Presantasjon?

[Stjerna]

Vet ikke helt om jeg tør presentere meg her inne, men føler at jeg bør det for i det hele tatt å ha lov til å kommentere andre/selv skrive innlegg her inne. Fant først ut om dette forumet for 2 dager siden, og ble utrolig glad over at der finnes mange flere som har det som meg..
Har hatt problemer med nerver helt siden 1992, men ikke fått noen hjelp eller diagnose før for ca 3 år siden. Har hele tiden vært plaget av angst og depresjoner, og begynte hos psykolog for litt over 3 år siden. Ble førstegangsgravid i fjor høst 41 år gammel, og dette kom som et gledelig sjokk. Har ikke følt meg så frisk psykisk siden jeg begynte med nerveproblemer i 1992. Under hele svangerskapet følte jeg meg mer ovenpå, og jeg håpet at jeg kanskje var kvitt problemet en gang for alle. Men etter en traumatisk fødsel hvor det endte med katastrofekeisersnitt/fullt bevisst under store deler av operasjonen, ble tilstanden min sterkt forverret. Jeg gikk i sjokk de første ukene etter fødselen, og følte ikke engang at barnet var mitt. Nå senere har disse følelsene blitt forbedret, elsker min datter over alt på jord. Men problemet nå er at jeg bare blir verre og verre. Har angst nesten hver dag, og har begynt å få sosial angst i tillegg. Er full av spenninger som gjør at jeg har vondt i stort sett hele kroppen, spesielt nakke, skuldre og bekken. Går til fysioterapi for bekkenløsning med gangbesvær fortsatt snart 10 mnd etter fødselen, og dette er psykisk betinget.
Nå har jeg ikke vært til behandling på 2 mnd grunnet ferien til mine terapeuter, og det har nok en stor del av skylda til at tilstanden min har blitt kraftig forverret. Har begynt å få depresjoner, og har ingen energi til hverken barn eller annet. Prøver så godt jeg kan, men holder snart ikke ut lenger. Tanken på selvmord streifet meg, føler jo at jeg kun er til bryderi for alle rundt meg. Men så vet jeg også at jeg kan be om hjelp for å komme meg ut av dette. Samboeren min fikk 29 uker med full lønn for å hjelpe til etter fødselen pga at jeg ble så mye dårligere, men han begynte å jobbe igjen først i juni. Nå faller det meste på meg, og jeg føler at jeg ikke mestrer det alene lenger.
Har bestilt legetime for å be om antidepressiva selv om jeg er sterkt imot dette, da jeg selv gikk på forskjellige type medisner innen dette i over 2 år for over 2 år siden. Har vært sykemeldt lenge, gått på rehabilitering i 1,5 år, og har nå fått innvilget tidsbegrenset uføretrygd.
Samboeren min prøver å forstå, men han klarer ikke å fatte hvor syk jeg egentlig er da jeg er en mester i å spille skuespill for å holde masken. Datteren min er den som holder meg oppe. Synes bare det er så utrolig leit at jeg skal ha det så vondt nå i denne tiden hvor jeg egetlig bare skulle føle glede. Er også redd for at jeg ikke vil strekke til for datteren min der hun har behov for å treffe andre barn osv. Som det er nå, får jeg helt panikkangst bare jeg skal på helsestasjonen til kontroll med henne. Har brukt de svakeste Vival som finnes et par mnd for en prøveperiode, men dette er jo ikke holdbart. Så jeg håper at jeg kan få mer nytte av antidepressiva denne gangen, sist fikk jeg alle bivirkninger som kunne oppstå og mer til!!!! Avslutter med å si at jeg håper vi kan hjelpe hverandre her inne, og at jeg nå føler at jeg ikke lenger er alene. Klem til dere alle sammen!

[LilleLeo]

Caroline's mamma: Trist å høre, håper virkelig det går litt bedre med deg nå.

[Tidligere bruker]

