Derfor blir jeg aldri journalist

[Prøvende]

Så utrolig bra at han svarte! Og jeg synes det var et godt svar også!

[Mariposamamma]

Så bra at du fikk et sånt flott svar smulamor! Jeg skjønner tankene dine, og tar meg ofte selv i å tenke det samme. Samtidig så må jeg komme med et lite innspill.. Hvordan klarte jeg å være sykepleier og se små kreftsyke barn som gråt HELE tiden...fordi de hadde smerter og ubehag som vi ikke klarte å lindre skikkelig..og om vi klarte det, så betydde det kanskje at barnet bli liggende mer som i en døs...ofte med svake tegn til gråting da også. Hvordan klarer en sykepleier å gå på jobb dagen etter at man taper kampen mot kreften, og barnet du har kjent i 3 år dør..for man har jo blitt så glad i dette barnet! Hvordan orker man å jobbe og vite at det ligger en gammel, skjønn dame for døden på et rom helt for seg selv..og du MÅ gå til og fra fordi livsviktige medisiner ikke deler seg ut av seg selv, og sjefen din nekter deg å leie inn mer personalet. Alle har nok sin måte å takle sånne situasjoner, for man må jo fortsette ikke sant. Og heldigvis er det ikke så langt mellom lyspunktene heller. Den ekstremt viktige jobben journalister gjør for å gjøre verden oppmerksom på bare noe av det som skjer i verden er nok beintøff, men jeg er takknemlig for at noen gjør den. Personlig så fant jeg aldri min måte å takle hverdagen som sykepleier..ikke for godt i alle fall. Jeg jobber som spl, men jeg har en mer administrativ stilling. Og selv om jeg kan ta meg i å tenke "hvordan klarer de det?" "hva gjorde de etterpå?", så er jeg mest av alt takknemlig. Og det finnes mange, mange slike yrker. Jeg tok bare spl for det er noe jeg selv kan forholde meg til. Noen må gjøre alle jobber, og alle er like viktige.

[guttem@mm@]

Opprinnelig postet av Mariposamamma

Så bra at du fikk et sånt flott svar smulamor! Jeg skjønner tankene dine, og tar meg ofte selv i å tenke det samme. Samtidig så må jeg komme med et lite innspill.. Hvordan klarte jeg å være sykepleier og se små kreftsyke barn som gråt HELE tiden...fordi de hadde smerter og ubehag som vi ikke klarte å lindre skikkelig..og om vi klarte det, så betydde det kanskje at barnet bli liggende mer som i en døs...ofte med svake tegn til gråting da også. Hvordan klarer en sykepleier å gå på jobb dagen etter at man taper kampen mot kreften, og barnet du har kjent i 3 år dør..for man har jo blitt så glad i dette barnet! Hvordan orker man å jobbe og vite at det ligger en gammel, skjønn dame for døden på et rom helt for seg selv..og du MÅ gå til og fra fordi livsviktige medisiner ikke deler seg ut av seg selv, og sjefen din nekter deg å leie inn mer personalet. Alle har nok sin måte å takle sånne situasjoner, for man må jo fortsette ikke sant. Og heldigvis er det ikke så langt mellom lyspunktene heller. Den ekstremt viktige jobben journalister gjør for å gjøre verden oppmerksom på bare noe av det som skjer i verden er nok beintøff, men jeg er takknemlig for at noen gjør den. Personlig så fant jeg aldri min måte å takle hverdagen som sykepleier..ikke for godt i alle fall. Jeg jobber som spl, men jeg har en mer administrativ stilling. Og selv om jeg kan ta meg i å tenke "hvordan klarer de det?" "hva gjorde de etterpå?", så er jeg mest av alt takknemlig. Og det finnes mange, mange slike yrker. Jeg tok bare spl for det er noe jeg selv kan forholde meg til. Noen må gjøre alle jobber, og alle er like viktige.

Kjempe bra innspill! Jeg kan også godt forholde meg til dette du skriver her. Jeg tar ofte vanskelige avgjørelser og går av og til å akkord med hva idealisten i meg skulle ønske jeg _kunne_ gjøre!

Flott at du fikk et godt svar fra journalisten smulamor! Han har mange gode poeng!

[Strikkis]

herregud. det der gjorde virkelig vondt å lese..

[gullli]

Selv om media mange ganger vinkler saker på en feil måte og har saker de kunne spart seg for, så gjør journalistene en kjempeviktig jobb! Tenk så sneversynte vi kunne blitt om vi ikke hadde visst noe om det som skjer der ute i verden? Uten media og flinke journalister ville vi visst mye mindre om hvor heldige vi faktisk er som bor i et av verdens rikeste land, med det helsetilbudet og støtteapparatet vi faktisk har rundt oss.

