Tenkte kanskje å legge ut noen ord nå når jeger på slutten. Er 5-7 uker igjen, avhengig av om det blir ks eller ikke. Jeg kjenner på kroppen at den begynner å klargjøre seg for atter en fødsel. Samt psyken min begynner å klargjøre seg for å ha to veldig små å ha ansvar for.
Jeg har jo som sikkert normalt er en del plager nå på slutten. Halsbrann er en ting
, grusomt og noe jeg plages masse med, men jeg har en snill lege som skriver ut medisin. Denne må jeg ta til alle døgnets tider.
Jaja skal ikke glemme alle krampene jeg har i beina da
De gjør meg skikkelig sprø innimellom, men resultatet er jo forhåpentligvis hos oss om noen uker da
Bekkenløsningen...huff den skal jeg kan hende ikke nevne, den kan være ganske imobiliserende innimellom, så husvask og barnestell er ikke hva det engang var
Uansett...det er bare noen uker igjen og jeg begynner å glede meg til tross for graviditetsplager. Samtidig er jeg redd for fremtiden og hva den vil bringe av ansvar, redsel for alle ungene mine og at noe skal skje dem. Joda jeg merker det......man blir mer redd og engstelig med årene. Jeg har vært så utrolig heldig og velsignet med å få en stor barneflokk, unger som vil ha hverandre for alltid
Jeg kjenner masse liv inne i magen, ofte er den lille turbo og raser og leker virker det som, så jeg merker jo at man begynner å knytte bånd til han på en nærmere måte. På den annen side så kjenner jeg mer etter livet i magen denne gang, fordi jeg vet at dette er siste gang i livet i mitt tilfelle
Jeg vil liksom lagre det å kunne hente det frem senere, selv om jeg vet at jeg ikke kan det uansett.
Jeg tenker masse på navn...Og vi har flere alternativer, Personlig så er Albert min favoritt....Baby Albert
Ved siden av å være gravid har jeg jo lille skatt på 18 mnd som trenger meg masse, jeg er så redd han skal komme i bakgrunnen når lille mini kommer. Jordmor sier de fleste med liten tenker slik og at jeg ikke skal bekymre meg. Så da får jeg legge det bort da
Jenta mi på 19 bor ikke hjemme lenger, så jeg får vel bare venne meg til at hun nå lever sitt liv, selv om det føles som i går at jeg fikk henne
Hun er jo den eneste jenta i flokken siden resten er og blir gutter.
Han på 13 og han på 11 gleder seg masse over å være storebrødre, så jeg engster meg ikke, egentlig.....jeg vet de kommer til å hjelpe masse til med både babyen og lille skatt.
Jeg ser det nå, etterhvert som jeg skriver hvor utrolig heldig jeg er, hvor rik jeg har vært her i livet som har fått lov å bli mamma så mange ganger som jeg har. Skal prøve å legge tanken fra en annen tråd her på forumet bort og bare nyte den tiden jeg har med mine søte små.....Om ikke så altfor mange år er denne tiden et fjernt minne, de er stor/voksen og lever sitt eget liv...
Varme kveldsklemmer fra Benja.....
.... Tror ikke du skal være så bekymret for "lille skatt". Mine eldste jenter er det 17 md forskjell på. Det var veldig travelt en periode, men føler det gikk veldig kort tid før det virket som om vi alltid hadde hatt begge to. Det gikk seg fort til. Jeg passet på å amme når eldstejenta kvilte, leste for eldstejenta/lekte med henne når minsten sov etc... Helt uproblematisk var det jo derimot ikke. Husker det var litt "stress" når minstejenta, som var ganske var på lyder i innsovingsfasen, skulle sove. Å få et 17-18 md gammelt barn til å være stille var ikke helt lett, spesielt da når minsten også var litt avhengig av å bli vugget. Det hendte eldstejenta fant på sprell når jeg skulle få minsten til å sove. Hun var nok litt sur og kjedet seg litt da, litt misunnelig også kanskje. Gjerne gikk det ut over kjøkkenet, at hun hellte ut grøtpulver og mme-pulver utover det hele... Men, jeg var flink! Jeg hadde dem begge hjemme. Hver eneste dag, nesten uansett vær, gikk vi på lekeplassen/parken for eldstejenta sin del. Var været dårlig kjørte vi, og da satt jeg gjerne i bilen og ammet mens jeg hadde et øye på eldstejenta. Det hendte jeg måtte hoppe ut av bilen og redde en situasjon, gjerne da med minsten fremdeles hengende i puppen
.... Et annet bittelite minus (men ikke verdens undergang selvsagt) var at jeg ikke klarte å bevare melken så lenge. Det var nok litt travelt. Jeg gjorde mitt beste og ammet fullt i 2 md, og delvis til 6 md før det var slutt. Men, dette er bare småting. Alt i alt gikk/går det veldig bra, og kan tro de har mye glede av hverandre nå. De er fantastisk glad i hverandre... og nå når jeg også har fått 3. jenta... jeg er verdens heldigste (jeg også)...
nov 02, 
mai 07
Synes nesten jeg kjente spark i magen, men det var bare fantomspark
Linjærmodus