Jeg er 24 år nå, snart 25,gift, og har ei jente på halvannet og en liten en i magen.
Har aldri slitt no sånn veeeeldig med psykiske lidelser, men har blitt feilbehandla i alle år, da jeg som 7 åring fikk noe de trudde var anorexia og angst, og som blei behandla som det, ved at jeg har gått til psykologer av og på helt siden da.
Dette viste seg seinere å kunne ha vært en hoven skjoldbruskkjertel som gjorde at jeg ikke klarte å svlege, ingen som veit helt sikkert...
Jeg fikk prepubertet, dvs. mensen og slutta å vokse da jeg var 8 år, og mange har skyldt dette på kosthold og spiseforstyrrelser og psykiske lidelser og det som er.....noe jeg HAR blitt fryktelig nedfor av. Da jeg begynte på vgs. blei jeg veldig sliten og sjuk. Igjen blei dette forklart med noe psykisk, det var liksom depresjoner og angst dette blei tillagt. JEg blei inmari lei meg av dette, for jeg KJENTE at jeg var SYK, men først etter at jeg blei fast sammen med min vi prøvde å få barn, og ikke fikk til, og jeg kom til en hormonspesialist, viste det seg at jeg har gått med uhelbreda hypothyreose, sannsynligvis hele livet.....
Og jeg har blitt anbefalt og nesten påtvunga lykkepiller av de offentlige psykologene i årrekker, jeg har ALLTID nekta å ta imot, og har til dags dato ikke tatt noen, da jeg ikke føler at det er DET jeg har behovet for.
Hormonsykdommen hadde gått så langt at vi egentlig ikke kunne få barn, men da jeg begynte med å behandle stoffskiftet, fikk jeg igjen mensen (som blei borte da jeg var 15) og etpar mnd. etter var jeg gravid!!
Nå venter under nr. 2.

Etter at jeg fikk Frida har jeg slitt endel.
Jeg har fått en del noia, pga. det vi har vært igjennom med henne.
Dette har kanskje vært det vanskeligste jeg har vært igjennom sånn reint psykisk, og det har gjort noe voldsomt ødeleggende i meg.
Overalt folk er, føler jeg meg SETT på, VURDERT, jeg kan ikke engang gå i butikken med henne, uten at jeg føler at noen VURDERER og bestemmer seg for om jeg er en god mor eller ikke.
Etter at jeg nå da venter nestemann, har jeg fått heeeelnoia, da jeg har begynt å gjenoppleve det som skjedde, og er livredd for at dette skal skje igjen.
Det jeg sliter mest med, er det å forholde seg til andre, å være sammen med andre foreldre når jeg har med meg tulla. Jeg føler at ALLE veit, eller når de ikke veit, begynner de å bable om ting jeg ikke har greie på (amming, barsel, hjemmebesøk av HS osv......) og jeg sitter og smiler og later som ingenting, og har lyst til å fortelle, men vil ikke være dømt på forhånd.
Akkurat det siste er vanskelig å unngå da vi bor i en liten kommune der mange kjenner hverandre, og noen veit mye, noen veit litt, og alle veit NOE, kjeften går,.....Og det å være forhåndsdømt idet man går ut med ungen føles ganske heavy.
Dette er vel igrunn det jeg sliter mest med av alt. Blikka fra folk som SER.
Selvfølgelig er dette bare innbildning, men de 14 mnd av et helvete vi gikk igjennom, tappa meg for ALT. Og jeg driver fortsatt og bygger meg opp, og det går jo framover da, sakte men sikkert.

Ellers sliter jeg litt med ettervirkninger av det jeg fortalte om her en gang, om omsorgssvikt i skolen. Ja, jeg går fortsatt rundt og trur jeg er udugelig og dummere enn alle andre......
Saken med Frida økte ikke akkurat DEN delen av selvtillit no særlig.....

Vel, det var litt om meg.

[scarlet]

..........

[smultbolle]

[philippa]

Min depresjon ble "oppdaget" ca 1år siden, da jeg var på 1ste kontroll 5 uker gravid. Da hadde jeg de siste 3 mnd, hver dag ligget på sofaen, gruet meg til jobb, ikke ville hatt kontakt med andre enn mamma og 2 av søskene. Og selv om graviditeten var godt planlagt , som godt nygift (31 juli-05) kom den snikende tanken og følelsen, at jeg vil ikke ha barn, dette vil jeg ikke. Turte ikke si noe til noen, og denne hyggelige og blide legen fikk alt på engang...det bare datt ut av meg, og så kom tårene . Jeg ble sykemeldt med en gang. etter 2 samtaler til, spurte hun meg om jeg kunne tenkt meg til å snakke med psykolog. For å få hjelp til å finne ut av dette. Takket ja, og fikk fort behandlet søknaden fra legen, om time . Her var det også en utrolig trivelig dame, og det var godt endelig å tillate seg selv å ha slike følelser, med tanken på barnet , og det å endelig sørge seg ferdig over å ha mistet pappa. Siden det var en moderat.mot tung depresjon , ble det vurdert nøye , dette med å gå på medisin. Men jeg fikk , det og brukte det helt til bare noen uker før fødselen. Det gikk helt fint, iallefall bedre for dem jeg bor under samme tak som. For jeg klarte endelig å ta tak i husarbeidet, gå på butikken .Alle de vanlige ting , man normalt gjør uten å stusse på det.
Noen som undrer på noe mer, bare spør , jeg deler gjerne

