Vis Profil
Se foruminnlegg
Se bloggmeldinger
Se artikler
Tirsdag 16. november, nesten ei uke før termin, startet som en helt vanlig dag. Jeg registrerte noen vonde kynnere når jeg våknet om morgenen i 7-tida, men trodde ikke det var noe mer enn det. Førstemann ble jo født over et døgn etter igangsettelse to uker etter termin, og jeg var veldig forberedt på overtid denne gangen også. Kynnere har jeg hatt mye av i svangerskapet, til tider ganske vonde den siste uka, så jeg tenkte ikke over det.
I løpet av morgenen ble ”kynnerene” vondere, og jeg begynte å mistenke at det kanskje var noe på gang. I 9-tida leverte jeg 3-åringen i barnehagen, og de 600 meterne vi har å gå opp dit var ikke spesielt behagelige. Jeg ble rimelig oppgitt da jeg fant ut når vi ankom barnehagen at jeg hadde glemt vottene til junior hjemme, og måtte gå hjem igjen og tilbake til barnehagen en gang til. På tur opp igjen til barnehagen måtte jeg stoppe opp stadig vekk pga vondt, og jeg sa derfor ifra til de barnehageansatte at jeg TROR jeg kanskje har noe på gang i dag, så det kan hende det blir besteforeldre som henter junior i dag…
Når jeg endelig kom meg hjem og kunne legge meg på sofaen begynte jeg å ta tida mellom vondtene. Klokka var da 9:45, og jeg fant ut at det var ca 10 minutter mellom hver ”kynner” (jeg var fortsatt ikke overbevist om at det var rier), og de forsvant ikke når jeg la meg ned slik jeg hadde regnet med. Jeg hadde egentlig en lunsjavtale med søstra mi, men det orket jeg ikke tanken på en gang, så jeg sendte henne en sms og avlyste, samtidig som jeg snakket på msn med mamma og sa ifra at det kunne hende de måtte hente 3-åringen i barnehagen.
Klokka 10:20 ringte jeg føden første gang. Traff på ei jordmor som hadde det veldig travelt, det hørtes ut som det skjedde noe dramatisk i bakgrunnen, og jeg fikk beskjed om å ringe tilbake om fem minutter. Nå fant jeg ut at det kanskje var på tide å si ifra til gubben at det muligens var noe på gang, så jeg ringte han, og forklarte at jeg er ikke sikker, men vær klar til å dra hjem fra jobb for sikkerhets skyld. 10:40 ringte jeg føden igjen, og traff på ei annen jordmor enn første gangen. Forklarte at jeg har vondter med ca 10 minutter mellom hver, og lurte på hva hun trodde, om jeg kunne komme en tur eller hva. Jeg kunne gjerne komme en tur sa hun, men jeg måtte vurdere selv hva jeg ville. Jeg hadde uansett jordmortime klokka 13 på sykehuset, så jeg tenkte at jeg kunne jo vente til da. 10:50 ringte jeg gubben igjen og sa at han måtte definitivt komme hjem. Jeg var da ganske sikker på at dette var ”the real thing”, men var innstilt på å vente med å dra på sykehuset til jordmortimen klokka 13. Jeg tenkte at uansett om det blir fødsel i dag eller ikke, så klarer jeg ikke å kjøre bil selv med disse vondtene, så jeg måtte jo uansett ha skyss til jordmortimen.
De siste riene jeg skrev opp kom med ca 6 minutters mellomrom, og de var nå så vonde at jeg måtte puste meg gjennom dem. Jeg trodde allikevel ikke at jeg hadde det spesielt travelt, og gikk for å ta meg en varm dusj mens jeg ventet på at gubben skulle komme hjem. Klokka var nå 11, og rett før jeg skulle gå i dusjen ringte den første jordmora jeg snakket med for å spørre hvordan det gikk (hun hadde ikke fått beskjed om at jeg hadde ringt tilbake). Hun spurte om det fortsatt var 10 minutter mellom riene, og da jeg sa det var 6 minutter mellom nå (40 minutter etter første gangen jeg snakket med henne), ble hun småstressa. Hun syntes det økte fort på, og ville at vi skulle komme så fort vi kunne. Jeg måtte uansett vente på gubben, og var fast bestemt på å dusje før en eventuell fødsel (neida, fortsatt ikke 100% overbevist…), så klokka 11:10 gikk jeg i dusjen.
