Jeg burde skamme meg

Jeg skriver dette innlegget her anonymt fordi jeg skammer meg så mye over hva jeg føler..
Jeg er gift med en mann jeg elsker og som elsker meg, vi bor i fint hus, har bra økonomi og har en velskapt datter på 1,5 år. Nå er jeg gravid igjen og var på UL i dag. Så langt vi vet er dette barnet også friskt og raskt, men jeg ønslet meg en jente...og så var det en gutt. Plutselig kjente jeg at jeg ikke ønsket dette barnet, at jeg bare ville ha det vekk. Og det fordi det var en gutt. Vi har jo t.o.m en jente fra før. Hva er i veien med meg? Hva skal jeg gjøre? Jeg er bare kjempelei meg for at jeg er en sånn bortskjemt drittunge. Er det noen som i det hele tatt føler med meg?

[Marry]

Ja jeg kan godt føle med deg. Og jeg er sikker på at du kommer til å venne deg til tanken på at det blir en gutt. Og når han blir født kommer du til å synes at han er den flotteste gutten i hele verden og ikke begripe hvordan du kunne ønske deg noe annet enn akkurat ham

[*star*]

Føler med deg

[Niobe]

Jeg føler med deg fordi den følelsen du har ikke kan være god. Ikke fordi barnet er en gutt. Denne følelsen kommer du over, han kommer til å vinne hjertet ditt, og du kommer til å elske ham over alt på jord.

[lex]

Nei, jeg føler ikke med deg, men jeg synes synd på deg. Håper følelsen går over, høres ikke greit ut å ha det sånn.

[MissPhun]

Har hørt om mange som har hatt samme følelsen som deg, men alle har sagt de ikke ønsket seg noe annet når barnet kom ut..
Så jeg tror ikke du skal engste deg. Det er lov å bli "skuffet" når man "ønsker" seg noe, og det viser seg at det ikke er det.. Du blir nok like forelsket og trollbundet av dette barnet, som du ble ved det første!

Du tuller nå?

Du visste vel det før du ble gravid at det er 50/50 for gutt eller jente?

At det går an sier jeg bare!

[mymlen]

Kjenner meg i grunnen ganske godt igjen, jeg

Da vi var på UL og fikk vite at det var ei jente, kjente jeg at jeg ble kjempeskuffet og litt lei meg. Siden jeg har to gutter fra før, så tenkte jeg at jeg "kunne" gutter, og tenkte med skrekk på rosa klær og hårbørsting og jentefnising osv osv..

Og så ble hun født..og helt frem til hun kom ut hadde jeg et lite håp om at de hadde sett feil..

Og ut kom verdens nydligste lille tulle! Jeg ble forelsket i det sekund jeg så henne, og jeg kan ikke for mitt bare liv forestille meg livet uten henne

Vet du, du er ikke alene, du har tid til å forbrede deg, og som andre her sier, du kommer til å elske ham!

(og du, det er uendelig mye enklere å skifte bleie på gutter! Du får finne det positive der du kan! )

Lykke til! Det går bra, helt sikkert!

[suupaahGirl]

Opprinnelig postet av Uregistrerte

Du tuller nå?

Du visste vel det før du ble gravid at det er 50/50 for gutt eller jente?

At det går an sier jeg bare!

Hipp hurra for folk som tør å si hva de mener som UREGISTRERT!!!!


(sorry folks, måtte bare)

Ti HI: Dette er nok noe som vil gå seg til selv etter hvert. Vi fikk ikke vite kjønnet på UL, men jeg var OVERBEVIST om det kom til å bli en gutt. Gledet meg til å få en gutt...men neeeeida, ut kom en liten tulle. Nydeligste sådan, og fra entidels sekund fra hun var ute kunne jeg ALDRi tenkt meg noe annet. Nå er det nesten som jeg kommer til å ønske meg jente ved evt neste svangerskap. Men det er jo kun fordi det er det jeg er "vant" til.

[Rosin]

Du er hormonell nå, og du ønsket deg, og var innstilt på å få en jente, og når det viser seg at du ikke får det raste verden litt sammen.. Slapp av, ikke vær altfor hard mot deg selv, la nyheten få tid til å synke inn, og la deg selv få lov til å være litt lei deg noen dager over jenten du trodde du skulle få.. Du har enda mange mnd på deg og innen babyen kommer er jeg helt sikker på at du gleder deg og lengter etter å få møte din lille sønn. Og når babyen først er her er det barnet du blir glad i, ikke kjønnet.