Er du deprimert? Tenk på barna, få hjelp!

Jeg tenkte jeg ville dele litt av min historie med dere.

Jeg har vokst opp med en mor som lider av depresjoner, angst og svært dårlig selvbilde. Først i voksen alder har jeg litt etter litt skjønt i hvilken grad dette har påvirket meg og formet livet mitt.

Jeg er snart 40 år gammel. Har 2 vakre barn, en god jobb, god økonomi, men jeg føler meg aldri bra nok. Jeg føler meg annerledes og som om ikke jeg er verdt å elske.

Min mors sosiale angst og dårlige selvtillit gjorde at vi nesten aldri opplevde at hun hadde venner. Hun kom på kant med alle og snakket stygt om alle. For å bøte på sin egen underlegenhet så skapte hun et bilde av at det var de andre det var noe feil med, og at autoriteter ikke var noe man skulle respektere men heller utfordre.


Dette gjorde at jeg f.eks skulket mye og droppet ut av videregående. Jeg var liksom så flink at jeg ikke trengte skole, og ingen skulle komme og fortelle meg noe.
Når jeg fikk jobb så kom jeg ofte for sent og kunne ringe meg inn syk for ingen grunn.
Første jobben min mistet jeg pga dette... Sjefen kjeftet meg huden full (og jeg fortjente det).

Jeg holdt ikke avtaler. Jeg baksnakket folk. Jeg klarte aldri å finne roen i det jeg drev med, og trodde jeg kunne si og gjøre hva som helst (nesten). Jeg hadde aldri opplevd at noen holdt avtaler eller hadde lært meg å respektere andres tid.

Jeg var en komplett idiot frem til midten av 20-åra, og mistet mange venner og masse selvrespekt.

Likevel så klarte jeg gjennom tiden å beholde jobben min, gjøre en bra jobb og ha en tilsynelatende sin overflate.
Jeg er rimelig smart og ser bra ut, så det "reddet" meg i mange år.

Så fikk jeg barn, og som sikkert mange av dere har opplevd så forandret perspektivet mitt seg. Jeg begynte å huske episoder fra barndommen, og i årene etter førstemann har jeg gradvis skrellet lagene av livet mitt og sett hva som befinner seg i kjernen.

Kjernen skal være trygg og elsket. Du skal ha med deg litt basis kunnskap fra hjemmet for ikke å måtte vandre rundt uten peiling på de sosiale spillereglene. Alt dette mangler jeg.

Jeg ble elsket, men hjemmet vårt var ikke kjærlig. Hjemmet var trist og vi var redde for at mamma skulle forsvinne. Vi trodde det var vi som gjorde henne trist og sinna.

Nå bor jeg på en annen kant av landet, og mor klarer ikke å opprettholde kontakten. Hun ringer ikke, hun husker ikke barnas fødselsdager, jeg får en sms på min bursdag.
Hun var nyss på besøk. Hun var først 3 uker hos min bror og skulle være 1 uke hos meg. 1 1/2 dag var hun før hun bare dro. Hun hadde ikke engang endret flybilletten, men satset på at det ordnet seg på flyplassen...

Mor klarer ikke å forhølde seg til andre mennesker, hun klarer ikke å takle at andre mener noe annet enn henne. Hun finner feil med alt og hun finner noe trist i alt.

Hun skulle komme i førstemann sin ettårsdag, men dukket aldri opp. Sa ikke ifra og ringte ikke etterpå.

Hun skulle komme til julemiddag til mine svigerforeldre, men dukket aldri opp og sa ikke ifra. Ringte ikke.

Hun ville ikke bære min datter til dåpen.

Hun ringte meg ikke en eneste gang den gangen jeg skilte meg og hadde det kjempetøft.

Alt dette er ikke fordi hun er kjip, men fordi hun er så deprimert at hun ikke klarer å gi empati og forholde seg til andre.

