Ung mor = alenemor?

[Isa]

Hvor gammel er du ISA?

20.

Jeg sjønner litt hvordan du tenker men for meg blir det feil også. Lell om jeg og eksen nå hadde vært sammen i 7 år, bor sammen, bil og to barn så blir det feil å være sammen bare pga av dette. Det var kun pga. dette vi var sammen å det ble feil for meg, derfor følte jeg at jeg har nå gjort det rette.

Og det har du nok gjort også.
Var ikke helt det jeg mente.

Jeg og eksen var sammen i under ett år, og når jeg gjorde det slutt, så var det bestemt på 2 dager (nesten), og jeg trengte aldri å hverken møte han eller snakke med han igjen. Veldig enkelt og greit.

Om man bor sammen, har barn sammen osv. så kan man jo ikke det.
Og da tenker man seg kanskje om en ekstra gang før man går fra hverandre?

Hadde jeg og eksen hatt barn sammen, så hadde jeg nok heller prøvd å løse diverse problemer, enn å bare gjøre det slutt. You see?


Mener ikke at man skal forbli sammen bare fordi man har barn, hus, bil osv, det blir feil, men at man da ikke gir opp forholdet like lett som om man ikke har noe sammen.

[Isa]

(selv om barna våre har fått forbud mot å få barn før fylte 25 )

Hvorfor det?

Jeg fikk faktisk beskjed av mamma at jeg burde få barn før jeg blir 25, og jeg er 99% sikker på at hun ikke hadde spesielt lyst på barn da hun var så ung. (Hun fikk meg med et uhell når hun var 25.)

[Sukkerrose]

Hadde jeg og eksen hatt barn sammen, så hadde jeg nok heller prøvd å løse diverse problemer, enn å bare gjøre det slutt. You see?

Her var det litt motsatt... sambo har nemlig gjort det slutt med meg to ganger faktisk, men jeg kjempet med nebb og klør og dette var før det var barn med i bildet ja. Hvis man vil være sammen, så kjemper man for det enten man har barn eller ikke. Og hvis man ikke vil være sammen, så gjør man det slutt - enten man har barn eller ikke.
Jeg har nesten aldri jobbet så mye for forholdet som de årene før vi fikk snuppa

[Isa]

Hehe. Klart, det finnes jo ingen regel uten unntak!

[Rhiina]

Vi ble i lag når jeg var 18 år er nå 24 år.
Altså vi har vært i lag i 6 år.
Har to gutter på 3,5 og 1,5 år.
Ble mamma for første gangen når jeg var 20 år, 1 mnd unna 21 år.

Men vi er i lag enda og vi har det supert i lag.

Om man er ung eller eldre og har unge i lag, så virker det som på meg at det er ganske likt fordelt om man går i fra hverandre når man har barn.

[marie_83]

jeg fikk 1 mann som 21 år og er i dag 25 år og 2 barns mamma, er fortsatt sammen med pappa'n til gutta så jeg mener at ungmor og alenemamma ikke hører sammen

[_Kine]

ISA

Det er da for svarte ikke jeg som har skrivd det innlegget her

Opprinnelig postet av _Kine
Jeg sjønner litt hvordan du tenker men for meg blir det feil også. Lell om jeg og eksen nå hadde vært sammen i 7 år, bor sammen, bil og to barn så blir det feil å være sammen bare pga av dette. Det var kun pga. dette vi var sammen å det ble feil for meg, derfor følte jeg at jeg har nå gjort det rette.

[_Kine]

Jeg sjønner litt hvordan du tenker men for meg blir det feil også. Lell om jeg og eksen nå hadde vært sammen i 7 år, bor sammen, bil og to barn så blir det feil å være sammen bare pga av dette. Det var kun pga. dette vi var sammen å det ble feil for meg, derfor følte jeg at jeg har nå gjort det rette.

Isa

[Isa]

ISA

Det er da for svarte ikke jeg som har skrivd det innlegget her

Opprinnelig postet av _Kine
Jeg sjønner litt hvordan du tenker men for meg blir det feil også. Lell om jeg og eksen nå hadde vært sammen i 7 år, bor sammen, bil og to barn så blir det feil å være sammen bare pga av dette. Det var kun pga. dette vi var sammen å det ble feil for meg, derfor følte jeg at jeg har nå gjort det rette.

Beklager!!!

Surrer sånn mellom dere to av en eller anna grunn

[Tash]

Hvorfor det?

