Fortsatt uke 3...
Postet 19-09-2008 kl 12:20 av geysirland
Så var det fredda'n.
Ting har skranta seg til igjen i heimen. Jeg og gubben har prata en del.
Han har sagt at hvis jeg vil separeres så skal han ikke si nei til det. Men han mener vi burde vente å se til ungene er større for nå er vi i værste tiden og alt er mye kaos.
Jeg er enig i det.
Vi ble enig om det. Jeg fikk sagt hva som gnager på meg om det med sex mas og at han tenker å reise bort i pappa permisjonen. Noe han påstår var bare spøk. Jeg sa at jeg syns det er utrolig dårlig spøk fordi jeg trodde han mente det helt seriøst.
Noe jeg tror han også gjorde.
Vi snakket om eventuelt hvis vi skiles...så sier han at han ikke vil ha ungene...at han kommer til å reise bort.
Når han sier sånn så gjør det innmari vondt å tenke på barna at de kanskje mister faren sin for godt.
Kan ikke forestille meg vesla... og ansiktet hennes hvis han må si hade bra og vet ikke om vi sees igjen. Akkurat så vondt vil jeg ikke mine egne barn.
Ting ble mye vanskeligere enn jeg trodde.
Og at han sier han kommer til å gifte seg igjen og få barn. Greit nok det. Men hva med de 2 han har..skal han bare glemme dem???
Tenker lissom blir jeg aldri fornøyd?
Greit nok å skilles, men ikke når jeg vet at ungene kanskje aldri får se faren sin mer. Det er vondt å tenke på det. Gjør at jeg blir sikkelig deppa.
Skjønner ikke en gang at han kan ha hjerte til å forlate sine egne barn???
Jeg så for meg en normal skilsmisse jeg da..der vi delte på omsorgen som man ville. Men hvis han har tenkt det slik så vet jeg ikke om jeg vil tenke på skilsmisse igjen.
Men i hvertfall ble vi enig om at om vi skilles om ett år eller to så må vi prøve å få det til som venner. Noe jeg er enig i. Det betyr mer enn noe for meg.
Så kommer følelsene... når jeg tenker på at han skal finne seg en ny dame ..lage en ny familie... osv osv... ja da kommer sjalusien snikende... og det gjør vondt å tenke på at han kanskje en dag ikke er min lengre.
Den samtalen fikk meg virkelig til å tenke.
Egentlig vil jeg ikke miste ham. Jeg er nødt til å forandre meg. Men hvordan har jeg ikke peiling på. Akkurat nå er jeg midt i småbarns perioden og må bare takle den best mulig. Så får jeg prøve å satse på parforholdet igjen når det værste nattevåken er unna gjort.
Det som var litt deilig. Var at JM ringte meg... helt av seg selv. Hun hadde ikke pratet med HS eller noen. Og lurte på hva de kunne tilby. Jeg sa at han minsten skrek mye. Han gjorde nå også det sist helg.
Da hun tilbød hushjelp... så ble jeg glad. Det kunne jeg ha tenkt meg lenge.
En annen i kommuna ringte dagen etter og sa hun hadde funnet noen og at de skulle komme en tur neste torsdag for å planlegge litt. Jeg fikk nesten følelsen av at det var støttekontakt det er snakk om. Ja ja..hvorfor ikke.
Må jo bare innse at jeg kommer meg ikke ut. Jeg orker ikke å trimme. Spiser mye usunt..trøst i mat.
Stemninga har blitt heller laber. Hele tiden blir meg på minnet fra gubben at..han ikke vet om han tør det i tilfelle jeg vil skille meg om ett år etc etc..
Det gjør vondt.
Som jeg sa til gubben er at når jeg blir sint så mener jeg at jeg vil skilles, men når jeg ikke er sint så vil jeg ikke skilles. Men hvorfor jeg blir sånn vet jeg ikke???
Noen ganger spekulerer jeg kanskje om jeg har ADHD eller noe sånt. Jeg har bestandig følt meg anderledes enn andre.
Akkurat nå har selvtiliten fått en knekk også. Syns jeg er utrolig stygg. Sånne ting som å handle klær og fikse seg sjøl litt er noe jeg ikke kommer til å få gjort på mange år. Har jo aldri noe tid for meg sjøl.
Gubben kommer å klemmer meg fra tid til annen og gudene skal vite at jeg trenger mye av det akkurat nå. Det gjør så godt. Så er kjempeglad for at han i det minste gjør det..slik at jeg føler at han ikke er 100% imot meg.