Er du deprimert, eller er partneren din deprimert?
FÅ HJELP!

Vurderer du å bli sammen med en deprimert person?
IKKE GJØR DET!

Jeg vil tro din mor har store psykiske problemer og hun burde blitt innlagt. Kan tenke meg hun sliter veldig og kjemper en kamp hver dag. Hun har sikker mye angst og nevroser.

Har hun jobb, eller er hun uføretrygdet? Har hun mann? De som har en psykisk lidelse blir ofte veldig egoistiske. De ser kun seg selv og sin egen smerte. De orker ikke bry seg om andre når de bare bryr seg om seg selv. Noen ganger bør deprimerte bli filleristet litt, bli vekket opp fra de døde på en måte. Å gå rundt å være trist, lei, sur og bitter hele tiden må jo være forferdelig slitsomt.

Man kan spise sunt, trene mye og være i aktivitet for å unngå depresjon. En depresjon som kommer uten grunn er nok lettest å behandle. Depresjoner som kommer av vond barndom, mishandling osv er det nok verre med. Men det finnes hjelp. Oppsøk psykolog.

[Catharina]

Opprinnelig postet av pårørende

Vurderer du å bli sammen med en deprimert person?
IKKE GJØR DET!

Det er trist med din mor. Desverre er det ikke alle mødre som stiller opp for en, og da må man skjerme sine barn bestm mulig.



MEN jeg syns akkurat den siste der er litt på kanten og si. Skal man ikke bli sammen en person fordi de er deprimert??? Det er jo helt latterlig og si spør du meg.

Hadde min mann tenkt det samme så hadde ikke jeg vært der jeg er idag, jeg hadde ikke hatt de 2 vakreste barna i verden, verdens snilleste mann, svigerfamile, stabilt hjem ENDELIG, og en god hverdag rett og slett....

Jeg vil ikke engang tenke på hvor jeg hadde vært hvis liksom "ingen" skulle blitt sammen meg "bare" fordi jeg led av depresjoner.....

Hvis man er forelsket i en person, som sliter med depresjoner, så er da ikke det en grunn til og holde seg unna. Da får man jo heller prøve og hjelpe og støtte. INGEN blir bra av depresjoner av at folk ikke vil ha noe med dem og gjøre

Jeg som har opplevd å vokse opp med en deprimert omsorgsperson sitter med førstehånds erfaring om hvordan det kan påvirke barna. Ikke bare meg, men alle mine søsken sliter eller har slitt i hverdagen.

Så derfor sier jeg så bastant at jeg aldri vil råde noen til å involvere seg med en deprimert person, og jeg mener det med hele mitt hjerte!

Hva om den du møter ikke blir frisk, men fortsetter i år etter år å tappe deg og familien for energi? Det er ikke lett å gå fra en deprimert partner, og ofte blir den andre parten fanget i forholdet som pleier og sjelesørger. Hun/han lider, familien lider, barna lider.

En depresjon er en svart og egoistisk lidelse, og det er ikke lett å være på hverken den ene eller den andre siden av sykdommen.

Jeg tror likevel at det er fullt mulig å bli frisk og ha et godt liv etter en depresjon, men jeg har også opplevd det motsatte...

[Catharina]

Opprinnelig postet av HI.

Jeg som har opplevd å vokse opp med en deprimert omsorgsperson sitter med førstehånds erfaring om hvordan det kan påvirke barna. Ikke bare meg, men alle mine søsken sliter eller har slitt i hverdagen.

Så derfor sier jeg så bastant at jeg aldri vil råde noen til å involvere seg med en deprimert person, og jeg mener det med hele mitt hjerte!

Hva om den du møter ikke blir frisk, men fortsetter i år etter år å tappe deg og familien for energi? Det er ikke lett å gå fra en deprimert partner, og ofte blir den andre parten fanget i forholdet som pleier og sjelesørger. Hun/han lider, familien lider, barna lider.

