Så fryktelig sjenert

[Kathinka]

Minstemann på 2,5 år er så fryktelig sjenert, noen ganger får jeg rett og slett vondt i mammahjertet mitt av å se på

Og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle det heller... Skal jeg presse han eller skal jeg la han gjemme seg i genseren min?

Han har vært slik leeeeenge, mer eller mindre helt siden han som baby begynte å se når noen var fremmend.

Og det er ikke slik sjenert med et lurt smil om munnen, han vil virkelig vekk fra situasjonen og forsøk på litt tulling og tøysing fra den "fremmende" fører sjeldent frem.

Han er sjenert ovenfor barn, og ekstremt sjenert ovenfor voksne. Søsken og søskenbarn + nære venner går greit. Det går også stort sett greit når storebrødrene tar med venner hjem.

Men feks når vi henter storebror i barnehagen, da vil han ikke ha noe med de andre barna å gjøre, og hvertfall ikke de voksne (så det bekymrer meg jo litt at han skal begynne der til høsten, ser for meg en laaaang tilvenning). Og han elsker en sklie som står på kjøpesentret her, men han vil sjeldent leke der dersom det er fremmede barn der, og han går aldri der visst det i tillegg er andre voksne der sammen med sine barn.

Det rare er at ene dagen kan han være kjempevenn med feks bestefar, mens plutselig neste dag så vil han bare gjemme seg for han og vil bare vekk.

Hjemme prater han masse, selv om han er sen med språket, så skravler han mye og vi forstår det meste han sier. Han sa jo selvsagt ikke et ord på 2,5-årskontrollen, for da var han jo så sjenert og ville ingenting. Så vi ble sendt til vår allmenlege, som kikket han i ørene og synes alt så bra ut. Men kan hun bare ved å se med den lystingen, se om han hører dårlig eller ikke? For jeg er ikke helt sikker på at han hører godt.

Og lurer da på om det kan være en del av det at han er så sjenert? At han hører dårlig, og det gjør han mer usikker?

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre, men har veldig lyst å prøve å hjelpe han med dette før det blir høst og han skal begynne i barnehagen og vi får ny baby i hus.
Vi har jo allerede fullt fokus på språket, men... Jeg føler ikke jeg får hjulpet han nok

[charlie]

du sier ikke noe som gir en indikasjon på at han hører dårlig, ihvertfall. hvis du står bak ham og snakker vanlig , hører han da?

du sier han skravler masse og at dere forstår det meste, og da burde det være greit. Hvis bar ner 4 og man ikke skjønner noe, er det grunn til bekymring. en veldig fin oversikt som også ser på psykologisk utvikling (ellers er det ofte bare motorikk slike oversikter handler om!) er denne:

http://www.lekegrinda.com/forvent.shtml

Ellers har jeg selv vært kjempesjenert og har et barn som har vært kjempesjenert. Å "tvinge" barn får man ingen resultater av (jeg hater dytting fram: "si takk, da! si takk!"), men man kan gjerne hjelpe dem til å strekke seg bare litt. f.eks. kan jeg godt spørre hvis datteren min ikke tør å spørre selv, men hun må være med når jeg gjør det. da ser hun også hvordan det gjøres.

nå er gutten din veldig liten enda (jeg hadde latt ham få gjemme seg litt til, men tatt ham med så han får se hvordan man gjør.. ), men hvis det vedvarer kan dere også øve i små rollespill når han blir litt eldre (3-4?) når det er noe han gruer for. det har vi gode erfaringer med. da er vitsen at han må si til deg det han skal si i situasjonen ("hei, jeg vil gjerne ha en is"). det er rart hvor mye lettere ting blir når man har sagt det høyt en gang feller flere før. det er det jo mange voksne som gjør også , øver seg foran speilet. øvelse gjør mester.

alt-i-alt; jeg syns ikke du har noe å bekymre deg for, det er dette mammahjertet det er verst for.