[Uregistrert]

Jeg er 28 år, og alene men en herlig liten gutt! Jeg har slitt mer eller mindre med små depresjoner og dårlig selvtilitt lenge, jeg ble veldig mye mobbet som liten. Men depresjonen har nok slått til for fullt etter at jeg ble dumpet av han jeg bodde sammen med. Jeg har ikke søkt hjelp for dette, men skal nå kontakte psykolog og muligens få resept på noe antidepresive medesiner av legen min. Jeg kan ikke fortsette slik rett og slett

[Noni]

Kanskje på tide at jeg også presenterer meg. Har skrevet noen innlegg her, og fått flere fine svar. Kommer til å logge meg ut når jeg skriver her, og heller kalle meg Noni Håper det er greit!
Jeg har sosial angst og depresjoner. Bruker cipralex nå, gikk veldig fint en periode, men er nå verre igjen

Det er foressten jeg som har skrevet "blir værre igjen" og "er psykiske problemer arvelig?" så vet dere litt...

klem fra noni

[super sjefa]

Heisann Vill bare starte med å si at det er en stor lettelse for meg at jeg har funnet frem til alle dere andre hær
Sliter masse med angst og deprisjoner, hovedsaklig fødsel.dep. Grusomt. grusomt
Jeg har vel egentlig hatt problemer siden 2002. Problemene kom etter jeg hadde født min første. Veldig hardt svangerskap og en veldig hard fødsel. Hadde vel store problemer i 2-3måneder og etter det har deprisjonen vært til å leve med uten inntak av tabelleter. Angstannfallene kommer og går. Alt kom tilbake da jeg i august 05 fødte mitt andre barn. Hadde jo håpet at ting skulle bli letter etterhvert men ser ikke slik ut.( Har egentlig nettopp nå i natt bestemt meg at min fantastiske fastlege skal få ordnet med tabelleter i morgen, sliten nå.)
Er så utrolig lei av å bli knekkt av bagateller, jeg er et godt menneske og er dritt lei av å ta hensyn til alle andre. Jeg har lyst å bli sint på vennene mine elle familie når jeg med all rett burde( Har en pappa som har ødelagt live til min helt utrolig fantastske mamma, Har lyst å si at han er en kødd uten at jeg skal sitte å grine og kaldsvette i 48 timer.DRITT LEI)
Men det værste er når angstannfallene kommer: Jeg blir svimmel, utrolig kvalm(føles som om jeg må kaste opp, får sånn ekkel prikkete følelse ihele/ eller deler av kroppen, hyperventilerer og gråter, gråter masse, Ikke helt gøy med dei uhyggelige bildene jeg har begynn å se inne i mitt rare hode(hadde ikke dette før.Noen andre som opplever dette?)....

Sukk, alt må vel bli verre før det til sist blir bra

Skriv en pm da!
Ellers vill jeg gi en!alle dere andre som har det leit for tiden

[Sanne]

Hei her er jeg !

Jeg har diagnose : en form for redselsangst og depresjon. depresjon går i tapper. Opp og ned.
Jeg går på utredning for psykose, og jeg håper ikke det er det. Selv om jeg hadt symptomer på dette siden jeg var 7 år gammel. Jeg sliter med slevskading. i mild form. Jeg kutter ikke . Jeg "bare" klorer
Hvorfor jeg har dette gidder jeg ikke fortelle nå.
Eneste er at jeg har hadt en tung barndom. og opplevd mye traumatisk da jeg allerede som 4 åring hadde gått igjenom 4 store hjertopprajson. opperert for 6 av 7 hjertefeil.
Litt om meg !
til dem som vil ha

[Uregistrert]

Jeg er ikke helt klar for å komme t av skapet enda, men presenterer meg foreløpig som Fuji.
Jeg er mamma til en gutt på to år og er gift.
Jeg lider av sosial angst og har en mild depresjon. Dette har vart en del år, men det er først nå at jeg har oppdaget hva som egentlig feiler meg.

[Ikke nybakt:o)]

Jeg er gift, har fire barn. Har diagnosen angst (sosial), og sterk depresjon.
Har lidd av sosialangst siden ungdomsskolen hvertfall. Og depresjonen har kommet og gått, jeg har prøvd å skyve det vekk og latt som ingenting, men nå har jeg begynt hos psykolog.