Jeg fikk faktisk beskjed av mamma at jeg burde få barn før jeg blir 25, og jeg er 99% sikker på at hun ikke hadde spesielt lyst på barn da hun var så ung. (Hun fikk meg med et uhell når hun var 25.)

Av flere grunner:
* Det er viktig å leve litt før barna kommer. Angrer på en del som jeg ikke gikk gjort som å være student (har bare vært voksen studen jeg), reise på måfå, bo i kollektiv osv.
* Jeg mener jeg selv ble en bedre mamma med noen år på nakken.
* De skal ikke ta den første kjæresten som dukker opp.
* Jeg tror det er viktig å ha noen år der du er voksne og alene i livet, uten ansvar for et barn.
* Når du får barn så har du dem for livet. Å vente de eventuelle 5 årene er bare positivt i mine øyne.

Har grunner har du for at du bør få barn før 25?

Mammaen din har bare lyst på barnebarn hun

[linepetrine]

[quote=Tash;7421122]Av flere grunner:
* Det er viktig å leve litt før barna kommer. Angrer på en del som jeg ikke gikk gjort som å være student (har bare vært voksen studen jeg), reise på måfå, bo i kollektiv osv.
* Jeg mener jeg selv ble en bedre mamma med noen år på nakken.
* De skal ikke ta den første kjæresten som dukker opp.
* Jeg tror det er viktig å ha noen år der du er voksne og alene i livet, uten ansvar for et barn.
* Når du får barn så har du dem for livet. Å vente de eventuelle 5 årene er bare positivt i mine øyne.

Dette er etter min mening individuelt. Jeg føler det var veldig riktig av meg å gifte meg og få barn tidlig. Vi har realisert oss selv. Studert, hatt sommerjobb i utlandet, reist og viktigst av alt: vi har gjort det sammen.

Grunnen til at vi har fått det til, er at vi ikke har vært så sykelig opptatt av å etablere oss, dvs rekkehus, to biler og karriere. Trives veldig godt med det.

[Tash]

Dette er etter min mening individuelt. Jeg føler det var veldig riktig av meg å gifte meg og få barn tidlig. Vi har realisert oss selv. Studert, hatt sommerjobb i utlandet, reist og viktigst av alt: vi har gjort det sammen.

Grunnen til at vi har fått det til, er at vi ikke har vært så sykelig opptatt av å etablere oss, dvs rekkehus, to biler og karriere. Trives veldig godt med det.

Selvfølgelig er dette individuelt, men dette er mine erfaringer etter å ha fått barn 21 år gammel, 24, 27 og 36 år gammel. Kan jo legge til at det tok noen år før jeg innrømmet at jeg kanskje hadde fått barn fortidlig, for den gang kunne jeg ikke tenke meg å vente en dag til

Jeg synes faktisk 25 år enda er "å gifte seg og få barn tidlig" - jeg mener bare at om du velger å vente de 5 årene så får du kanskje i både pose og sekk.

Jeg må legge til at vi klarte oss også helt fint - vi giftet oss, fikk barn og flyttet inn i nytt hus det samme året. Hadde jo ikke skadet å gjøre dette over en 5 års periode. En har det ofte litt travelt når en er ung

[linepetrine]

Selvfølgelig er dette individuelt, men dette er mine erfaringer etter å ha fått barn 21 år gammel, 24, 27 og 36 år gammel. Kan jo legge til at det tok noen år før jeg innrømmet at jeg kanskje hadde fått barn fortidlig, for den gang kunne jeg ikke tenke meg å vente en dag til

Jeg synes faktisk 25 år enda er "å gifte seg og få barn tidlig" - jeg mener bare at om du velger å vente de 5 årene så får du kanskje i både pose og sekk.

Jeg må legge til at vi klarte oss også helt fint - vi giftet oss, fikk barn og flyttet inn i nytt hus det samme året. Hadde jo ikke skadet å gjøre dette over en 5 års periode. En har det ofte litt travelt når en er ung

I vårt tilfelle fikk vi høre veldig mange skrekkscenarier da vi tok dette valget. Vi gikk inn i ekteskap og foreldreskap med en veldig lav selvfølelse. Vi møtte mange bedrevitere som fortalte oss at dette kom vi nok til å angre på og da jeg var gravid sa farmoren til mannen min: "ja, nå skal dere ser hvor vanskelig dette blir! Håper virkeligheten en gang kommer opp for dere!"

Det er liksom sånn at man på død og liv MÅ være singel i dette samfunnet og dette blir jo helt feil dersom man ikke ønsker å være det. Og så kan man jo oppleve ganske mye som par også. Har flere vennepar som har opphold i utlandet der de tar med seg barna sine.