Jeg tror vi har utrolig godt av å bli minnet på noen av de tragediene og sjebnene som finner der ute i den store verden Selv om vi ikke har muligheten til å hjelpe alle, så kan det kanskje føre til at noen får hjelp iallefall. Det er uendelig mye bedre enn ingen

[Amaya]

Opprinnelig postet av gullli

Selv om media mange ganger vinkler saker på en feil måte og har saker de kunne spart seg for, så gjør journalistene en kjempeviktig jobb! Tenk så sneversynte vi kunne blitt om vi ikke hadde visst noe om det som skjer der ute i verden? Uten media og flinke journalister ville vi visst mye mindre om hvor heldige vi faktisk er som bor i et av verdens rikeste land, med det helsetilbudet og støtteapparatet vi faktisk har rundt oss.

Jeg tror vi har utrolig godt av å bli minnet på noen av de tragediene og sjebnene som finner der ute i den store verden Selv om vi ikke har muligheten til å hjelpe alle, så kan det kanskje føre til at noen får hjelp iallefall. Det er uendelig mye bedre enn ingen

Veldig enig med deg. Det er bra at noen klarer aa fortelle slike historier, slik at vi faar se hva som skjer der ute i den store verden (og ellers her hjemme paa berget)

[Smulamor]

Mariposa mamma ja det med sykepleieryrket er jo også en ting,det har jo med det å la seg påvirke. Men jeg tenker på, når journalister står der å tar bilde av et lite barn, får de ikke noe mat, kan de ikke ta med noe mat så den lille blir mett den dagen iallfall... har spurt meg selv sånne spørsmål mange ganger. Når det ligger et lite barn i rennesteinen og blir nærmest oppspist av fluer og dritt, åssen kan de stå der å bare ta bilder av det og ikke gjøre noe. Det må være helt merkelig å jobbe sånn. Som sykepleier så kan du jo gjøre noe. Du kan stryke de over kinnet, du kan gi de trygghet, varme, medisiner, og du kan være med på å gjøre den siste tiden trygt og godt, og smertefritt. (oppimot)
Og du kan gi en hånd å holde i. Men inntrykkene de kan nok ikke alle lære å glemme. Man må nok være litt hard. Sånn er det vel som journalist også det er nok noen som har hoppa av der ja, eller som har kutta ut å ta slike oppdrag med lidende barn. Det er ikke alle som KAN legge det til sides.
Har også jobbet med veldig syke og døende barn, og det var den største gleden med jobben at jeg kunne gjøre NOE for de. Det å få et forsiktig smil i retur, etter å ha jobbet intenst for å få det fram. Da var det verdt det. Men heldigvis opplevde jeg aldri at noen av de døde da jeg jobba der, det vet jeg ikke hvordan jeg hadde takla.

[Mama Maria]

Opprinnelig postet av Smulamor

Det er bare helt forferdelig. At de gamle menneskene har satt et barn til verden og gjort det til stoffavhengig. Får barnet mat? barnet har ikke klær. Tenk på våre barn, som har det så godt, se kontrastene. Det er en sannhet men alikevel en grusomhet at dette lille barnet skal virkelig fortsette å leve sånn. Ja jeg vet det er millioner av små barn der ute som har det ille. Men når man ser denne reportasjen så får man det virkelig inn. Jeg hadde bare lyst å reise ned å ta meg av dette barnet.
Lurer på om journalisten kjøpte noe klær til barnet og kjøpte noe mat til det? som "betaling" for reportasjen i det minste.

Barnet var vel den gamle mannens barnebarn, det var barnets mor (hans datter) som blåste opiumsrøyken inn i barnets munn... Altså barnets mamma som gjorde h*n stoffavhengig. Hvordan kan hun gjøre det?!
Det bruker opium som medisin. De bruker alle sine penger til opium. Så når barnet var sultent og de ikke hadde mat så var det jo bare å gi det litt opium så følte h*n ikke sulten lenger... Grusomt!

Angående å gi gaver. Det er ikke alltid det er lurt å gi noe til familien, barnet eller faktisk gjøre så mye der og da. Det er kulturavhengig. Noen steder kan en slik gave sees på som en fornærmelse, uansett hvor mye de har bruk for tingen de får. Det kan være bedre å gi ungen en sjokolade enn skikkelig mat
Jeg har erfaring fra Filippinene. Der har de mange familier som bor på gata; Vi spiste pizza på en restaurant og spiste ikke opp alt. Jeg foreslo at vi kunne få restene med oss og gi det til en familie som "bor" foran nabobygget til hotellet vi bodde. Det ble jeg frarådet da denne familien kunne få problemer med "nabo"familien, som ikke fikk noe.
Jeg får helt vondt, de har en datter som er 3 måneder yngre enn Dokka, men jeg vet livet er hardt for de som bor på gata. Det er ikke noe lurt å gi dem "mye" penger - de blir bare ranet av andre gateboere. De kan ikke ha 5 t-skjorter, hvor skal de oppbevare dem for at ikke andre skal stjele dem?
Skal vi bidra til å gi de fattige en bedre tilværelse må vi engasjere oss politisk / støtte organisasjoner som jobber politisk og gi til organisasjoner som jobber humanitært.
Ingen kan redde alle, men alle kan redde noen