Tror det skal bli godt ,skal prøve tankefeltsterapi ,gruer litt for det. Er ikke flink til å åpne meg for alt som kan ha gjort meg sånn. Men det meste av usikkerheten kommer av oppvekst med en stemor som ikke var god. Men det skal bli godt å få hjelp til kanskje å komme ut av dette helvetet. Vi skal først prøve tankefeltsterapien, mulig medisinering etterhvert. Har vært nede i en skikkelig depresjonsdal nå, orker liksom ikke gjøre noe her hjemme nesten. Tvinger meg sjøl til å ta i ett tak.

[Uregistrert]

Så tøffe dere er jenter. Har sliti 2år med fødselsdeprisjon og angst.
Desverre er jeg ikke tøff nok til og skrive meg inn som den jeg er.
Men jeg tar av meg hatten for sånne fine jenter som dre som gjør det.
Det hjelper utrolig og lese at det ikke er bare meg. TUSEN TAKK.

[Tidligere bruker]

Jeg får vel hive meg på her jeg også da. Deilig å vite at en ikke er alene, selvom jeg ikke unner noen å ha det sånn som jeg har hatt det de siste ukene...

Har slitt med angst helt fra barndomsårene. Kan egentlig ikke se noen grunn til det. Har også vært mye plaget med depresjoner. Det siste året har vært tøft, for angsten slo ned som et lyn da jeg ble gravid. Da angsten forsvant, overtok depresjonen. Jeg har gått på antidepressiva i mange år, men sluttet i desember 2004, da jeg ikke ønsket å gå på medikamenter mens jeg forsøkte å bli gravid. Svangerskapet var tungt, men på slutten ble det bedre.

Fikk en liten prins nå i januar, men da kom angsten tilbake. Har hatt noen tøffe uker, og har endelig begynt på Zoloft igjen. Begynner å føle at jeg gradvis kommer til meg selv igjen, men vet at det kommer flere tøffe dager.

Føler meg tidvis ganske ensom, så dersom noen andre der ute føler det samme, send meg gjerne en PM.

[Nedfor]

Hei jenter .
Jeg tør heller ikke komme ut av skapet riktig ennå , spesielt med tanke på at det er folk inne på forumet som jeg kjenner i real life .


Jeg har slitt med angst nå i 5-6 år , kan nesten ikke tro at det har vært så lenge ..for det går så utrolig mye opp og ned i perioder ! Og i det siste har jeg blitt redd for at jeg begynner å bli deprimert
Jeg sitter å griner etter å ha lest alle dere andre sine innlegge , noen ganger tror jeg at jeg er den eneste her i verden som har det sånn . Føler alle andre mødre rundt meg er perfekte! Jeg er heldigvis en god Mamma , men akkurat for øyeblikket er det alt jeg klarer å være også .

Jeg er forøvrig i begynnelsen av 20årene, gift med ett barn .

Hilsen Nedfor

[Nedfor]

Hei jenter .
Jeg tør heller ikke komme ut av skapet riktig ennå , spesielt med tanke på at det er folk inne på forumet som jeg kjenner i real life .


Jeg har slitt med angst nå i 5-6 år , kan nesten ikke tro at det har vært så lenge ..for det går så utrolig mye opp og ned i perioder ! Og i det siste har jeg blitt redd for at jeg begynner å bli deprimert
Jeg sitter å griner etter å ha lest alle dere andre sine innlegge , noen ganger tror jeg at jeg er den eneste her i verden som har det sånn . Føler alle andre mødre rundt meg er perfekte! Jeg er heldigvis en god Mamma , men akkurat for øyeblikket er det alt jeg klarer å være også .

Jeg er forøvrig i begynnelsen av 20årene, gift med ett barn .

Hilsen Nedfor

Jeg går forøvrig på rehabelitering hos psykolog og mottar rehabeliteringspenger. Det har jeg gjort nå i 1 og 1/2 år. Bruker ingen medisiner.

Vil også gi dere alle en god klem . Hold ut når ting blir tungt , det blir bedre!

[Masi]

Hei alle sammen!
Oppdaget akkurat nå denne siden og føler vel litt som andre her at jeg ikke vil svare på innlegg og sånt så lenge dere ikke har en viss peil på meg.

Håper de fleste av dere som er reg her har fått hjelp og forståelse for deres lidelser, det er nemlig ikke alle som skjønner at dette er en virkelig sykdom.

Jeg er en mor til 6 (de er i alder 22, 19, 13, 12 og tvillinger snart 3) som har diagnose: Posttraumatisk stresslidelse og det innebærer egentlig ganske mye har jeg funnet ut.. Angst, depresjon, suicidale tanker, blir lett irritert i stressituasjoner, har veldig(!) dårlig hukommelse og konsentrasjon, sover dårlig (noe som forverrrer andre symptomer igjen ) men får ikke sovemedisiner pga den suicidale biten.

