Vis Profil
Se foruminnlegg
Se bloggmeldinger
Se artikler
Jeg advarer dere på forhånd om at dette kommer til å bli langt....
Mandag 14.02: Uke40+5 - Var hos jordmor, men hadde høyt blodtrykk så ble sendt til føden for eksrta sjekk. Hadde fortsatt litt høyt blodtrykk, spor av protein i urin og 3 på ødem. Så da tok de en blodprøve av meg for å sjekke om det var svangerskapsforgiftning. Fikk beskjed om at prøven var godkjennt, men at de ville ha meg inn igjen om to dager for ny sjekk...
Onsdag 16.02: Uke 41+0 - Møtte på føden for ny kontroll. Blodtrykket hadde steget enda litt til og det var fortsatt spor av protein i urinen og hadde mye vann i kroppen. Fikk utført ul, og da konstanterte legen at det begynnte å bli lite fostervann igjen... Fikk da beskjed om å møte opp dagen etter kl 09.00 for igangsetting...
Torsdag 17.02: Uke 41+1 - Endelig var dagen der da vi skulle få møte lille i magen. Vi stod opp hele familien, og så skulle vi levere barna før vi dro til føden. Men tett før vi skulle til å kjøre kastet største jenta opp. Hun hadde fått magesyken. Fikk heldigvis ordnet det slik at svigermor kunne passe henne hele dagen, så da måtte vi levere henne til svigermor.
Vi kom oss omsider til føden noen minutter forsinket. Fikk komme rett på en fødestue og legen kom for å sjekke meg. Hadde ca 2 cm opning og var fin og moden. Legen hadde egentlig tenkt å sette inn ballong, men det slapp jeg heldigvis. De gikk rett på å ta vannet med en gang.
Siden det var så lite fostervann igjen, så kom det ikke noe vann etter at de tok det. Jeg prøvde å være aktiv og gikk rundt og rundt inne på fødestuen. Hadde rier med ca 3 min mellom, men de var ikke vonde. Om jeg satte meg ned, roet det seg veldig med en gang. Ca kl 13.00 ble jeg satt på drypp. Merket egentlig ingen forskjell på riene. De begynnte å bli litt sterkere, men var fortsatt ikke veldig vonde. De skrudde opp dryppet ca hver halvtime. Fra ca 14.00 til 15.00 gikk jeg med konstant rie hele tiden. Var litt vondt, men ikke veldig. Kl 15.00 tok de vannet på nytt da de fortsatt kjente en hinne forran babyen. Var vanselg å si om fostervannet var rent da det var blandet med så mye blod. Men legen mente at det ikke var missfarget... Da skrudde de ned litt på dryppet, slik at riene ikke skulle være konstante. Ca 17.00 mente jordmor at det fortatt var en hinne over hodet til babyen. Så hun røsket den ut med fingrene(skikkelig vondt). Hadde fortsatt ikke mer enn 2 cm åpning. Da tok riene seg skikkelig opp. Nå var de vonde. Hadde på ctg registrering ganske ofte, og fosterlyden til babyen fallt flere ganger,men tok seg fint opp igjen. Så da mente jordmor at det ikke var noe fare.
Kl 18.12 begynnte alt å gå galt. Hjertelyden til babyen fallt ned til 88 slag i minuttet. Den ville ikke stige igjen. CTG-maskinen begynnte å ule. Jordmor gikk å ringte på en jordmor til og de ville sette en elektrode på hodet til babyen for å få følge med nærmere. Da ble jeg plutselig kjempe kvalm, snudde meg over på siden, men da trodde jeg at jeg holdt på å besvime. Plutselig fikk jeg noen vanvittige smerter midt på ryggen. Det er de værste smertene jeg noene gang har opplevd. Fikk også smerter helt oppe der hodet er festet. Plutselig fikk jeg ikke puste. Det var helt jævlig. Hele tiden hører jeg i bakgrunnen at de ikke får opp hjertelyden til babyen. Da jordmor endelig fant ut hvor jeg hadde vondt, og tok på stedet, rykte jeg til i smerter og hylte. Hun ropte ut at det var rett over lungene jeg hadde vondt. Alarmknappen ble trykt på, og legen kom menst jeg hadde disse smartene. Han undersøkte meg for å se om de kunne ta ungen med tang, men det var fortastt bare 2 cm opning. Da gikk alt plutselig kjempe fort. De sprang ut med sengen og inn i heisen som stod å ventet. Når vi kom ned på operasjonsstuen stod der en dame å vasket hendene. Da sier legen til henne at de ikke har tid til å vaske verken seg selv eller meg. Ungen må ut med en gang. Da ble jeg livredd. Dette kunne virkelig stå om liv... Siste jeg tenkte før jeg ble lagt i narkose var at jeg har to barn til som trenger meg. Vær så snill å redd oss begge...
