ikke har vært i stand til å se de nyansene som eksisterer i diskusjonen, og som du selv så heftig etterspør. I tillegg har du temmelig kynisk brukt denne diskusjonen til å promotere boka di, noe som i lengden blir en smule patetisk. I løpet av denne diskusjonen har i hvert fall min interesse for boka di gått fra å være positivt nysgjerrig til at jeg vil ha problemer med å ta den seriøst.
Du har i denne diskusjonen takket for deg utallige ganger, og nå tror jeg kanskje det er på tide at du fyller dine egne lovnader. Man bør ikke rope for høyt i skogen når man har ørene fulle av kongler.
Sist endret av MayaB; 12-06-2009 kl 14:27
Jeg må prikke deg er MayaB - for jeg har brukt opp min kvote på deg for en stund
Alt før du var unnfanget, var du ønsket -
Alt før du var født, var du elsket -
Fra den første gang jeg så deg kunne jeg gitt mitt liv for ditt.
93, 96, 99 og 08
Vel, da har jeg blitt veldig misforstått. Det har virkelig ikke vært meningen. Og jeg har virkelig ikke kynisk prøvd å promotere boken min. Jeg gjentar det gang på gang - det er på grunn av all research jeg har gjort og alle samtalene jeg har hatt jeg mener det jeg mener. Forutinntatte og generaliserende? Vel - jeg har aldri ment dette.Dersom noen har oppfattet meg som stygg, legger jeg meg flat, for det har virkelig ikke vært meningen.
At intensiteten i mine meldinger kanskje har vært litt for drøy - ja, det har dere nok rett i. Jeg står for det jeg har skrevet, men jeg burde ha gitt meg tidligere, ja.
Sist endret av linepetrine; 13-06-2009 kl 15:55
Du må gi andre brukere rykte før du kan gi til MayaB igjen...
Har svart i denne tråden før med mine erfaringer som ung mamma.
Men til H.I vil jeg bare si (selv om jeg egentlig tror du har skygga banen for lenge siden av all denne debatten): At som du ser så finnes det både negative og positive erfaringer med å bli ung mamma. Noen føler samfunne dømmer dem, andre føler seg støttet! Men helt ærlig er dette et valg bare DU og INGEN andre kan ta. Det er du som må leve med dette valget enten det blir sånn eller sånn.
Det er DU som kan sitte igjen som alenemor om et år, det er DU som kan ha et lykkelig og fantastisk liv med barn og mann. Jeg TROR at om du og mannen (kjæresten) din virkelig ønsker det er det jo sjanse for å lykkes, men sjansen kan også bli større om en venter litt! Men dette er bare noe DU vet, det er bare DU som vet hvordan forholdet deres er og om det tåler våkennetter eller rett å slett en krevende baby, for det kan man jo risikere å få.
Så selv om denne debatten tar helt av med studier og ikke studier (er jo ikke alle som velger å studere heller engang) så er enden på visa at dette er et valg H.I må ta!
Alle har SIN erfaring som de selvfølgelig mener er best (ikke misforstå meg da, men man kjenner jo sin egen erfaring best og da er det jo lettes å argumentere med utgangspunkt i at dette er rett og flott). Dette er et tema der det vil være for og imot uansett. Noen synes det er flott og være ung mamma, andre fikk store problemer med det som kanskje endte opp i en alenetilværelse. Dette vet man ikke på forhånd, og klart man kan dele erfaringer.
MEN det vil alltid finnes noen for og noen imot. Valget må man selv ta, og etterpå stå for!
Lille Småen kom til verden den 01.08.08.
Dette var i utgangspunktet en diskusjon jeg ville delta engasjert i, med tanke på spørsmålene og tankene HI legger frem her.
Men jeg må si ærlig, at jeg synes denne diskusjonen har blitt mindre og mindre saklig og konstruktiv for hver gang jeg har tittet innom.
Mange av dere som argumenterer så hardnakket MOT hverandre, beskriver jo om dere leser en gang til, ganske like synspunkter.
Kan man ikke på et forum som dette bare være enige om å være uenige da, uten å omtrent hogge hue av hverandre? (enda jeg fremdeles må si det forundrer meg hvor like meningene egentlig er selvom dere krangler om hvem som har rett)
Summa summarum; det aller fleste her inne sier seg jo enig i at å råde en jente på 18 til å få barn, nei det vil vi ikke gjøre. Mange ganger går det bra, mange ganger skulle man ønske man ventet. Vurderingen bør gå på livssituasjon og modenhet, og ikke alder som eneste/største motpol.
Det var jo dette denne diskusjonene var ment som, et spm om råd til en jente på 18, ikke en utvikling mot usaklig hakking på hverandre og gjentagelser av argumantasjon for at man selv har gjort det klokeste valget den ene eller den andre veien..
Har de to nydeligste døtrene i verden
......................... rotet meg bort i feil diskusjon...
skulle egentlig på meos, men havnet visst her...
Sist endret av linepetrine; 13-06-2009 kl 20:03
Regler for innlegg
Svar med sitat
Sosiale Bokmerker