Stolt mamma til Alva, født 14. april 2008 og Vera, født 24. mars 2011
"Babies will wean and someday they will sleep through the night. This high maintenance stage
of nighttime parenting will pass. The time in your arms, at your breast, and in your bed is a relatively
short while in the life of a baby, yet the memories of love and availability last forever."
Jeg tror også man kan tilby barn faste rammer på reiser. Jeg kjenner folk som har fått til dette på en veldig god måte på langtidsreiser. Men jeg tror ikke alle typer reiser passer med barn. Jeg tror f.eks. ikke å padle nedover amazonas i kano med alt man eier i en liten ryggsekk er noe man gjør med barn, men jeg har venner som har gjort dette uten barn. Backpackertur kan jo være så mangt, jeg siktet egentlig mer til det mer ekstreme innenfor reiser.
Vianne et le Podè 13.03.08.
I drive really slow in the ultrafast lane
While people behind me are going insane
I'm an asshole
Skal SI dere skravler...
Kommer VELDIG sterkt tilbake her når jeg har tid.
Hilsen hu som fikk nr en som 19 åring og nr to som 21 åring og som idag er snart 24
Enn så lenge, sier jeg bare.... VENT
VinterPrinsen 2004, VårPrinsen 2007 & LitjPrinsessa født 22.2.11
Jeg må bare si at jeg har lest denne tråden med stor interesse, selv om jeg ikke selv er en ung mor (selv om jeg en gang tok valget om å beholde et lite frø, selv om det ikke slik at jeg ble mamma som 17 åring). Som 30-åring har jeg selvsagt noen tanker om dette temaet, og det har vært mange kloke ord i denne tråden.
Og så må jeg bare si Isa; at du er flink til å spørre åpne spørsmål når noen kommer med et råd til deg. Gjerne de rådene du ikke har lyst å høre på. Det spørsmålet du stiller der, sier meg at du ikke vil forstå. At du nekter å se for deg at mye av den personutviklingen mange trolig gjennomgår som ung voksen, kan være med som en god ballast når man blir mamma.
Livet gir erfaringer, og de bærer vi med oss på godt og vondt. Jeg for min del, hadde nok vanskelig for å se for meg at jeg skulle endre meg særlig i en alder av 20 år..men nå ti år senere, må jeg nesten le litt av meg selv. Og har mine opplevelser og erfaringer gjort meg til en bedre mor? Ja, jeg tror det, i alle fall en annerledes mor. Jeg er mye mer tålmodig nå enn den gang, og har kommet dit hen at jeg er i stand til å ta i mot kjærlighet på en helt annen måte enn jeg var den gangen (og ja, for meg er det viktig i mitt ståsted som mamma, fordi jeg har et forhold til min mann som ikke hadde vært mulig å ha i en alder av 20).
Nå frykter jeg halshugging her..men jeg sier ikke at alle de som velger å bli mamma som ung er dårlige mødre. Men de er kanskje annerledes som mødre enn de hadde vært om de hadde ventet noen år? Og hvorfor ikke gi seg selv den tiden? Ikke nødvendigvis vente til man er 27 år med å få første barnet som vi gjorde (hun var forøvrig heller ikke planlagt, så jeg følte meg egentlig som en nokså ung mor.. ), men gi seg selv tid til å bli ferdig med utdanning, og leve litt? Ta meg seg den kunnskapen man kan få om seg selv på den tiden? For jeg tror at til tryggere man blir på seg selv, og til mer komfortabel man er med den man er, jo tryggere er man kanskje også som mamma? Og gudene skal vite at jeg ikke visste alt om hvem jeg var når jeg 20...og det vet jeg forhåpentligvis ikke alt om enda heller..
Av mirakler får man grå hår
Turbotrollet (07)
Duracel (08)
Nå vet vi hva kjærlighet er
Så for å komme til hovedinnlegget. Jeg ville ikke råde deg til å prøve å få barn enda. Jeg mener ikke at ikke du ville klart å ta vare på det, og at barnet ville lidd noen nød. Men når man planlegger kan man jo godt legge til rette litt før man får barn. Jeg fikk min første når jeg var nesten 21, uplanlagt. På disse to årene som har gått til nå, har jeg utviklet meg masse. Mye pga at jeg er mamma, men også pga jeg har tatt årene til hjelp. For å ikke snakke om fra 18 og fram til jeg ble mamma. For å si det slik, jeg ble sammen med barnefaren når jeg var 18. Er ganske stor forskjell på oss nå, enn hvordan vi var den gangen. Heldigvis har vi utviklet oss i samme retning, så vi holder sammen. Hadde vi forandret oss like mye, i andre retninger, så hadde nok ikke vi vært sammen den dag idag.
Hvordan jeg kommer til å se tilbake på hvordan jeg var som 20 åring, når jeg er 30, det har jeg ikke lyst til å tenke på faktisk. For jeg kommer nok til å nesten ha lyst til å gråte og le på samme tid.