Alt i alt, så synes jeg at det vanskeligste har vært alle reaksjonene vi har møtt og ikke selve det å gifte seg og få barn tidlig. Jeg har i ettertid kommet frem til at dette har vært riktig på alle måter, og at jeg gjerne skulle vært spart for den lave selvfølelsen jeg hadde i begynnelsen av 20-årene dersom vi hadde fått litt mer støtte.

Men hvis du ser annerledes på det i ditt liv, så respekterer jeg det. Vi har alle ulike utgangspunkt, ulike behov og ulike måter å takle livet på.

Må forresten også legge til at det selvsagt har bydd på visse utfordringer, men kollektiv har jeg faktisk aldri hatt behov for å bo i. Vi bor faktisk i en tjenestebolig nå, for vi er med i en menighet som eier en blokk. Halvparten av de som bor der har arbeid i menigheten og halvparten jobber på et sykehjem, som er naboen. Vi spøker derfor med at vi bor i et "kjempekollektiv" på grunn av fellesskapet der. Tror det har dekket behovet for å bo i et kollektiv. Dessuten har jeg en jobb som gir meg muligheten til å reise til København og jobbe der hver sommer, og da har det passet helt perfekt at mannen min har vært student fordi han kunne være hjemmepappa på heltid. Dette har dekket behovet jeg har for å komme ut og oppleve "verden."
Tror mange av de som er bitre unge mødre er det fordi de har merket presset om å etablere seg på boligmarkedet fortest mulig, og da begrenser du plutselig muligheten til å finne på spennende ting på grunn av alle utgiftene.

[Tash]

I vårt tilfelle fikk vi høre veldig mange skrekkscenarier da vi tok dette valget.

Men hvis du ser annerledes på det i ditt liv, så respekterer jeg det. Vi har alle ulike utgangspunkt, ulike behov og ulike måter å takle livet på.

Du lager det litt dramatisk synes jeg
Selvfølgelig respektere vi hverandres valg. Som jeg forstå deg så har vi vel tatt de samme valgene du og jeg?

Vi møtte heldigvis bare støtte og hjertelig glede fra begge familier da vi giftet oss og fikk barn tidlig - ser ikke grunn til at noen skal møtes dette som et skrekkscenariet. Igjen; man er forsatt ung når en er 25, men det ser en kanskje ikke før en er 40 Vi har levd et glimrende liv og verken barn eller vi har manglet kjærlighet eller materielle ting.

Men igjen: jeg tror ikke det skader noen å vente de 5 årene. Det er mitt råd til mine barn nå - som andre råd jeg gir dem som jeg tror vil gjøre livet deres bedre/lettere. Kan du fortelle meg om fordelene med å ikke vente til du er 25? Kan ikke komme på noen jeg.

Jeg mener ikke at alle plent må reise eller bo i kollektiv
- det var bare eksempler på det jeg skulle ønske jeg hadde gjort før jeg fikk barn.

[linepetrine]

Hvis jeg virker litt dramatisk, så er ikke det meningen, altså...

Fordelene med å ikke vente: tror det er fantastisk å få barn uansett alder. Det er ikke noe vanskeligere å bli førstegangsmor i en alder av 22 eller 36. Det ER en stor overgang. Fordelen med å få barn tidlig er den roen man føler som mor på et tidlig tidspunkt. Jeg ble mindre opptatt av det som "ikke betyr noe" (eks materialisme) Jeg ble mer fornøyd med livet mitt som det er og brukte heller energien min på alt det positive. Jeg ble også et bedre menneske - snillere, mer omtenksom, mer empatisk og klarte på en bedre måte å få fokus bort fra meg selv. Det påvirket karrierevalget i en positiv retning og jeg møtte via mine barn veldig mange spennende mennesker.

Jeg ønsket å utforske livet på nye måter og tok studier jeg i utgangspunktet aldri trodde jeg skulle ta før jeg fikk barn. Alt i alt syntes jeg at jeg ble et bedre menneske da jeg ble mor, og mener det var viktig for meg å bli det menneske jeg er i dag.

Men det er meg. For andre kan det passe å vente til de er 30. Noen ønsker seg ikke barn i det hele tatt... Vi er alle forskjellige.

[linepetrine]

Jeg ser forresten at dere har vært så heldige å få støtte, og det fikk vi fra deler av vår familie, men ikke alle (farssiden til min mann). Der var det 0 støtte, og det er faktisk ganske vanskelig. Tror nok at jeg derfor blir litt mer opptatt av å "forsvare valget" enn det du er...