Ca kl 20.30 våknet jeg av at mannen min kommer trillende med lille nydelige jenta vår. Det var en fantastisk måte å våkne på. Da slapp jeg å lure på om hun levde. Fikk beskjed om at det hadde gått 12 min fra de trykte på alarmknappen til jenta var ute. Så det gikk veldig raskt. Da jenta kom ut hadde hun vert veldig slapp. Hun fikk en appgarscore på 4 etter 1 min. Men hun kom seg raskt etter at de hadde sugd nesen og lungene for missfaget fostervann, og masert henne. De prøvde å gi henne oksygen, men da hadde hun protestert. Etter 5 min fikk hun en appgarscore på 8 og etter ti min var den på 9. Mannen hadde fått sittet med henne hele tiden etter at hun kom seg. Men de hadde tatt blodprøve fra navlestrengen, og prøvene hadde ikke vert helt fine, så da måtte hun sendes i helikopter til nermeste sykehus med barneavdeling da det ikke er barneavdelig der jeg fødte. Jeg fikk se og holde henne i 5 min. Var helt grusomt å se helikopteret dra med babyen min menst jeg ikke fikk være med. Mannen min skulle egentlig få følge med, men de hadde ikke plass til ham i helikopteret. Så da dro hun helt alene... Dette var veldig tungt for mammahjertet...
Jeg slet med pusten hele natten. Og de ville ikke sende meg til jenta mi før de hadde funnet ut om det var trygt for meg å reise. Så dagen etter fødsel tok de masse blodprøver og jeg tok ct av lungene, men de fant aldri ut noe. Endelig kl 16.45 fikk jeg beskjed om at de hadde bestillt ambulanse til meg. Jeg skulle få treffe jenta mi igjen.
Da jeg kom til det andre sykehuset ble jeg trillet i rullestol ned til neonotalavdelingen. Der fikk jeg endelig se nydelige lille jenta mi igjen. Da var det et døgn siden jeg hadde fått 5 min med henne. Hun hadde sonde, og masse ledninger festet til foten. Var trist å se henne slik, men så uendelig godt å få ha henne hos seg. De neste dagene var jeg frem og tilbake fra barsel til neo flere ganger daglig. Var så rart å ligge på barsel uten jenta mi, og så trist å gå fra henne på neo hver gang. Tredje dagen fikk hun endelig komme opp til meg på barsel. Vi sov der en natt. Da ville jeg bare hjem. Hadde ikke fått sett storesøstrene siden jeg dro for å bli satt igang. Magesyken hadde herjet med de, så de kunne ikke komme på besøk. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så lykkelig som da soresøstrene fikk treffe lillesøster for første gang. Vi var endelig en komplett familie igjen. Og vi var alle friske!!!
Det var en utrolig tøff opplevelse. Jeg har grått mange tårer i ettertid. Men nå er jeg bare utrolig lykkelig for at alt gikk bra. Lillesøster ser ut til å være helt frisk. Å som jeg elsker de tre fantastiske jentene mine! :love: :love: :love:
Vitale mål: 3600g
50cm
hodet: 36cm
Svar med sitat
Mamma til verdens beste 
Så godt at det gikk bra for dere! Nyt barseltiden
Hilsen Prøvende
Minstejenta 2010
Vinterbarnet 2008
Sommerbarnet 2005
Opprinnelig postet av Kreps-77
Sosiale Bokmerker