Depresjon?

Jeg har hatt et tungt halvår nå.. Jeg har vært mye trøtt, ikke orket å finne på noe med barnet mitt, vært mye hjemme, ikke orket å trene, ikke orket å møte på forelesninger (er student), vært sur og lei. Dette er ikke likt meg, jeg kjenner meg ikke igjen!
Jeg lurer på om jeg rett og slett er deprimert, og om jeg trenger hjelp for å kome meg opp igjen?? Men jeg vet for lite om depresjoner...
Har tenkt tanken om det kan være økonomisk rot som tapper meg for krefter.. Er virkelig ute og kjører økonomisk, og sover dårlig pga dette, men vet ikke.. Tenker også om jeg har blitt utbrent i mammarollen, siden jeg har vært aleneforsørger fra dag en, og i tillegg vært svært aktiv med barnet mitt.
Jeg har bestilt time på helsestasjonen, tenkte jeg skulle spør om det finnes noen form for avlastning i kommunen, slik at jeg kan få være alene med mine tanker i en time kanskje!!

Hadde jeg ikke hatt barn nå, så hadde jeg gitt opp livet.. Men siden jeg har verdens deiligste barn, så må jeg prøve å komme meg på beina igjen.

Jeg har også bulimi, noe som garantert tapper krefter..

Noen som vet om det er lang ventetid for å komme til psykolog? Er det dyrt? Og kan det ha noen form for konsekvenser å få en diagnose hos psykolog? Tenker siden jeg har bulimi, om jeg får det i papirene eller noe..? Er redd for at en eventuell sykdom kan hindre meg i livet hvis jeg får det "på papiret"?

Mye sprøsmål, og rotete forklart.. men håper noen gidder å lese

[nektar]

Trist at du har det så tungt.
Men vet du.. jeg syns du skal bestille time til fastlegen, og få sjekka vitamin og mineral nivåene i kroppen din. Det kan ofte føre til at man får depresjonslignende symptomer.
Og hør med legen din hva du skal gjøre videre. Du kan ikke ha det sånn.
Og om drar til psykolog så blir det ikke skrevet andre plasser enn i journalen og den er jo ikke for hvermannsen.

[Tilly]

Dette er en ond sirkel, og det er ikke sikkert det er enten det ene eller andre som er årsaken. Langt mer sannsynlig er det at totalt sett så har du blitt midlertidig vippet av pinnen.
Bulimi fører (ofte!) til depresjon, mangel på energi og dårlig råd. Dårlig råd kan gi depresjon dermed døyver du følelser med mat osv. Altså negativ spiral.
Du MÅ få hjelp. Gå til legen og fortell alt sammen. Skaff deg gjerne avlastning for barnet ditt, men ikke for mye. Tror at det at du må ta deg sammen for barnet redder deg mye for å synke mer ned i gjørma.

Ønsker deg masse, masse lykke til.
Jeg tar gjerne imot PM fra deg hvis det kan hjelpe - har masse personlig erfaring på området.

[Snorkfrøken:)]

Nå er det en liten stund siden du skrev inn...håper du har kommet noen vei.....
Det er veldig trasig situasjon for deg skjønner jeg. Det er ikke bare bare å være alene med et barn. Barnet krever mye oppmerkosmhet. Du orker ikke å finne på noe med barnet dit og selvfølgelig rammes du av dårlig samvittighet og det igjen tærer på deg.

Jeg ville gjort følgende og håper mine råd hjelper deg:
- Er du i jobb, ville jeg sykemeldt meg.

- Dra til fastlegen din og forklar problemet ditt. De hjelper deg videre. Har du en depresjon er det viktig at du får hjelp fortest mulig før det går for langt. jeg tror du er sliten jeg, trenger tid og hjelp til å komme deg opp.

- Bulimien håper jeg du får hjelp til. Det sliter. Synes det er bra at du innrømmer problemet!! Det er ikke alle som gjør dessverre!

- Det er som oftes lang ventetid på time til psykolog. Selv har jeg god erfaring med hjelp fra en psykolog på familievernkontoret. De har kort ventetid og er gratis. trenger ikke å være i brudd eller noe for å komme inn der og jeg mener du kvalifiserer godt til å dra dit. De er kjempe flinke, kjenner deg ikke og det kan være godt å snakke med noen som ikke kjenner til annet enn dine problemer.

- Har du ikke avtale med far til barnet om at han tar seg av ungen av og til? har du familie eller noe i nærheten? Ta kontakt med sosialkontoret, der kan du få hjelp til å få til avlastningsordning. Det har du mer enn rett på sånn som jeg ser det. En familie kan barnet være til f.eks annen hver helg. Eller så kan faktisk de ordne det slik at noen i din familie kan være den familien barnet har fast avlastning til. Du trenger og være alene i blant. Få være deg selv og ha sosial kontakt med andre. Du skal ikke ha dårlig samvittighet for det og barnet vil også merke at du er mer opplagt.

Håper du fikk noen svar og at du får hjelp.

Opprinnelig postet av Uregistrert

Jeg har hatt et tungt halvår nå.. Jeg har vært mye trøtt, ikke orket å finne på noe med barnet mitt, vært mye hjemme, ikke orket å trene, ikke orket å møte på forelesninger (er student), vært sur og lei. Dette er ikke likt meg, jeg kjenner meg ikke igjen!
Jeg lurer på om jeg rett og slett er deprimert, og om jeg trenger hjelp for å kome meg opp igjen?? Men jeg vet for lite om depresjoner...
Har tenkt tanken om det kan være økonomisk rot som tapper meg for krefter.. Er virkelig ute og kjører økonomisk, og sover dårlig pga dette, men vet ikke.. Tenker også om jeg har blitt utbrent i mammarollen, siden jeg har vært aleneforsørger fra dag en, og i tillegg vært svært aktiv med barnet mitt.
Jeg har bestilt time på helsestasjonen, tenkte jeg skulle spør om det finnes noen form for avlastning i kommunen, slik at jeg kan få være alene med mine tanker i en time kanskje!!

Hadde jeg ikke hatt barn nå, så hadde jeg gitt opp livet.. Men siden jeg har verdens deiligste barn, så må jeg prøve å komme meg på beina igjen.

Jeg har også bulimi, noe som garantert tapper krefter..

Noen som vet om det er lang ventetid for å komme til psykolog? Er det dyrt? Og kan det ha noen form for konsekvenser å få en diagnose hos psykolog? Tenker siden jeg har bulimi, om jeg får det i papirene eller noe..? Er redd for at en eventuell sykdom kan hindre meg i livet hvis jeg får det "på papiret"?

Mye sprøsmål, og rotete forklart.. men håper noen gidder å lese

Uff, det høres tøft ut. Økonomisk stress kan vippe selv den sterkeste av pinnen.

Jeg har slitt mye med slikt selv. For meg hjalp ikke psykolog. Jeg hadde mer nytte av å være åpen til en god venn og snakke ut med mannen min. I perioder trengte jeg også medisiner. Hadde ingen tro på det til å begynne med, men det hjalp meg virkelig.

Jeg ville begynt med en time hos legen. Mangel på vitamin B12 kan faktisk gi en del av symptomene du skriver, også depresjonsfølelse.

Snorkfrøken skriver ett veldig godt innlegg. Ta til deg hennes gode råd Lykke til!