[Isa]

Har grunner har du for at du bør få barn før 25?

Mammaen din har bare lyst på barnebarn hun

Det spurte jeg ikke noe om, ble bare letta for at hun mente det, for var redd for at hun syns jeg burde vente til jeg var 40

Men hun mener jo selv at hun gjorde det "riktig". Nå er jo minstemann straks 18 år, og klarer seg selv.
Nå kan mamma om hun hadde giddet, satset fult på karriere, og enda hatt mange år forran seg der.
De kan reise, akkurat når de vil (nesten), og nyte det gode liv, ettersom lønna er blitt ganske bra med åra.


Spørs om ikke det er barnebarnlysten ja.
Hun ville jo egentlig ha en unge til, men pappa nekta. Var ikke hans jobb å befolke verden



Og til det med å reise og bo i kollektiv:
Reise har jeg gjort som liten, og har snart vært i 20 forskjellige land.
Men nå, som student, har jeg virkelig IKKE mulighet til å reise på måfå, og heller ikke så mye mulighet til å reise planlagt.
Bare det å komme seg hjem til mamma og pappa til jul er jo ett lite mareritt

Bo på kollektiv, det skulle jeg gjerne vært foruten
Noe så frustrerende har jeg aldri vært borti før. Spesielt koselig er det ikke.
Ikke noe mer koselig enn hva jeg kunne hatt det om jeg bodde i min egen leilighet i alle fall.



lineptrine:
Veldig enig med deg.
Nå er ikke jeg gravid enda, men allerede møtes jeg jo av dette skrekkscenarioet. Jeg er da riv ruskende gal som er 20 år og har lyst på barn Det kommer jeg til å angre på resten av livet må jeg da skjønne
Hvordan blir det da den dagen jeg faktisk blir gravid? (Om jeg blir det før folk syns det er greit..)
Så jo, at man møtes sånn, det er helt sant.

Tror som du er innepå, at forventninger og mål her i livet har mye å si for om man vil angre på om man fikk barn tidlig (eller direkte mistrives med det), eller ikke.

[Isa]

tror det er fantastisk å få barn uansett alder. Det er ikke noe vanskeligere å bli førstegangsmor i en alder av 22 eller 36. Det ER en stor overgang. Fordelen med å få barn tidlig er den roen man føler som mor på et tidlig tidspunkt. Jeg ble mindre opptatt av det som "ikke betyr noe" (eks materialisme) Jeg b

Jeg vet ikke, men jeg kan tenke meg at det er lettere når man er 22, fordi man da er i en fase av livet hvor alt er ganske spontant og kaotiskt, noe livet i alle fall blir om man får barn. Så da blir ikke overgangen så stor på en måte.

Om man venter til man er 36, har livet vel kanskje roet seg drastiskt. Man har hus, mann og bil, som gjør det samme hver dag. Drikker kaffe om morningen, drar på jobb til samme tid, kommer hjem og lager seg middag før man ser på TV sammen og prater, og, ja, dere skjønner sikkert hva jeg mener.
Og det er nok mange som ikke helt takler å plutselig stå med bena godt planta oppi det kaotiske og spontane småbarnslivet når man er vant til å ha det slik.

[linepetrine]

Jeg vet ikke, men jeg kan tenke meg at det er lettere når man er 22, fordi man da er i en fase av livet hvor alt er ganske spontant og kaotiskt, noe livet i alle fall blir om man får barn. Så da blir ikke overgangen så stor på en måte.

Om man venter til man er 36, har livet vel kanskje roet seg drastiskt. Man har hus, mann og bil, som gjør det samme hver dag. Drikker kaffe om morningen, drar på jobb til samme tid, kommer hjem og lager seg middag før man ser på TV sammen og prater, og, ja, dere skjønner sikkert hva jeg mener.
Og det er nok mange som ikke helt takler å plutselig stå med bena godt planta oppi det kaotiske og spontane småbarnslivet når man er vant til å ha det slik.

Det er akkurat slik jeg føler det!
Jeg var tilpasningsdyktig og det så jeg som en stor fordel!

Tror du og jeg er veldig like, ISA

[Surferosa]

Vi ble sammen da jeg var 17 og han 19. Fikk eldstesnuppa en mnd før jeg fylte 20.
Lillemusa kom da jeg var 23.
Nå har vi vært sammen i 8,5år. Gift i 1år.