En skeptisk liten frøken..

[Tingeling132]

Snuppa er det, veldig mye noen ganger, noen ganger ikke..

MEN jeg har tenkt mer og mer på det nå i ettertid.. for hun er lite skeptisk nå enn hun var fra hun var bitteliten..

Da hun var bittebitteliten.. (nyfødt+) så kunne hun ligge å sove/slape av i fanget vårt.. å PLUTSELIG slå ut med armene akkurat som vi voksne gjør om vi føler at vi faller f.eks.. og hun ble helt stiv og redd en stund før hun roet seg...

Da vi gikk i trapper var hun helt stiv av skrekk og skrek som oftes med en gang vi begynte på første trinnet.... dette har fortsatt i stor grad.. men og jeg har funnet en bæreteknikk som hun er komfertabel med (på hofta med kroppen hennes vendt inn mot vår...), så dette går av seg selv nå.. men med en gang noen fremmede bærer henne ned trappa på en annen måte enn oss.. da blir hun slik stiv og redd og vil ned.... Dagmamma`n reagerte bl.a på¨dette.. å lurte på om vi hadde hatt episoder i trappa.. men det har vi jo aldri hatt...

Da hun ble noen mnd gammel og "standard-lekene" for babyer er å hoppe i fanget, bli løftet fort opp i lufta (dårlig å forklare.. men dere skjønner sikkert?? ) å generelt å bli tulla med... da ble hun sånn gravalvorlig igjen, stiv og redd... slo ofte ut med armene og likte det ikke.. så automatisk gjorde vi aldri mer dette med henne.. for vi ville jo ikke skremme henne.. Mens andre babyer hyyylte av fryd og gammen måtte vi holde oss til de rolige bevegelsene...

Vi har saaaaakte men sikkert "trent" henne på at dette egentlig kan være gøy, så hvis hun er blid, opplagt og med på leken nå så kan det gå ganske voldsomt for seg Moro å se at hun også endelig kan hyle av latter og kose seg liksom...

Men dette var i en periode hvor alt var nytt og spesielt for oss, og jeg tenkte ikke mer på det i stor grad... men tenkt mer og mer nå.. og lurer på hvorfor hun var så redd høyder, slo ut med armene og ble stiv av skrekk i trappa... Ekkelt da, for hun har jo ALDRI falt ned, eller blitt skadet på noe måte.. å siden hun var sånn allerede på sykehuset...

det er da tankene mine kommer.. kan det ha skjedd noe på sykehuset med henne som vi ikke fikk vite? at de mistet henne eller lignenede???? eller er noen barn bare sånn helt av seg selv som person?

Vil høre litt erfaringer, tanker fra dere før jeg innerst inne gir sykehuset skylda... for det er det som står sterkest og murrer i hodet om dagen.. at det skjedde noe da de hadde henne med på disse kontrollene ect.. den ene gangen hun var på kontoret deres mens vi fikk sove en stakkars time på 3 døgn... ect

[bananamama]

Huff stakkars liten. Jeg håper virkelig at ikke noe slikt har skjedd på sykehuset.

Det at de plutselig slår ut med armene og virker skremt ut er helt normalt når de er små. Resten av det du beskriver har jeg ikke erfart med mine..

Jeg syns du burde ta en samtale med helse søster hvis det bekymrer deg.Syns dere har vært flinke som har funnet teknikker som hjelper.

[Zemoc]

Vet du, tingeling, jeg syns hun høres veldig "normal" ut jeg Noen barn kjører på, mens andre er mer forsiktige, noen liker støy og herjing, mens andre liker det rolig..

Personlig har vi erfart akkurat det samme som dere mtp på den "omklamrings"-refleksen de har som spedbarn. Begge mine slo ut med armene når de lå på rygg og sov, og trengte da tid på å roe seg. Vi løste det med å alltid ha noe tett rundt dem, som et rede. Det hjalp i allefall mye.

Det med trappa har vi ikke erfart, men reka var også livredd for å bli kastet i lufta og herjet med når hun var lita. Hun begynte å hylskrike, og syns slett ikke det var morro. Vi har som dere "trent" litt, og nå syns hun det er gøy, selv om jeg nå også ser skrekken i øynene hennes innimellom(og da slutter vi selvfølgelig)

Storesøster var helt hysterik for lyder.. støvsuger, ringeklokke, motorer, hosting.. Ja, u name it. Begynte og gråte hysterisk hver eneste gang, og sånn var hun til hun var hvertfall 3 år. Nå merker vi ikke så mye til det, selv om vi ser hun skvetter veldig av feks ringeklokka, og hun er på langt nær trygg på støvsugeren og kjøkkenmaskiner og sånt.. Men hun blir i allefall ikke hysterisk lenger..

Storesøster er også livende redd for insekt som flyr.. Fluer, marihøner og alt sånt som egentlig er helt ufarlig. Vi har aldri gitt henne inntrykk av at sånt er farlig, det er noe hun har utviklet selv.. Og det er alle disse "fobiene" våre to små har!

Stor til deg!

[Maya80]

Ja det du beskriver om nyfødt/babyer å slå ut armene sånn plutselig er vanlig skjedd med begge mine to.
Hun kan jo være redd for høyder etc, kjenner flere barn som blir direkte liveredd av å bli kastet litt opp i været. Barna er like forskjellige som det vi er, å det att dem tydelig viser redsel for ting er ikke unormalt.

[R@gnhild]

Jeg signerer Zemoc sitt innlegg. Barn er forskjellige, noen mer forsiktige, mens andre turer rett på. Og ang det med at spedbarn plutselig skvetter med armene rett ut, mener jeg er en refleks.

[Tingeling132]

Åååå dere jenter dere er så gode å ha..

Det var godt å lese innlegget fra zmukka, om at reka også var av denne typen.. jeg var seriøst veldig skeptisk til hva hun kunne ha opplevd som jeg ikke visste om, så dette var godt for et mammahjerte



Å jepp, hun er redd insekter også... men det er nok fordi hun har lært av mamma.... jeg hyler og kaver bare jeg ser en veps... å dermed tror vel hun at det er slik alle insekter er.. min skyld

[Melis_NM]

Hadde ikke bekymret meg veldig for dette jeg. Ikke alle unger er "herjeunger" og mange er naturlig skeptiske. Det er jo så mange ting de skal lære i en sånn fart... Når det gjelder hopping/løfting og trapper så kan hun som meg ha litt dårligere balanseevne en andre. Jeg har alltid hatt høydeskrekk og er kronisk redd for trapper. Jeg har visst alltid vært sånn fra jeg var liten, og uten å ha et eneste uhell med høyde eller trapper. Dette er imidlertid ingenting å engste seg over. Eneste konsekvensen er at jeg ikke driver med ekstremsport. Ikke løper ned trapper, men går pent og forsiktig og at jeg ikke blir sjøsyk... o og at jeg pent kan stå nede på bakken og se på at må slite med å male de øverste 2 tredjedelene av huset vårt i sommer... Jeg ble testa hos helsesøster når jeg var liten, og det kunne de gjøre fordi jeg er enegget tvilling så de hadde noen å sammenligne med. Det er jo overhodet ikke sikkert det er dette som er årsaken til skepsisen til snuppa, men kan jo være en forklaring kanskje.