Hvorfor så hastverk med å få barn? Er det ikke bedre å vente 3-4 år? Du vil jo ikke akkurat bli noe dårligere mor om du blir feks 22. I mellomtiden kan du jo bruke tiden slik du bruker den nå. Henge her med oss, sitte barnevakt, gå på skolen og gjøre det bra der osv.. Jeg tror sldri du vil angre på om du fikk barn nå, men at du senere vil se at ett senere tidspunkt hadde nok vært litt mer passende. Kanskje ikke mye senere. men litt iallfall.
Av mirakler får man grå hår
Turbotrollet (07)
Duracel (08)
Nå vet vi hva kjærlighet er
Dette er vel noe hele NM vet.
Men jeg kan godt fortelle det, igjen.
Jeg ble gravid som 18åring.
Ja, ikke planlagt. For jeg var 18 uker på vei når jeg fant det ut.
Men guuuud a meg, som jeg gledet meg fra dagen jeg stod med den positive testen i hånda.
Jeg vokste, med magen
Tiden fikk FORT.... mange kommentarer, mange blikk og mye hvisking jeg hørte.
Noe tok jeg til meg, noe skyvde jeg vekk....
Jeg var stolt. Jeg var gravid og aboslutt NYDELIG.
Ja, for gravide ER nydelige, uansett.
Tiden gikk, for oss... gikk den så klart mye fortere enn andre da vi hadde halvt svangerskap.
Jeg hadde en nydelig sambo. En pappa med STOR P.
Som andre, ble det slutt...
Lillemann rakk og fylle 1,5 år.
Rett etter bruddet, testet jeg igjen.
Men nr 2.
Jeg var alenemamma, nygravid og hadde flyttet ut med lillemann som var over halvannet år.
Jeg begynte å studere mens magen vokste.
Det var tøft...
MEN....
Jeg klarte det, med hjelp fra mine foreldre som tok gutten min når han ble syk eller når han måtte hentes. Ikke alle har like gode foreldre som meg.
Ja, det følger MYE sykdom med barna det første barnehageåret.
Hadde stryki med GLANS hadde jeg ikke fått hjelp.
Og barnefar, hadde ikke mulighet da jeg hadde omsorgen.
Har flere venninner som sliter med studiene, med barn.
Det ER ikke bare bare å være borte fra skolen.
......
Barn kan ikke planlegge når det passer å bli syk.
Poenget mitt, jeg ANGRER ikke på barna jeg fikk.
Jeg angrer bare på at jeg ikke var litt eldre.
Har uten tvil vært lettere å få nr 2 enn 1.
For jeg var mer forberedt. Jeg HEVET hodet til blikk og kommentarer..
Eller, ved nr 2 var jeg eldre og fikk egentlig for det meste bare koselige og hyggelige kommentarer.
Spes ved svagerskap nr 2. Var på en butikk med 2 andre nydelig gravide venninner.
Da hu bak kassa måtte ROPE på en annen ansatt for jeg var den nydeligste gravide.
Det var aldri sånn med nr 1, alt var negativ. Tilogmed "venner" mente det...
Poenget...
Jeg var uten jobb ved nr 1 (nr 2 å, for jeg studerte jo)
DET var tøft, selvom barnefaren til gutta har en årslønn på ca halv mill +
(kommer ann på overtid++ så klart, lønn har steget siden jeg var gravid med nr 1)
Penger vokser ikke på trær.
33 tusen til de gravide som ikke har opptjent, er latterlig lite.
Barn KOSTER.
Barn VOKSER.
Barn TRENGER.
Så klart, kjærlighet er viktigst.
Barnehage koster, bleier, eks MM om ikke amming funker, klær, medisiner osv.
Jeg ELSKER mine barn.... Overalt på denne jord.
Dessverre har min eldste (som starter på skolen neste år, håper vi!?)
Prob med språk (hadde sosiale prob, endret seg nå)
Vi følte vi ALDRI ble tatt seriøst, fordi vi ER unge.
Men vi har aldri sluttet å kjempe for gutten vår.
Nå går endelig ballen rundt...
Og ja, det ER slitsom med barn som ikke sover på nettene når man skal på skolen, eller har prøver, eksame what so ever.
Jeg hadde ventet.... jeg hadde det..
Aldri vært noe festmenneske før jeg ble gravid.
Men feiret russetia som man burde.
Men nå, 24 år.
Er det litt sårt.
Ikke kunne være med venner overalt.
Ikke kunne reise til syden med MANGE gode venner.
Og ja, man mister venner når man får barn. Spør HVEM du vil, alle vil si at noen eller mange forsvant...
Jeg satt oppe, nesten ett år med nr 1.
Kolikk uten at noe funket.
Jeg var ikke menneske, jeg var en elendig kjæreste.