En depresjon er en svart og egoistisk lidelse, og det er ikke lett å være på hverken den ene eller den andre siden av sykdommen.

Jeg tror likevel at det er fullt mulig å bli frisk og ha et godt liv etter en depresjon, men jeg har også opplevd det motsatte...

Nå har man ikke barn i det øyeblikket man blir sammen....

Barn er jo noe som kommer senere, du snakker om og bli sammen med en med depresjoner, ikke og få barn med en...

Siden vi er på et mammaforum så henvender jeg meg til mammaer (og pappaer). Det er mange aleneforeldre her, og det er disse jeg "advarer" mot å involvere seg med en deprimert person.
Da blir automatisk barnet/barna med i pakken...

Men jeg sier ikke at deprimerte er spedalske eller at alle deprimerte er suicidale og utenfor helbredelse. Jeg sier at det er lurt å være forsiktig.

Siden depresjonen var en del av min oppvekst så førte det til at jeg i mitt voksne liv gjerne oppsøkte eller datet deprimerte mennesker. Det var liksom sånn jeg var vant til at det skulle være.
Ingen av de erfaringene jeg gjorde meg da var gode, og uten unntak så tappet disse forholdene meg for krefter og selvtillit. Det var ikke før jeg møtte en mann som var frisk at jeg skjønte hvor godt et samliv kunne være og at man faktisk kunne få støtte og oppleve samhold med en partner; ikke bare være sykepleier eller den som "alltid forstår" eller "alltid er der".

Det er bra at du er frisk nå og har det godt.
Men jeg må spørre deg; ville du nå ha blitt sammen med en deprimert mann?

Jeg er 100% enig med Trådstarter. Også i spørsmålet om å bli sammen med en med depresjon! Har selv vokst opp med psykisk syke foreldre og også vært sammen med en spm var psykisk syk. Ikke å anbefale! Etter at vedkommende har blitt frisk stiller det seg selvsagt helt annerledes. En som er deprimert fortjener SELVSAGT å bli elsket, men man må først lære seg å elske seg selv før man kan være i stand til å elske andre.

[Marry]

Opprinnelig postet av Catharina

Nå har man ikke barn i det øyeblikket man blir sammen....

Barn er jo noe som kommer senere, du snakker om og bli sammen med en med depresjoner, ikke og få barn med en...

Men de aller, aller fleste på NM har barn og mange finner seg en ny partner.

Jeg er igrunn ganske enig med HI, jeg jobber med mennesker med depresjoner og kan med hånda på hjertet si at jeg aldri ville utsatt meg selv eller min familie for den smerten det kan være å være nært knyttet til en som er deprimert. Om han jeg er gift med nå hadde blitt deprimert så hadde jeg selvfølgelig støttet ham og stått på sammen med han for at han skulle bli frisk. Men heller ikke det for enhver pris. Om hans sykdom hadde drevet meg på randen til depresjon osv slik at det hadde gått alvorlig ut over våre barn hadde jeg gått fra ham. Hvertfall for en periode for å skjerme barna. Og jeg kan med hånda på hjertet si at om jeg hadde vært singel hadde jeg aldri involvert meg med en som var deprimert.

[LatinoBaby]

Hvordan går man frem for å hjelpe disse personene da?

[Niobe]

Jeg synes kanskje du drar det vel langt med å bruke din mor som årsaksforklaring på dine problemer. Særlig etter at du faktisk ble voksen. DU og bare du er ansvarlig for ditt liv, og hva du gjør med det. Foreldrene våre påvirker oss helt klart, og kan selvsagt være årsaken til mye, men ansvaret for oss selv og våre valg, ligger helt og holdent på oss.

Jeg synes også det er å dra det langt å råde folk til å ikke bli sammen med mennesker som sliter med depresjon. Din mor er bare én deprimert, den neste deprimerte kan selvsagt være helt annerledes.




Empati er forresten ikke noe man gir, men noe man har.