Har pga flere traumatiske hendelser i tidligere år slitt litt til og fra med depresjoner, men ikke mer enn at jeg taklet det selv. Denne gangen er det annerledes, det berømte begeret som rant over av hendelser som de sier For snart 3 år siden fikk jeg mine to skjønne lenge etterlengtede jenter og fødselen gikk greit bortsett fra at jeg mistet mye blod. Noen dager senere fikk jeg blodoverføring og under denne fikk jeg store smerter i brystet og pusteproblemer. Jordmor valgte å ikke høre på meg og tilkalte ikke lege, til tross for flere bønner fra min side. Jeg var livredd for hva som var galt og trodde jeg kom til å dø alene der i sykehussengen. Neste morgen (7timer senere) får jeg tilsyn og det blir konstatert hjerteinnfarkt. Mitt traume består ikke av redsel for hjerteinnfarkt, men en arrogant og lite oppegående jordmor tok fra meg mitt menneskeverd og det sliter jeg enda med å få tatt tilbake. Men.....jeg vinner tilslutt Det er jeg sikker på!
Jeg har nylig prøvd Cipralex etter å ha klart meg uten med i denne tiden, de virket ikke og fikk deretter Fontex. Men en flott terapaut, som har stått på for meg, ba meg prøve en ny type behandling som de kaller EMDR. Jeg fikk prøve det og må si at det virker (!) men jobben er hard og tøff. Man gjenopplever følelsene og minnene fra tidligere og bearbeider de i løpet av minutter...det er helt fantastisk! Da jeg begynte med denne terapien sluttet jeg med medisin for å være "helt til stede" i meg selv og få full utnyttelse av kuren.
Jeg har mange behandlinger foran meg men har fått troen på en lykkelig slutt, omsider!! Og forhåpentlig klarer jeg en dag å komme i jobb igjen. Har begynt omskolering, det funket frem til jul, men har gått trått etter stresset begynte å vise seg i form av sinne, angst, depresjon og det som føles som hukommelsetap....det er vanskelig å gå skole uten hukommelse nemlig.. Men optimist ( ) som jeg er så begynner jeg på'n igjen til høsten så får vi se.
Til alle dere....stå på og ta vare på dere selv!!
Klems

[linnii3mor]

Heisann
lister meg stille inn jeg......
Jeg er 25 snart 26, mor til 3 som dere ser.
jeg er manisk deppresive (bipolar), har også borderline (blanda personlighets forstyrrelse) og sosial angst.
Jeg er ufør og det er ikke noe gøy, ønske mitt var/er å kunne være en ambulansesjafør men det kan jeg jo se langt etter........................(oki så er jeg vell litt pessimist kanskje)
Ellers så elsker jeg familien min og jeg ønsker det skulle være litt mer tilbud til barn av psykisk syke (selv om mannen min er frisk)
Jeg driver også med katter (noe jeg finner beroligende) av rasen MAINE COON
Vell det var litt om meg håper jeg er velkommen

[gunnild1979]

Har vært innom dette forumet mange ganger ,men har ikke skrevet noe om meg selv enda..litt
Jeg er 27 år ,samboer å har 2 nydelige jenter sammen.
Har slitt med psykiske problemer siden barndommen,nå har jeg det ganske dårlig.Mange ting som spiller inn,men sliter med sosial angst,takler stress,uro rundt meg veldig dårlig,får en trykkende følelse i hode å blir lett irritert å sint,har ikke søkt hjelp for problemene mine,men har nå bestemt meg for å forandre livet mitt.Vil ikke leve sånn lenger,lengter etter¨å leve et normalt liv.
problemene gjør at jeg har utrolig dårlig hukommelse,dårlig selvtillit,tenker mye på døden/selvmord,dette har kommet i de siste ukene.
Klarer å fungere ganske bra på jobb,men føler at den sosiale angsten hemmer meg ganske mye.Forholdet mitt å barna oppi alt dette gjør at jeg nå skal søke hjelp,men det er veldig skremmende å legge ut så mye om meg selv, som bare 2 personer nære meg vet at jeg sliter med.
Klarer ikke å glede meg over positive ting som skjer lenger,føler bare en sånn enorm tristhet og tomhet hele tiden.
Har så utrolig dårlig samvittighet ovenfor familien min......

[BeUrSelf]

Hei!
Jeg er 23år og har to barn. Har Post traumatisk stress syndrom.
Går ikke til behandling for tida, men skal begynne hos psykolog igjen snart pga jeg har fått angst og sterkere deperisjoner etter lillegutt ble født.