Og hele tiden når vi ser noe på tv eller noe og han ser en dame som er litt fin så er det - oi..hun var noe jeg...hun var fin etc etc... og der sitter jeg da med pizzadeig mage...strekk merker...feit...hår som henger rett ned...øyenbryner som malerkoster. Hår under arma hår på beina..u name it... Føler meg så udelikat som det går an.
Men jeg orker bare ikke å gjøre noe med det. Er så gidda laus akkurat nå.
Murer meg inne...skulle ha vært i byen og handla klær til ungene. Men jeg er så blakk som det går an. Nå var shell kortet sperret... for bensin i juli mnd..ja jeg bruker shell i firmaet mitt.
Og har jeg noe å betale det med ..??? nei.
Fikk ingen lønn i juli. Og derfor får jeg slite nå. Pluss restskatt som kommer i november på over 70.000 kr. Forskuddskatt som står igjen med 30500... hvordan jeg skal klare å skrape opp disse pengene vet jeg ikke.
Og for å være ærlig så gir jeg blaffen i det meste akkurat nå. Føler meg sikkelig "low"...
Og når gubben sier jeg ikke har oversikt og null kontroll. Ja det stemmer nok det. For jeg blir så opptatt med unger hele tiden at jeg får ikke tid til å tenke på annet.
Føler jeg ikke har noe å prate med andre om. De er mer vellykket enn jeg noen gang vil bli.
de kommer seg ut og er med på ting. Pluss at de er yngre enn meg.
Vet at det er linedance på onsdager..kanskje jeg skal ta med meg vesla dit en kveld og se hvordan det går. Hun er da himla glad i musikk.
I dag hadde vi foreldre samtaler. Det var i hvertfall trivelig
Vesla hadde de bare positive ting å si om. Kroppsbeherskelsen hennes syns de er utrolig Hun slår seg aldri samme hvordan hun faller. Og det stemmer..hun har jo klatret på alt siden hun var litt over året og lært seg å falle har hun på denne tiden. Pluss at det suser på med ord nå. Noen nye ord nesten hver dag nå om dagen. Det er morsomt.
Vesle gutten er ikke så ille nå syns jeg. Han skriker ikke så mye om kvelden i hvertfall hvis det er jeg som tar meg av ham. Gubben blir fortere lei og lar han bare ligge å skrike. Noe jeg ikke klarer.
Ja det var visst alt.
Ting har skranta seg til igjen i heimen. Jeg og gubben har prata en del.
Han har sagt at hvis jeg vil separeres så skal han ikke si nei til det. Men han mener vi burde vente å se til ungene er større for nå er vi i værste tiden og alt er mye kaos.
Jeg er enig i det.
Vi ble enig om det. Jeg fikk sagt hva som gnager på meg om det med sex mas og at han tenker å reise bort i pappa permisjonen. Noe han påstår var bare spøk. Jeg sa at jeg syns det er utrolig dårlig spøk fordi jeg trodde han mente det helt seriøst.
Noe jeg tror han også gjorde.
Vi snakket om eventuelt hvis vi skiles...så sier han at han ikke vil ha ungene...at han kommer til å reise bort.
Når han sier sånn så gjør det innmari vondt å tenke på barna at de kanskje mister faren sin for godt.
Kan ikke forestille meg vesla... og ansiktet hennes hvis han må si hade bra og vet ikke om vi sees igjen. Akkurat så vondt vil jeg ikke mine egne barn.
Ting ble mye vanskeligere enn jeg trodde.
Og at han sier han kommer til å gifte seg igjen og få barn. Greit nok det. Men hva med de 2 han har..skal han bare glemme dem???
Tenker lissom blir jeg aldri fornøyd?
Greit nok å skilles, men ikke når jeg vet at ungene kanskje aldri får se faren sin mer. Det er vondt å tenke på det. Gjør at jeg blir sikkelig deppa.
Skjønner ikke en gang at han kan ha hjerte til å forlate sine egne barn???
Jeg så for meg en normal skilsmisse jeg da..der vi delte på omsorgen som man ville. Men hvis han har tenkt det slik så vet jeg ikke om jeg vil tenke på skilsmisse igjen.
Men i hvertfall ble vi enig om at om vi skilles om ett år eller to så må vi prøve å få det til som venner. Noe jeg er enig i. Det betyr mer enn noe for meg.
Så kommer følelsene... når jeg tenker på at han skal finne seg en ny dame ..lage en ny familie... osv osv... ja da kommer sjalusien snikende... og det gjør vondt å tenke på at han kanskje en dag ikke er min lengre.
Den samtalen fikk meg virkelig til å tenke.
Egentlig vil jeg ikke miste ham. Jeg er nødt til å forandre meg. Men hvordan har jeg ikke peiling på. Akkurat nå er jeg midt i småbarns perioden og må bare takle den best mulig. Så får jeg prøve å satse på parforholdet igjen når det værste nattevåken er unna gjort.
