Så spennende da!
Vi har ikke hund, kommer nok aldri til å skaffe oss det heller... Jeg er ikke noe hundemenneske, og klarer ikke tanken på hundehår overalt, og skitne poter på gulvet....
Også blir man så bundet, føler jeg. Men det er nå meg.
Men jeg fikk hund da jeg gikk i 7. klasse. Gråt meg til det
. En Shetland Sheepdog. ("Mini collie") Jeg gikk på dressurkurs og fikk en veldig rolig og flott og lydig hund. Den rasen er veldig lett å trene. Men de kan være litt skvetne, og reagere på brå bevegelser hos barn, og det kan være skummelt. Foreldrene mine overtok hunden da jeg dro til USA da jeg var 16, og etter det ble den mamma sin hund. De var jo innstilt på det, og syntes det var helt greit, jeg fikk henne jo tross alt da jeg var ganske ung, og de måtte ha i bakhodet at jeg kunne gå lei. Det var de som hadde hovedansvaret.
Min gamle hund er død nå, men foreldrene mine har en ny av samme rase. Denne er mye bedre mot barn, og en mye morsommere hund i grunn, spretten og artig. De er veldig forskjellige selv om de er av samme rasen. Tisper begge to. Begge hundene har vært veldig greie å ta med på besøk til folk. Rolige, og legger seg ned litt langt borte mens vi spiser, tigger ikke. Vet ikke om de kalles familiehunder, men mitt inntrykk er at de knytter seg veldig til en bestemt person, oftest den som gir mat og går mest turer med den, selvsagt.
Så jeg har egentlig bare positive opplevelser med det å ha hund, men vil allikevel ikke ha det pga. det jeg nevnte øverst her. Har venninner med hund, og jeg synes det virker som et eneste stort stress og mas, men de synes ikke det selv. De er så glad i hundene sine, og elsker å stelle med dem og gå turer. Så det er nok noe med det at noen mennesker knytter seg veldig til hunden sin, mens jeg i grunn ikke gjør det.
Vi passer ofte hunden til mamma og pappa, og det holder i massevis for oss.
Mathilde Helen
Bare spørr mer hvis det er noe du lurer på.
2000 & 2002 
5.Juli 2008
Silje f. 20.august 2005 
Linjærmodus