Jeg følte meg alene, jeg fant mange gode damer her på NM, var på noen treff.
Men de var ALLE MYE eldre, og det ble bare til noen få treff.
Det er som om man ikke blitt tatt helt seriøst når man er en ung mor, hvertfall SER ung ut
Med nr 2, hadde jeg ett lite nettverk rundt meg.
Folk behandlet meg som den jeg var med nr 2, jeg så eldre ut, og ble behandlet som en eldre jente.
På sykehuset, i rl.
Lillemann er OVER 2 år.
Vi har enda ikke en natt med skikkelig søvn pgr a mange prob.
Det er ingen garanti.
At DERES unge, vil sove døgnet rundt, ikke være syk.
Det er mange som velger å studere ettersom unga vokser.
LURT, sier jeg bare.
Skal gjøre det samme selv...
Og ja, burde virkelig ha hatt en jobb når jeg fikk barna mine
ingen tenker over at vi har barn den dag i dag, spør om vi kan ditt og datt noen timer før.
Nei, vi kan ikke det. Ikke alle kan passe to barn på kort varsel.
Det er kjipt, si nei til ting man får lyst til.
Om det dreier seg om å spise ute med venner, feste, dra bort, el.
Ja,klart... Man kan dra og la den ene være hjemme. Men har man felles venner, så har man felles venner
Er MYE dere skal og bør tenke over.
Dere har ikke dårlig tid, å vente 2,3,4 år er ingen skam.
Det er nok bare fornuftig
Sist endret av _Kine; 11-06-2009 kl 12:35
VinterPrinsen 2004, VårPrinsen 2007 & LitjPrinsessa født 22.2.11
_Kine: Det kaller jeg refleksjon!
Bare å beklage at det ble SÅ langt, rotete osv.
Hilsen en stressa Kine som skal ut å ta sol før jobben kaller
VinterPrinsen 2004, VårPrinsen 2007 & LitjPrinsessa født 22.2.11
Du må gi andre brukere rykte, før du kan gi _Kine igjen
Nei, må jo si det at noen ganger savner jeg en stopp-knapp på barna. Bare fem min når de er syke, for det kan da være intenst nok.
Jeg har jobbet i bhg, og fikk flere kommentarer der fra både foreldre og ansatte at det var ikke ofte de så noen som var så tålmodige med barna. Men jeg er den første til å innrømme at det er ikke slik det funker med mine egne barn. De har jeg jo rundt beina hele tiden. Som jeg prøver å fortelle til er det at når han jobber så kan han ta fem min innimellom, det kan ikke jeg. Jeg kan ikke bare legge bort barna i ti min, fordi jeg er totalt kjørt i hue. Når de ligger på sofaen og spyr ned alt som er, så må jeg være der. Når AJ har en "dårlig" dag og alt er bare nei, æsj og dumt...så har man noen ganger mest lyst til å bare stange hodet i veggen Når TA var syk sist, så skrek han 22 timer i døgnet. Dette pågikk i over ei uke. Men har alt dette noe med alder å gjøre? Kanskje, kanskje ikke. Veldig mange unge mødre tørr ikke spør om hjelp, dette er pga samfunnet. De er redd for å bli sett ned på om de spør om hjelp.
Man blir tryggere på seg selv etterhvert som man blir eldre, og dermed takler barna på ett annet vis. Med sykdom er det jo ikke så mye man kan gjøre, men feks med trass. Man er gjerne mer avslappet, igjen fordi man er tryggere på seg selv som ett menneske.
Nå er jeg ung selv, så spør meg igjen om noen år. Akkurat nå står jeg midt oppi det, og klarer dermed ikke se helt klart
Av mirakler får man grå hår
Turbotrollet (07)
Duracel (08)
Nå vet vi hva kjærlighet er
VinterPrinsen 2004, VårPrinsen 2007 & LitjPrinsessa født 22.2.11
Flott innlegg _Kine! Reflektert og ærlig
Stooor grønn prikk til _Kine, siden jeg ikke får prikket deg igjen!
Storesøster november 2008
Lillesøster ventes i mars 2014
_____________
Jeg syns rødprikking er teit, jeg!
Klem på Kinemor, du er ei knakande tøff jente.
Største
Minste
Kine sier noe viktig angående å bli tatt seriøst som ung mor.
På klinikken følte jeg meg ikke tatt seriøs. Fikk familierom da, og følte det var fordi jeg var ung men kan jo ikke si det sikkert.
Men på helsestasjonen ble jeg heller ikke tatt seriøst følte eg. HELT til eg sa at jeg var førskolelærer. Var som å gi meg 10år til på nakken. Da tok de plutselig alt jeg sa seriøst. Det var egenlig litt sårt. Jeg ønsket å bli tatt seriøst for den personen jeg er, ikke på grunn av alder eller utdannelsen.
Sosiale Bokmerker