[Kathinka]

Takk for en flott link

Grunnen til at jeg tror han hører dårlig er at jeg føler veldig at han må se på oss når vi snakker med han. Og visst han roper på noen av oss, så virker det ikke som om han hører et "ja" visst vi ikke er i samme rom, og noen ganger heller ikke når vi er i samme rommet.

Mens andre ting får meg til å tro at det ikke er noe galt med hørselen. For han prater ikke spesiellt høyt selv, og han trenger ikke høy lyd på tegnefilm, og han blir ukomfortabel med høye lyder(motorsag, gressklipper etc).

Det er få ting han sier som andre enn oss i familien skjønner, det er i såfall enkelte enkelt-ord. Men som sagt skravler han mye, og vi som foreldre greier snappe opp et ord her og der og forstår dermed hva han mener.
Og i følge helsesøster burde vi ha kunnet krysset av for omtrent alle de ordene på det arket vi fikk i forbindelse med 2,5-årskontrollen(det er vel sikkert 100 ord der, og man skal krysse for de ordene barnet kan si) og vi kunne vel krysse av på omtrent 1/3... Men nå var vi på den kontrollen 3 mnd før han faktisk var blitt 2,5 år, og vi synes han har hatt en god utvikling siden da.

Har alltid vært sjenert selv, men ikke i så stor grad som han, så er nok sikkert derfor jeg synes det er litt vanskelig å vite

[Snurreline]

Du kan jo kanskje gå til legen oftere slik at han blir vant til legen...men såklart, da må du kanskje fly ned døra der annenhver dag i noen måneder før dem kan ta en ordentlig hørseltest...Så det er kanskje ikke en mulighet, blir litt vansklig å gjennomføre.

Snuppa her var også så sjenert...løsnet litt da hun begynte i barnehagen da hun var 3 år...men hun er fortsatt så sjenert blant fremmede. Er ofte hvor vi er steder med ukjente bar/voksne som hun sitter på fanget eller holder seg på god avstand fra dem andre.

Tror du bare skal la han ta det i sitt tempo jeg...La han gjemme seg men prøv kanskje å forklar at h*n er snill osv osv...

[Karina]

Størsta mi har vært sånn, og er ennå til dels. Hun snakker ikke til andre voksne, knapt nok til barn hun kjenner når hun treffer dem utenom skolen. Det har gått seg til litt nå siste året etter at hun begynte på skolen. Nå hilser hun på medelever når hun møter dem osv. Det er ikke noe vits i å presse, det fører ikke noe godt med seg. Tror ikke du trenger å bekymre deg for barnehagen, det tror jeg kommer til å gå bra. Snuppa vår ble en helt annen unge i barnehagen enn når hun traff folk utenfor barnehagen. Da var det hennes "teritorium". Hun snakket ikke i samling og større grupper før hun gikk siste året der, men i leik gikk det veldig bra. Det er bare at hun ikke liker oppmerksomhet rettet mot seg Fortsatt så sier hun ikke "hadet" når hun går fra SFO og personalet sier "hadet bra" til henne. Da stopper jeg opp og sier: "hva sier vi da Monika?" Da smiler hun og sier "hadet" Nå når hun er så stor synes jeg det er på tide at hun svarer, hvis ikke oppfattes hun lett som uoppdragen og overlegen av de som ikke kjenner henne. Vi har snakket en del om det hjemme også at det er høfflig å svare når noen spørr om noe. Hvordan ville du følt det om du snakket til noen og de ikke svarte deg osv. Litt lettere å ta den når hun er blitt så stor som hun er nå.

Noe av det jeg prøvde på som en slags "trerning" var å late som jeg ikke hørte når noen snakket til henne, snu meg bort. Da var det ikke like lett å få meg til å svare for seg som hun egentlig vil. Når noen ser på henne ser hun bare spørrende på meg for å få meg til å svare, men når jeg ikke følger med blir det litt mer "press" på henne til å snakke selv uten at det er noe stort nummer ut av det.

Hun har en skikkelig utfordring nå som vi skal gifte oss og hun skal være brudepike og gå først inn i kirka. Hun sier selv hun gruer seg til å gjøre det men at det sikkert går bra