Kloke mannen.... - NybaktMamma

litjpia · 19-03-2006, 10:56

Jesper Juuls spalte i Aftenposten:

Klikk på bildet for å se det i full størrelse.

En leser skriver: «Jeg viser til debatten om timeout og hele debatten omkring adferdspsykologiske metoder i barneoppdragelsen, og vil gjerne ha svar på et enkelt spørsmål: Hva er etter din mening forskjellen på hunder og barn, siden du ikke liker disse metodene?»

Det er et spennende og meget aktuelt spørsmål, som jeg skal forsøke å besvare så nyansert som mulig på den begrensede plassen jeg har til rådighet. La meg begynne med en kort beskrivelse av mange voksnes (både profesjonelle pedagoger og foreldres) usikkerhet de seneste ca. 20 årene. Denne usikkerheten handler om «lederskap». Om hvordan voksne kan praktisere et lederskap overfor barn og unge som både oppfyller barns udiskutable behov for voksent lederskap og ønsket om å kunne gjøre det på en måte som ikke krenker barns personlige integritet - og dermed sikrer dem størst mulig mental sunnhet. Dette har jeg forsøkt å svare på i min siste bok «Livet i familien. De vigtigste værdier i samliv og børneopdragelse» (2005).
«Den sterke mann» Når usikkerhet i forbindelse med et så viktig spørsmål varer lenge nok, vil det alltid være noen som begynner å se seg rundt etter «en sterk mann». Og det er, etter min vurdering, det som skjer akkurat nå i det meste av Europa. Vi opplever en ny primitivisme i barneoppdragelse og pedagogikk, som tilbyr enkle, lett forståelige løsninger på meget ulike og komplekse konflikter og problemer. Noen debattanter priser de «gode, gamle dager», andre tilbyr mye gammel vin på nye flasker som har fått en human design. Dermed dukker det opp metoder og teknikker som i betenkelig grad ligner dressur. Menneskers dressur av for eksempel hunder handler jo ikke bare om at hundene skal lære å forholde seg til mennesker og andre hunder. Den går nok like mye ut på å få dyret til å gjøre det mennesket vil og unngå at det gjør det mennesket ikke vil.
Det er verd å legge merke til at moderne dressur, i likhet med moderne barneoppdragelse, fokuserer på forholdet mellom hunden og dens eier og ikke bare på hunden. Dyrepsykologer, «hestehviskere» og andre sier at det ikke finnes problematiske dyr - men en del problematiske eiere - og at eieren må endre både perspektiv og adferd før dyrets adferd kan endre seg. De må blant annet, akkurat som foreldre og pedagoger, lære seg å tyde dyrets signaler, unngå å krenke dets grenser og natur og ta ansvaret for å skape et samarbeid.
Plassen er for liten til at jeg her skal begi meg ut på å beskrive de store biologiske og sosiale forskjellene mellom hundehvalper og menneskebarn, og heller ikke noen menneskers tilbøyelighet til å menneskeliggjøre sine hunder. Den helt store forskjellen synes å være at menneskebarna reagerer langt mer nyansert på samspillet i hele familien og utfordrer med sine reaksjoner og adferd foreldrene på et langt dypere plan enn dyr gjør. Våre erfaringer fra de siste 50 års familieterapi viser helt tydelig at barns uønskede adferd meget ofte enten er direkte forbundet med selvdestruktive personlighetstrekk hos en eller begge foreldrene eller kroniske eller forbigående konflikter mellom foreldrene. Begge deler påvirker foreldrenes måte å forholde seg til barnet på. Slik blir barns uønskede adferd ofte en påminnelse for foreldrene om at de må ta ansvar for seg selv og familien på en annen måte enn de har greid til nå.
Det jeg kaller «selvdestruktive personlighetstrekk» hos foreldrene, er ikke nødvendigvis dramatisk - som for eksempel alkoholisme - men kan være manglende evne til å ta seg selv alvorlig, mangel på øvelse i å definere sine personlige grenser og behov, manglende evne til å «se» sine barn fordi de selv aldri er blitt «sett», mangel på selvstendighet, selvfølelse og lignende.
For lite sjef. Disse (og mange andre) personlighetstrekk påvirker selvfølgelig foreldrenes lederevner og lederstil, uansett om de skal stå for ledelsen som foreldre eller på jobben. Det samme gjelder ofte i forhold til hunder. Den amerikanske TV-stjernen Oprah Winfrey lot nylig en hundepsykolog se på sin aggressive og forvirrede lille puddel, som blant annet var aggressiv overfor alle andre hunder og ikke tålte å være alene hjemme. Det tok psykologen ganske få minutter å fastslå at hunden var utrygg og at dette var årsaken til den «gale» adferden. Hundens utrygghet skyldtes at dens eier var «for mye mor og for lite sjef». En meget slående karakteristikk, som passer glimrende på en del av dagens foreldre. Hundens adferd endret seg fordi Oprah lærte å sette grenser og uttrykke seg med autoritet (helt uten trusler, løfter og vold), ikke fordi hun lærte seg nye metoder eller triks. Dette var enkelt for Oprah - hun gjør det jo hver dag på jobb, men for mange foreldre er det ikke så enkelt. De må lete lenge etter sin indre autoritet, som jo blant annet består av selvfølelse, sikkerhet i forhold til egne grenser, behov og verdier.
Man kan spørre om Oprah ville ha hatt samme problem dersom hun hadde hatt barn. Det ville hun sannsynligvis. Hun har opplevd alvorlige krenkelser fra voksne i sin egen oppvekst og vil derfor ha vanskeligheter med å finne den rette balansen mellom omsorg og lederskap. På samme måte handler barneoppdragelse om at foreldrene tar ansvar for seg selv og måten deres personlighet, livsstil og samliv påvirker barna på. Når de ikke gjør det, men kun arbeider med å endre barnas adferd, blir skylden og kravet om å forandre seg overført til barna.
Skyldfølelse. Jeg har sett hunder som var kuede og redde, men vet ikke om de lider av skyldfølelse. Men verdenshistorien er full av voksne med en livskvalitet som er mye dårligere enn den kunne ha vært, dersom de ikke hadde vært ofre for de voksnes utilstrekkelighet og primitive trang til å straffe og belønne etter forgodtbefinnende. Problemet er at de ofte ble ansett som velfungerende og veloppdragne mens de var barn og unge, og først gikk i oppløsning innenfra langt inne i voksenlivet.
Gamle dagers fysiske og verbale avstraffelse og «skammekrok» er nå erstattet av «timeout». Kritikken er tonet ned og sukkerglasert, det handler om å rose den adferd de voksne tilfeldigvis synes er «god». Både barn og hunder tørster etter de voksnes aksept og er til og med parate til å betale svært dyrt for å oppnå den. Det gjør foreldreskapet til en etisk balansegang der vi må interessere oss for annet og mer enn om «det virker». Vi må tenke nøye over hvorfor og hvordan det virker.
Menneskebarn lever mye lenger og skal kunne forholde seg i mange flere sammenhenger og relasjoner enn hundehvalper. Og fremfor alt kan menneskebarn berike sine foreldres liv og samfunnet med mye annet enn lydighet og underkastelse.
Vi opplever en ny primitivisme i barneoppdragelse og pedagogikk

Jeg synes JJ sier så utrolig mye klokt. Og stter ord på det jeg ikke får til å si selv om jeg mener det!!