depresjon?

[Hovedinnlegger]

Jeg har hatt en vanskelig barndom med omsorgssvikt og rusproblemer, uten at familie eller skole kontaktet barnevern. Har sett ting man ikke skulle behøvd og sett gjennom mange år og ikke opplevd familieliv.
Idag har jeg egen flotte familie og har fungert i jobb i 15 år. Men de siste årene har ting kommet mer og mer på. Jeg er sliten fysisk med vondter, sover dårlig og føler meg ikke glad i livet. Nå har jeg vært sykemeldt en stund på grunn av depresjon, men det er ikke kartlagt. Legen har snakket på medikamentering, men jeg tør ikke. Jeg er så redd for å bli avhengig av tabletter og så redd for å miste meg selv. Gjør man det? Vil det synes at jeg går på antidepressiva? Vil jeg bli flat?
Jeg har ekstremt lav selvtillit, føler meg mislykket i livet som ikke har klart å prestere noe, har en lunte som er meget kort og som gjerne skulle vært lenger. Ler sjelden lenger, men klarer heldigvis utrykke kjærlighet til barna. Er alltid trett og ønsker aldri stå opp, selv om jeg samtidig kan ligge våken timesvis og virkelig ikke klare sove fordi negative tanker og redsel farer gjennom hodet.
Det hadde vært så godt å slippe alt dette og derfor lurer jeg på om jeg faktisk trenger medikamentbehandling?

[Februarmamsen]

Jeg hadde en tøff periode i livet og da fikk jeg utskrevet medisiner, men jeg ville ikke ha det. Jeg tok heller kontakt med familiekontoret for å få noen å snakke med. Gikk til psykologen dems en dag i uken over en periode og det hjalp meg. Der var vi også igjennom sammenhenger med følelser og adferd nå som henger sammen med hva man har opplevd når man var mindre. Kanskje dette kunne være noe for deg før du evt tar medisiner? Jeg tror nemlig at du har større utbytte av noen å snakke med som kan hjelpe deg å bearbeide ting og hjelpe deg til å endre syn på deg selv osv enn å spise medisiner .

[Kitty80]

Tror ikke du kan bli bedre av å kun gå på medisiner nei. Medisinene fjerner jo bare symptomene på depresjonen og ikke årsaken til dette. Så det du først og fremst trenger er noen å snakke med. Og muligens i samsvar med lege/psykolog/psykoterapaut el.l også gå på medisiner. Noen trenger medisiner for å komme såpass ovenpå at de klarer å ta tak i og bearbeide problemene sine.

[Uregistrert]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, da jeg selv har slitt med angst og depresjon i flere år nå, etter at jeg møtte veggen.

Etter at møtet med veggen var overstått, kom minner og hendelser fra barndommen mer til overflaten, og det føltes noenlunde slik du beskriver.

Jeg har brukt medikamenter for å dempe depresjonen, gi mer overskudd i hverdagen. Dosen må selvsagt tilpasses, og dosen må økes helt til du blir "flat", da trapper man ned til nivået under. På det nivået får kroppen slappet av, og du får "fri" fra et hode som går på høygir, samtidig som du ikke mister omsorgsevnen, og evnen til å bry deg om andre.

Men, og det er et stort men, man blir ikke frisk av medikamentene, de fungerer kun som krykker. For å bli "frisk" må man bearbeide minnene, snakke om dem, ufarliggjøre dem, legge de i en skuff etter at de er tygget og spyttet på. Og innse at den gang da, ikke er det samme som nå.

Derfor er det viktig, eller det har vært viktig for meg, å gå på en lavere dose enn optimal, mens jeg har vært til psykologbehandling. På den måten har jeg vært i stand til å bearbeide minner og følelser, uten at det har blitt dempet for mye, samtidig som hjernen har fått lov å konsentrere seg om mindre ting enn om jeg ikke gikk på medikamenter.

Jeg er nå ferdigbehandlet hos psykolog, og har fått tatt de oppgjørene med omgivelsene som jeg har hatt behov for. Jeg går fortsatt på medikamenter, og kommer til å gjøre det en stund fremover, fordi legen mener jeg behøver å kjenne på hvor godt jeg har det nå, en stund, slik at jeg kan bevare den følelsen når jeg trapper videre nedover.

Jeg ler sjelden lengre, men jeg griner heller ikke. Men mens den værste traumebehandlingen pågikk i fjor, så gren jeg i timesvis om gangen. Selv med høyere dose medisiner enn nå. Så da tenker jeg at hvis jeg ikke hadde gått på medisiner, så er det jammen ikke godt å si hva som hadde skjedd.

Det ble langt dette her, men min konklusjon er at hvis du er usikker på medikamentbruk, så bør du kun takke ja, om du samtidig blir henvist til psykolog. Enkelte leger bruker bare medikamenter som en brannslukking, uten at det løser noe som helst. Det må samarbeides (du, lege og psykolog) , og det er til syvende og sist kun du selv som kan gjøre noe med livssituasjonen din. Men det er ingen skam å be om hjelp til å endre den. Det er nemlig første skritt på veien dit (som er lang). Det å innrømme at man er svak, er en styrke.

Du har ingen grunn til å ha lavt selvbilde eller selvfølelse(jeg forstår at du har det, men du behøver ikke), du ser nemlig selv at du sliter, og du har allerede vært hos lege for å søke hjelp.