Har 2 barn - skal vi ha 3, montro...?

[turbo76]

Dette er noe jeg tenker mye på, altså! Jeg klarer virkelig ikke tanken på at vi ikke skal få et barn til, nå som jeg merker at tiden med helt små barn snart er over (mine er 2 og 4). Jeg synes det er helt utrolig nydelig å være mamma, og absolutt mye bedre enn jeg trodde det ville bli! Drømmen er å få en liten til når eldste skal begynne på skolen. Samtidig er det mange argumenter for å la være. Vi har 2 friske barn, ett av hvert kjønn, og vi er veldig glad i alle de tingene i livet som ikke akkurat blir lettere om vi blir en familie på 5, dvs reising, restaurantbesøk, kino, etc. Jeg føler meg utrolig priviligert som har gått gjennom den første delen av småbarnsperioden med ekteskapet i god behold, barna våre er friske og glade og vi stortrives som foreldre, og vi stortrives i hverandres selskap når vi er alle sammen. Jeg er jo litt redd for å endre på denne herlige tilværelsen...

Er det flere som har det som meg? Noen som har tenkt tanken og bestemt seg for droppe nr 3? Noen som var usikker, men som har bestemt seg for å få nr 3?

[Ninja75]

Vi har fått nr 3 og trivest veldig godt med det.
Hadde noen diskusjoner med oss selv før vi bestemte oss for å prøve.
Vi kom fram med samme argumentene som du, hadde to friske barn fra før som hadde begynt å bli selvstendige, var ferdig med småbarnstadiet, orket vi det en gang til...
Men vi bestemte oss for å prøve og vart velsignet med en sjønn lillesøster. Livet er fortsatt herligt, vi gjør stort sett det vi gjorde før, men det må planleggest litt mer enn før. Eneste vi sliter litt med er en litt sjalu storesøster, men satser på at det går seg til etterhvert

[turbo76]

Opprinnelig postet av Ninja75

Vi har fått nr 3 og trivest veldig godt med det.
Hadde noen diskusjoner med oss selv før vi bestemte oss for å prøve.
Vi kom fram med samme argumentene som du, hadde to friske barn fra før som hadde begynt å bli selvstendige, var ferdig med småbarnstadiet, orket vi det en gang til...
Men vi bestemte oss for å prøve og vart velsignet med en sjønn lillesøster. Livet er fortsatt herligt, vi gjør stort sett det vi gjorde før, men det må planleggest litt mer enn før. Eneste vi sliter litt med er en litt sjalu storesøster, men satser på at det går seg til etterhvert

Koselig å høre! Jeg hører i grunnen flest historier om at de som har fått 3 er SÅÅÅÅ slitne... Og at da har man ganske liten kontroll, om du må noe sted alene med alle 3 - tom. en mamma som uttalte at hun syntes det var uansvarlig av dem å få 3 barn.... Da må hun jo virkelig føle det, siden hun sier det om seg selv...

[minerva]

Vi var enige om å få to og var fornøyde med storesøster og lillebror helt til lillebror ble 2-2,5, da begynte det å rasle litt i eggstokkene

Mannen var ikke helt overbevist. Vi hadde to friske barn, ett av hvert kjønn, plass nok i hus og bil etc etc. Likevel klarte jeg å overbevise ham om at det var en god idé og vi har ikke angret en dag.

Klart det er mer styr med tre enn to. Vi fikk en minstebror og sammen med mellombror kan de virkelig sette huset på hodet , men det er jo fryktelig koselig at de leker sammen også. Spesielt siden jeg var litt bekymret for at han ville komme litt utenom siden han er nesten 4 år yngre enn broren sin.

Jeg kommer fra en søskenflokk på tre og mannen fra en på fire så jeg tror nok det er ganske naturlig at vi endte opp med fler enn to. Jeg var kanskje i utgangspunktet redd for at ønsket om "bare én til" skulle være konstant, men etter tredjemann føler jeg meg ferdig

[Ninja75]

Klart det er slitsomt til tider, men det var det når vi hadde bare to og. Jeg har en mann som jobber offshore og er alene hjemme med alle tre i to uker av gangen. Det går bra så lenge man er innstilt på at en må prioritere hva som er viktig, her blir husarbeid nedprioritert

Har ikke prøvd å være i jobb med tre barn enda, men med positiv innstilling så regner jeg med at det går bra.

Jeg har og mye familie i nærheten som trår til når det er behov for det.