Det som var litt deilig. Var at JM ringte meg... helt av seg selv. Hun hadde ikke pratet med HS eller noen. Og lurte på hva de kunne tilby. Jeg sa at han minsten skrek mye. Han gjorde nå også det sist helg.
Da hun tilbød hushjelp... så ble jeg glad. Det kunne jeg ha tenkt meg lenge.
En annen i kommuna ringte dagen etter og sa hun hadde funnet noen og at de skulle komme en tur neste torsdag for å planlegge litt. Jeg fikk nesten følelsen av at det var støttekontakt det er snakk om. Ja ja..hvorfor ikke.
Må jo bare innse at jeg kommer meg ikke ut. Jeg orker ikke å trimme. Spiser mye usunt..trøst i mat.
Stemninga har blitt heller laber. Hele tiden blir meg på minnet fra gubben at..han ikke vet om han tør det i tilfelle jeg vil skille meg om ett år etc etc..
Det gjør vondt.
Som jeg sa til gubben er at når jeg blir sint så mener jeg at jeg vil skilles, men når jeg ikke er sint så vil jeg ikke skilles. Men hvorfor jeg blir sånn vet jeg ikke???
Noen ganger spekulerer jeg kanskje om jeg har ADHD eller noe sånt. Jeg har bestandig følt meg anderledes enn andre.
Akkurat nå har selvtiliten fått en knekk også. Syns jeg er utrolig stygg. Sånne ting som å handle klær og fikse seg sjøl litt er noe jeg ikke kommer til å få gjort på mange år. Har jo aldri noe tid for meg sjøl.
Gubben kommer å klemmer meg fra tid til annen og gudene skal vite at jeg trenger mye av det akkurat nå. Det gjør så godt. Så er kjempeglad for at han i det minste gjør det..slik at jeg føler at han ikke er 100% imot meg.
Og hele tiden når vi ser noe på tv eller noe og han ser en dame som er litt fin så er det - oi..hun var noe jeg...hun var fin etc etc... og der sitter jeg da med pizzadeig mage...strekk merker...feit...hår som henger rett ned...øyenbryner som malerkoster. Hår under arma hår på beina..u name it... Føler meg så udelikat som det går an.
Men jeg orker bare ikke å gjøre noe med det. Er så gidda laus akkurat nå.
Murer meg inne...skulle ha vært i byen og handla klær til ungene. Men jeg er så blakk som det går an. Nå var shell kortet sperret... for bensin i juli mnd..ja jeg bruker shell i firmaet mitt.
Og har jeg noe å betale det med ..??? nei.
Fikk ingen lønn i juli. Og derfor får jeg slite nå. Pluss restskatt som kommer i november på over 70.000 kr. Forskuddskatt som står igjen med 30500... hvordan jeg skal klare å skrape opp disse pengene vet jeg ikke.
Og for å være ærlig så gir jeg blaffen i det meste akkurat nå. Føler meg sikkelig "low"...
Og når gubben sier jeg ikke har oversikt og null kontroll. Ja det stemmer nok det. For jeg blir så opptatt med unger hele tiden at jeg får ikke tid til å tenke på annet.
Føler jeg ikke har noe å prate med andre om. De er mer vellykket enn jeg noen gang vil bli.
de kommer seg ut og er med på ting. Pluss at de er yngre enn meg.
Vet at det er linedance på onsdager..kanskje jeg skal ta med meg vesla dit en kveld og se hvordan det går. Hun er da himla glad i musikk.
I dag hadde vi foreldre samtaler. Det var i hvertfall trivelig
Vesla hadde de bare positive ting å si om. Kroppsbeherskelsen hennes syns de er utrolig Hun slår seg aldri samme hvordan hun faller. Og det stemmer..hun har jo klatret på alt siden hun var litt over året og lært seg å falle har hun på denne tiden. Pluss at det suser på med ord nå. Noen nye ord nesten hver dag nå om dagen. Det er morsomt.
Vesle gutten er ikke så ille nå syns jeg. Han skriker ikke så mye om kvelden i hvertfall hvis det er jeg som tar meg av ham. Gubben blir fortere lei og lar han bare ligge å skrike. Noe jeg ikke klarer.
Ja det var visst alt.
Antall kommentarer 0
Kommentarer
Antall Trackbacks 0
Trackbacks
Siste bloggmelding av geysirland
- Uke 6 (08-10-2008)
- Uke 5 (30-09-2008)
- Uke 4 II (26-09-2008)
- Uke 4 (24-09-2008)
- Fortsatt uke 3... (19-09-2008)
