Presantasjon?

[Uregistrert]

Så modige dere er alle sammen! Jeg tør ikke å stå frem.

[Helt hemmelig...]

Ja, jeg har sniklest her inne flere ganger, men aldri trodd at jeg skulle skrive noe innlegg. Erkjennelsen om at jeg ikke er helt "normal" for tiden lengre, har kun kommet siden des 08, og for fullt nå i 2009.

Jeg har ikke kommet lengre enn at jeg har kontaktet fastlegen, og sagt at jeg ønsker å forsøke terapi for det jeg sliter med: jeg er så innmari sint. Jeg mener rasende, så rasende at det tipper over. Jeg brøler, roper, kan hoppe rett opp og ned på gulvet med nevene knyttet, og kan kaste leker eller annet veggimellom.
Slik vil jeg ikke være. Jeg skremmer barna mine. Forferdelig.
Etter slike anfall kan jeg begynne å hyperventilere, og så gråte. Og jeg har verdens verste samvittighet. Trøster barna mine, og sier at det ikke er deres skyld, og at mamma skal bli snillere, og forsøke å ikke bli så sint.

Dette skjer så godt som alltid i stressende situasjoner, og er også grunnen til at jeg ønsker å jobbe redusert stilling. Jeg ønsker å ta ting roligere, for å se om det hjelper meg i hverdagen. Men det kan også være bagateller. Som at jeg står ved middagen -i min egen tankerekke ¨på ett eller annet - også begynner ungene å krangle eller slåss. Da kan jeg sprekke totalt, og kjefter som jeg aldri skulle ha gjort noe annet. Bannord prøver jeg faktisk å unngå, og jeg prøver å ikke si stygge ting som angår barna direkte. Men jeg greier jo ikke å unngå å la dem forstå at jeg har tilta fullstendig. Fryktelig trist.

Derfor kontaktet jeg legen, og har fått henvisning til psykolog, for å bearbeide sinnet, og hvordna jeg helst bør reagere når jeg er sint. For det er iallefall ikke normalt ¨å ville kaste kopper og kar veggimellom, så alt blir ødelagt. Men i det blinde raseriet - i øyeblikket- prøver jeg faktisk å holde igjen, så det ikke går utover ungene!! De er jo det beste jeg har!

Noen som har hatt noe lignende??

Som jeg sa til legen min: jeg ser på oss som en heeelt normalt fungerende familie, med sunne interesser, lek, skiturer, svømmedager, sosialt sett også, ----bortsett fra at akkurat jeg har en ekstra ryggsekk med sinne som jeg ikke vet hvor jeg skal plassere.

[jaznechristina]

hei
jeg er en jente på 22 år,har et barn på snart 1 år. Har hatt depresjoner siden jeg har vært liten,sosial angst siden den gang også,lite med venner og diverse familie tragedier.
ertter jeg fikk min sønn ble situasjonen ikke som forventet,ble brytet ned av familien til min sambo,ingen sosial omkretts i ny by untatt negativitet.følelse av å være innestengt med et barn som gråt og var urolig konstant i 4-5 mnd, ble til lite søvn på oss alle. gikk ut over humør og forhold. prioritering ble annerledes,føler jeg ikke orker mat,selv jeg er sulten. syk nesten hele tiden den første tiden,konstant brystbetennelser iløpet av 6 mnd. Har ingen å snakke med føler jeg,har prøvd å snakke med min sambo men han er som en vegg noen ganger føler jeg..
føler meg ensom konstant,og til tider veldig deprimert.

[PositivEksplosiv]

Asberger, bipolar, agorafobi, av og på medisiner, opp og ned i humør, missfortår mye og blir ofte missforstått på forum etc... ufør & alenemamma til 2 flotte unger

[Uregistrert]

Hei. Jeg er en dame på 37 år med en datter på 13. Er gift. Jeg sliter veldig med angst og feilpusting. Jeg spenner meg hele tiden og puster ganske feil. Har ofte vondt bak i ryggen,og føler meg fjern. Pga angsten går jeg daglig og har en fjernhetsfølelse/følelse av å være i koma på en måte. Må klype meg i armen for å se om jeg er tilstede. Er redd for å miste kontrollen og bli gal og forsvinne inn i meg selv. Noen dager er denne følelsen sterkere enn andre dager,men har den daglig. Sover nesten ikke om nettene. Har gått på citalopram i 4 uker nå og håper dette forsvinner snart. Er helt pyton. Noen som kjenner til dette? Er også gravid i 27 uke og er naturlig trøtt pga dette,men klarer ikke sove pga angst og anspenthet. Våkner flere ganger hver natt og er veldig sliten. Har blitt sjekket av leger både på sykehus og fastlege men de finner ikke noe galt. Føler meg fanget i meg selv og tenker at jeg aldrig kommer ut av dette igjen. I tillegg til dette er jeg plaget med de vanlige angstsymptomene som svimmelhet,rask puls,prikking i kroppen,brekninger,plutselig redsel,uvirkelighetsfølelse/følelse av å forsvinne i meg selv,hjertebank, m.m..Dette kommer fra og til og er veldig ekkelt. Lurer på om det er flere her som kjenner igjen disse tingene.