[turbo76]

Åhh - jeg blir så glad når jeg hører slike tilbakemeldinger, altså! Minerva - jeg tror absolutt jeg kommer til å føle meg ferdig hvis jeg får nr 3, jeg også. Men jeg er redd jeg alltid kommer til å angre om vi stopper nå. Men mannen min er ikke så overbevist om det, da.... Men vi snakker ikke om temaet enda, det er uansett ikke aktuelt å slutte på prevensjon før kanskje om halvannet år, så da drøyer vi den diskusjonen litt.

Ninja 75, hvis jeg forstår deg rett så er du ikke i jobb nå? Det er sikkert deilig, men også litt frustrerende, kanskje? Jeg trives i hvertfall i jobb med mine 2. Det første året (med andremann var jeg hjemme 14 mnd) er helt, helt fantastisk - men så skal jeg ærlig innrømme at jeg blir en bedre mamma av å være på jobb noen timer. Men kan jeg jobbe på samme måte om vi hadde 3? Hmmm... Jobber m reklame, og mannen har også en krevende jobb, så kanskje en av oss bør roe tempo litt - men jeg tenker at det kan da ikke være så mye mer enn disse første 2 årene med 2 tette...? Og det har jo tross alt gått så bra at jeg sitter her og drømmer om å få flere barn ;-)

Hmmm - merker at jeg blir ganske sugen her jeg sitter...

[-Zero-]

Vel, eg kan berre komme med våre planar iallefall; vi har no to viltre ungar på 3 og 1 år, og vi er allerede i gang med planlegging av nr. 3 vi!!

Ja, det kjem til å bli travelt, ja vi må ha ny bil, ja vi kjem til å merke det økonomisk (har allereie litt dårleg råd..) MEN vi ønsker 3 barn. Og DET er det viktigaste, for pokker!!! Eg og mannen har innfunne oss med at det blir slitsomt nokre år, men så etter dei første få småbarnsåra, så er dei litt større, og då har vi god tid til oss sjølve. Ungane blir jo sjølvstendige etter nokre år, og dei travlige småbarnsåra er jo ganske få sett i den store sammenheng.

Ungane (håpar vi) kjem til å ha stor glede av kvarandre. Det å ha familie og søsken synest vi er veldig viktig i kvardagen og i høgtidene. For eks. ser eg i draumane mine fram til julehøgtida i framtida der vi kan samlast alle 5 og kose oss, og då er det nok verdt dei første få åra med slit. Og viss ungane ein får er gjennomsnitteleg rolige og greie, så blir det kanskje ikkje så mykje slit heller. Til fleire søsken, de fleire leikekameratar, de fleire støttespelarar i vaksen alder/ungdom. Er setter iallefall veldig pris på mine søsken. Og er glad for at eg har fleire enn 1. Eg synest rett og slett familie er veldig viktig.

Vi er også ganske unge enda (under 25..), så eg ser fram til å finne på mykje morro med mine 3 vaksne ungar om en 15-20 år!

(måtte berre legge til at vi begge jobbar 100%, og har tenkt å gjere det etter barn nr. 3 er komt til verda og.. Ser likevel ikkje mørkt på tilværelsen )

[turbo76]

Zero - nå er du riktignok mange år yngre enn meg, og selv om jeg ikke er gammel (32) merker jeg virkelig at jeg må sette litt mere grenser for hva kroppen min faktisk orker. Men - fy søren, heller! Du har så rett, det må nok bare bli et barn til, tror jeg....

[Ninja75]

Opprinnelig postet av turbo76

Ninja 75, hvis jeg forstår deg rett så er du ikke i jobb nå?

jeg jobber egentlig 80% i egen barnehage, men har nå permisjon. Jeg skal begynne å jobbe et par dager i uken fra 1 okt, gleder meg litt til det.

[Elliva]

Vi har tre - sistemann var ikke planlagt (hormonspiral KAN falle ut ). Det som er så godt nå er at jeg ikke behøver å tenke på om vi skal ha en til, om to er nok, eller om jeg kommer til å angre på bare to. Nå har vi tre, og det er passe
Klart det er slitsomt, og alt som dere før her har sagt. Men som dere andre her vet jeg jo at det er ingenting det i mot å ha fått en liten Lars inn i familien! Vi måtte ha større bil, to lugarer på båt, en ekstra stol rundt bordet på restaurant osv. Går fint det, bare litt mer planlegging som må til.
Og det å dra avgårde med tre alene er litt mer utfordring, ja. Men har en ansvarbevisst storesøster som hjelper meg mye.

Vi koser oss i alle fall, og er veldig takknemlige for å ha fått tre barn.
Lykke til med valget

(Men lurer på om jeg skal sende regning til fastlegen... )