Halv 12 kom gubben hjem, og jeg satt fortsatt i dusjen. Det varme vannet lindret litt, så jeg ville helst ikke ut derfra i det hele tatt. Utrolig nok hadde jeg ikke pakket fødebagen eller lagt klart noenting, så jeg kommanderte gubben rundt etter ting og tang som skulle være med på sykehuset mens jeg stålsatte meg til å gå ut av dusjen. Gubben måtte hjelpe meg med å kle på meg, og det ble bare vondere og vondere. Jeg husker jeg satt på sengekanten og tenkte at dette er jo ingenting! Bare vent, det kommer til å bli MYE verre enn dette! Faktisk var dette en taktikk som funka innmari bra, en måte å psyke meg selv opp på rett og slett.
Ca klokka 12 kom vi oss endelig av gårde, og nå var jeg ikke i tvil lenger om at en fødsel var nært forestående. Riene var jævlig vonde rett og slett, og kom ganske tett, ca hvert 4/5 minutt tenker jeg. Kjøreturen til sykehuset tok ca 20 minutter, og var en pine, men ikke verre enn at jeg innimellom klarte å kjefte på gubben fordi han kjørte for fort.Vel framme på sykehuset var det så vidt jeg klarte å gå når jeg kom ut av bilen. Gubben foreslo rullestol, men det blånektet jeg. Skulle da gå selv for pokker, og ikke tiltrekke meg mer oppmerksomhet enn nødvendig! Jeg klamret meg fast i armen til gubben, og vi kom oss opp i tredje etasje.
På fødeavdelingen ble vi møtt i gangen av en jordmorstudent som med én gang kunne se at her var vi ordentlig i gang ja. Jeg ble satt på registrering av riene og hjertelyden til babyen nøyaktig klokka 12:30 i følge partogrammet jeg fikk etter fødselen, og mens jeg satt der fikk jeg spørsmål om smertestillende. Jordmorstudenten foreslo saltvannspapler, men det ville jeg i hvert fall ikke ha. Fikk det sist, og det var dritvondt og ga bittelitt smertelindring i 10 minutter, så det så jeg ikke vitsen med en gang til. Hun spurte om jeg ville i badekaret, men det prøvde jeg også sist, og så lenge vannet ikke kan være varmere enn 35-37 grader gir det ingen smertelindring for meg. Riene begynte nå å bli svært intense, og klokka 12:55 ville jordmorstudenten sjekke hvor langt jeg var kommet, altså sjekke åpningen. Fortsatt prøvde jeg å overbevise meg selv om at dette er jo ingenting! Bare vent, det kommer til å bli MYE verre enn dette!Først nå bad jeg gubben ringe mamma og si at de helt sikkert måtte hente 3-åringen i barnehagen.
Når jordmorstudenten sjekket åpningen ble hun litt usikker, og måtte hente ei jordmor som kunne sjekke at hun målte riktig. Jeg tenkte ikke noe over det, for hun hadde sagt ifra at siden hun var student, kunne det hende at flere måtte kjenne etter. Når jordmor nr 2 sjekket, fikk hun bekreftet at hun hadde målt riktig, og da fikk jeg sjokk gitt. Jeg hadde nemlig full åpning!!Min umiddelbare reaksjon var ”KØDDER DU??”
Det gjorde hun selvsagt ikke, og sekunder etter kom den første pressrien. Jeg hadde faktisk begynt å kjenne litt trykketrang før det også, men i mitt hode hadde jeg kanskje 5-6 cm åpning, så jeg trodde det var innbilning.
4-5 pressrier var alt som skulle til, og klokka 13:15, tre kvarter etter vi ankom sykehuset, var lillebror født. Han veide 3820 g, og var 52 cm lang, og er selvsagt verdens nydeligste.Vi dro hjem fra sykehuset etter tre dager, og storkoser oss. Lillebror er en rolig baby, og sover mye - totalt forskjellig fra storebroren, som aldri har vært glad i å sove.
født 13.11.2007 i uke 42+3; 4090 gram & 54 cm.
født 16.11.2010 i uke 39+2; 3820 gram & 52 cm.
Svar med sitat
Bittelitt innstilt på å gå på overtid da serru. 
( og du skriver underholdende og drivende godt)
Opprinnelig postet av tuuli;8149707[B
kom juni 09 
Sosiale Bokmerker