aja skal bli blogger!

Jeg er aja, og jeg er for tiden sykemeldt.
Jeg er såkalt utbrent. Et begrep jeg ikke liker. Det er som et bål som har brent ut. Det brenner ikke mer, og vil aldri brenne igjen. Det er feil. Jeg er i live, og har tenkt å fortsette med det en god stund til om naturen selv ikke har andre planer som jeg ikke kjenner til! Jeg er tom for energi vil jeg heller si. Tom for energi og glede. En smule deprimert også sier legen. Jeg har ikke muskler i nakke og skuldre lenger sier fysioterapauten. Det er bare betong. Nakken har også fått en låsing som er passe ukomfortabel. Så jeg er sykemeldt. Så hvorfor har det gått så lenge uten at jeg har sett signalene? Sliter med å sove, spiser ikke, har ikke noe å glede meg over, ingenting å glede seg til. Alt er bare ... Kronisk hodepine, kroppen har vondt, viljen har vondt. Kommer det over natten? Nei, man gir vel bare opp etter hvert tror jeg. Så hvorfor og hvordan har jeg kommet dit jeg er i dag? La meg tenke litt og sette ting litt sånn i orden og perspektiv.

Jeg er lærer, og ny i faget. Men det er ikke årsaken. Vi kan jo diskutere arbeidstid, utfordringer utover undervisning blablabla, men det passer ikke inn under dette her.

Jeg er alenemor. Har vært det i tre år. Jeg har ungene nesten hele tiden, men de er hos faren sin annenhver helg, halve jul (og av og til påske) og 2-3 uker på sommeren. Det blir lite tid til meg og mine ting. Men det er ikke årsaken det heller. Det var mitt valg, og jeg angrer ikke!

Jeg har en sønn som etter flere års funderinger og utfordringer har fått diagnosen ADD. Han har også kronisk inkontinens - han blir 9 år til sommeren. Den andre sønnen min (6 år) har melkeintoleranse. Jeg har knapt sovet en natt siden de var født. (Fordelen med å være alene er at jeg får 4 netter i mnd til å sove ut på da!) Men dette er ikke årsaken det heller!

Jeg er perfeksjonist i det store og hele. INGEN skal få noe å sette fingeren på, verken når det kommer til tid, dugnad, slurv/feil osv. Dette har blitt et enda større krav (som jeg antageligvis er den eneste som setter for meg selv) etter at jeg ble alene. Det er slitsomt og nesten litt tvangstankeaktig, men heller ikke årsaken.

Jeg har kronisk bekkenløsning. Det startet med en rideulykke da jeg var tolv, men ble kronisk da førstemann var født. Det er ganske kronisk vondt også, men det er greit på en måte alikevel for jeg vet det ikke kan gjøres noe med. Jeg fikk også rift i leddleppa til skulderen da jeg var 18, og denne var helt revnet da de oppdaget det 13 år senere. Det er slitsomt og frustrerende å ha vondt mer eller mindre hele tiden da, og av og til bli hindret i å gjøre det jeg vil. Men dette er heller ikke årsaken.

Kjæresten og jeg har holdt på med prosjekt samboerskap i snart halvannet år. Jeg får ikke solgt leiligheten, og vi tør ikke kjøpe noe annet før det er gjort. Det er ganske frustrerende og slitsomt å "bo på to steder", særlig når vi ikke ønsker det. Men dette er jo heller ikke årsaken!

Og økonomien er opp og ned. Lite rom for utskeielser og jeg syns jo synd på unga mine, men de lærer jo også at penger ikke vokser på trær. Heller ingen årsak vil jeg si.

Men når jeg ser på helheten så ser jeg jo at dette har tæret på! Summen gjør at alt dette spiller en rolle! Jeg har lov til å si at jeg er sliten og lei. Jeg bruker dagene nå på å rydde opp i tanker og rutiner, gå til behandling og generelt trene på og lære å ta vare på meg selv. Det faller naturlig for de fleste, men jeg er inne på et ganske så selvdestruerende spor. Jeg har ikke hatt lyst til å ende denne reisen, men tanken på å kjøre i en fjellvegg og skade meg litt slik at jeg får være på sykehus en stund har faktisk fallt meg inn. Men jeg gjør det ikke. For barna sin del. Og der er vel det største problemet. Jeg setter absolutt alt og alle forran meg selv. Og nå må jeg slutte med det. Ikke det at jeg skal leve resten av livet navlebeskuende, jeg må bare sette av litt tid til meg selv!

Så hva er poenget med denne bloggen? Et sted jeg kan skrive ned det som foregår i hodet mitt. Jeg har en oppgave hver dag og det er å finne tre ting som har gjort meg glad. Det er fortsatt ikke lett altså! Men de dagene jeg klarer det, så er det jo en seier

Om noen leser dette og vil kommentere, så værsågod. Jeg ber om respekt for mine tanker og følelser, og at dere tenker dere om før dere skriver noe. Jeg er ikke ute etter noe annet enn å opplyse litt om hva en "utbrenthet" kan komme av med å gi av mine egne erfaringer og opplevelser, og kanskje også få noen til å se ting fra et annet synspunkt. Husk at det som faller helt naturlig og selvfølgelig for enkelte, kan være helt umenneskelig for andre! Jeg håper også at jeg selv kan bruke dette som en dagbok hvor jeg kanskje kan finne ut av hvor det største problemet ligger.... kanskje?


Så jeg ønsker meg selv lykke til i prosessen