Hva gjør man når 2 åringen slår?

[evigoptimist84]

hvor lenge ca har han holdt på med dette?

Hmm.. Ca 1/2 år siden..? Vi er ikke sikre, men synes ikke å huske at han var sånn før lillesøster ble født, så det er kanskje en reaksjon på slutten av enebarn (og eneste barnebarn) epoken.

[evigoptimist84]

Det er et veldig viktig fokus. Tidligere i vår var 2åringen ekstrem til å bite (høres ut som ei skikkelig trolltæv vi har, men hun er verdens herligste altså. ) Etter at det hadde skjedd 2 ganger med barn i bhg, krevde jeg at personalet hadde oppsyn med henne hele tiden under lek. Jeg vet det er manko på ressurser, men jeg mente at det var så viktig for ungene rundt henne og også henne selv. Det var jo tydelig at hun behøvde hjelp til sosiale settinger, og at det kunne være ting sm skjedde i forkant som hun ikke klarte å forstå/takle selv.

Etter dette har vi ikke hatt en spisode med biting eller slåing i bhg, så det er tydelig at det at voksne leser samspillet og ser hva som kan skje er til stor hjelp.


Evigoptimist84: Jeg skjønner du synes dette er ugreit, men jeg kan trøste deg med at det er ikke uvanlig. Dette er sitt eldste barn, er det ikke? Min erfaring er at man som forelder ofte blir roligere på slike ting for hvert barn man har. Da mener jeg ikke at man aksepterer slik atferd, men man vet at ved tålmodig arbeid, så får man endret på det selv om det tar tid. Fortsett å ta han unna situasjoene og si at han ikke får gjøre sånn. Ikke gi opp, selv om du føler det butter imot. Så lenge du har holdningene om at dette er ugrei atferd, og du tar tak i det, så vil du se resultater en dag.

Takk!
Det er første, ja. Ikke lett å vite at man ikke kan forvente bedring på flere måneder med samme konsekvenser, men nå vet vi det til neste gang i alle fall

[texasgirl]

så ho var født dette året, så tenkte liksom litt i de baner..

ja han må jo da dele både foreldrene og besteforeldrene.. mulig det er en måte å få ekstra oppmerksomhet på..

hvordan er han i forhold til lillesøsteren da?

[Kreps-77]

Takk!
Det er første, ja. Ikke lett å vite at man ikke kan forvente bedring på flere måneder med samme konsekvenser, men nå vet vi det til neste gang i alle fall

Det tok meg 2 unger å forstå det. Men jeg er så mye roligere med 3.mann, og jeg ser hvor mye bedre det er for henne også. Dessuten sparer jeg meg selv for så mye frustrasjon.
Men man kan jo ikke vite det før man har prøvd det.
Så bevisst som du er på denne situasjonen, og så lyst som du har til å endre den er jo det beste utgangspunkt for at du skal få endret på dette.

[evigoptimist84]

så ho var født dette året, så tenkte liksom litt i de baner..

ja han må jo da dele både foreldrene og besteforeldrene.. mulig det er en måte å få ekstra oppmerksomhet på..

hvordan er han i forhold til lillesøsteren da?

Det varierer. Noen ganger er han veldig snill, finner smokken til henne når hun gråter, skal gi klem, vil leke med henne osv. Andre ganger er han tydelig sjalu og vil enten plage henne eller slå.

Vi prøver å ikke gi ham så mye oppmerksomhet ved negativ oppførsel, men kjører på med masse ros når han viser ønsket adferd.

Det tok meg 2 unger å forstå det. Men jeg er så mye roligere med 3.mann, og jeg ser hvor mye bedre det er for henne også. Dessuten sparer jeg meg selv for så mye frustrasjon.
Men man kan jo ikke vite det før man har prøvd det.
Så bevisst som du er på denne situasjonen, og så lyst som du har til å endre den er jo det beste utgangspunkt for at du skal få endret på dette.

Kan tenke meg at man kan spare seg endel frustrasjon hvis en skjønner at det kan ta lang tid før man ser endring. Jeg ser mye lysere på det nå faktisk, vi får bare fortsette som vi gjør (ta det opp med bhg etter hvert hvis det vedvarer) og håpe at vi ser bedring til slutt

[LynxLynx]

Kjent problemstilling, både fra jobb og privat... LilleLynx er fæl til å slå når han blir sint og ikke har ord på det han føler, eller hvis han ikke får viljen sin. Hvordan jeg reagerer kommer ofte ann på situasjonen, om jeg har sett hele hendelsesforløpet eller ei, og om det er meg han slår eller om det er konflikt med annet barn. Er det meg ser jeg ofte grunnen til slaget, og kan variere tilbakemeldingen etter det. Ofte sier jeg av jeg ser av han er sint, men av det ikke er lov å slå. Andre ganger acer jeg han bruke ord, og andre ganger igjen er tilbakemeldingen av jeg får vondt...

I situasjoner med andre barn er det også avhengig av konteksten. Hvis jeg ser av han f eks slår du barn som sniker i køen til sklia sier jeg til LilleLynx av det ikke er lov å slå, og av jeg skjønner av han ble sinna. "Snikeren" får trøst for slaget, men beskjed om å gå bakerst i køen. Når jeg ikke har sett oppløset til slaget prøver jeg å få rede på hva som hendte. De som gråter får trøst, mens jeg spør alle involverte hva som skjedde. Type: "hva skjedde? Slo du x? Ble du sinna? Hvorfor det? Tok hun bilen du hadde? Gjorde du det, x? Uff da, det var dårlig gjort, skjønner at du ble sint, men det er ikke lov å slå."

[Mama Maria]

Her har dokka en lei tendens til å slå, særlig meg eller mormor, når hun ikke får vilja si og gråt heller ikke hjelper... Det skjer ikke så ofte, en gang hver uke eller noe? Hun slår ikke andre barn så vidt så jeg vet.

Bh sier at de skjeldent har støtt på en unge på 2 år som viser sånn empati som henne. Hun trøster alle som gråter, uansett hvorfor de gråter... Så jeg tror ikke det er mangel på empati som gjør at barn slår. Antakelig er fordi h*n er fustrert over å ikke få frem sitt argument.

Som regel ser jeg at slaget kommer og får stoppet handa / armen. Da holder jeg armen og ser henne inn i øynene med strengt blikk og forteller henne at det ikke er lov til å slå. Hun prøver som regel å vri seg unna, men jeg slipper ikke. Så da begynner hun å gråte.
Noen ganger gråter hun fordi hun blir lei seg - da får hun kos og blir fortalt at det ikke er greit å slå selv om hun er fustrert.
Andre ganger gråter hun fordi hun fremdeles er sinna og da får hun et mildt tilsnakk om at det heller ikke kommer tl å hjelpe å gråte, hun får ikke viljen sin. Og at slag ikke er lov.
Kan ikke se at det har hjulpet noe særlig...
Jeg tror denne adferden er noe de rett og slett må vokse av seg. Selvfølgelig må vi voksne fortelle dem hvilken adferd som ikke er grei, og leve som vi prediker, men jeg tror ikke det alene er grunnen til at de slutter å slå (noen gjør det jo aldri... ). Etter som de blir eldre og forstår mer av verden rundt seg så vil de forandre seg.

Dokka har og en tendens til å bite meg. Ikke i sinne, men i "glede". Da hun var vel året bet hun meg til blodt på låret gjennom olabuksa! Hun kommer løpende med et smil, slår armene rundt meg - og biter. Svarte, det gjør vondt! Hun begynner som regel å gråte når hun hører skriket mitt, og noenganger ser tårene stå i øynene mine (smertetårer). Jeg prøver så godt det lar seg gjøre å trøste henne (fordi hun tydelig ble lei seg for å gjøre meg vondt) samtidig som jeg forteller henne at det gjør fryktelig vondt når hun biter og at hun ikke må gjøre det. Det ser likevel ikke ut til at dette har hatt noen virkning.
Fremdeles kan hun finne på å bite meg.
Hun husker at hun bet meg til blods for et år siden og viser tydelig at hun synes synd på mamma som fikk au på låret sitt. Men det ser altså ikke ut til å hindre henne å bite igjen

Jeg får trøste meg med at hun ikke biter og slår andre unger.
Og så må jeg bare smøre meg meg tolmodighet og håpe at det ikke tar så lang tid før hun har vokst det av seg. Jeg kan forstå at det er fristende å klype ungen i kinnet/ armen når det har forvoldt smerte ved å bite/slå. Noen ganger får de jo inn en fulltreffer og det gjør sabla vondt - det blir en refleks...

[Sissywish]

Ja, hvordan skal man reagere?

Vi har alltid sagt tydelig i fra om at det er ikke lov, med bestemt stemme. Vi oppfordrer ham til å klappe forsiktig heller og sier at vi blir leie oss når han slår, at vi får vondt osv. Slutter han ikke har vi fjernet ham fra situasjonen, dvs en slags timeout hvor han må sitte og tenke på hva han har gjort. Vi har såvidt begynt å be ham si unnskyld etterpå, så gjerne gi en klem eller noe, men det er ikke alltid han vil si unnskyld.

Men denne slåingen slutter ikke...
Det er ikke bare oss nærmeste familien han slår (inkl lillesøster!), det er også vilt fremmede. Barn på lekeplassen, helt uprovosert.

I barnehagen sier de at de gjør mye av det samme som oss og at det er helt normalt, de fleste går igjennom en slik periode og at det går over.

Men jeg ser få andre barn oppføre seg sånn....

Vi holder jentas arm og sier bestemt nei, det der er ikke lov å slå! Hun er blitt bedre, men hender hun glemmer seg. Nå tror jeg ikke hun slår fordi hun vil vondt, men kanskje heller for at hun kjeder seg og er rastløs/lei (eller som vi sier på trøndersk: hun er håtleiåt!), vil det skal skje noe. Tror det er ganske vanlig. Det viktigste er å være konsekvent!

[Vilde]

Når du klyper barna dine og er sint, så lærer de at det er lov å klype/bite når de er sint.

Barna gjør som foreldrene sine.. nytter ikke å prøve å lære dem noe annet.. De gjør som oss.

-Vilde-

[Niki]

Jeg har ikke erfart at den eldste har endret adferd etter klyp, eller var det knips ved biting. I følge barnehagen er hun ikke den som tar igjen, men leker gjerne alene, vi snakker om dette fordi det i perioder er tilfeller av dytting og slåing i gruppen.

Hvordan tror du klyp endrer mine barn, noen senvirkninger ?

Edel,
Jeg jobber i barnevernet, og fysisk straff er ulovlig.
Du har overhode ikke lov til dette.
Hadde vist hvem du var ville jeg laget en sak på dette.
Du bør tenke 2 ganger før du gjør dette igjen, husk at barn kan snakke og gjennom lek formidler de dette videre.
KJERP DEG!!!