Jeg burde skamme meg

Nei skamme deg trenger du ikke. Jeg hadde det litt som du. Ønsket meg svært en jente, og av og til - etter han var født så tenkte jeg av og til "enn om han var jente". MEN jeg elsker han over alt på jord, og ønsker alt godt for han. Han er den skjønneste gutten i verden og det kommer din gutt også til å være

Det er ikke rart at vi blir litt hormonsyke i denne perioden. Mye som skjer i kroppen, og jeg tror at slike tanker er vanlige blant mange gravide. Vi er bare mennesker...tross alt.

Selv om man vet det er 50/50 så er det vel lov å ønske seg noe - selv om man blir glad i begge kjønn? Bare spør jeg...

[Tash]

Jeg hadde to gutter og en jente da vi ventet 4. mann. Jeg kan innrømme at jeg hadde et lite ønske om jente før UL, men bare pga tåpelige tanker som balanse i familien osv. Tenkte på det 3/4 ganger i svangerskapet, men aldri etter fødselen. Da kunne jeg selvfølgelig aldri fått noen annet barn

Storesøster her ble litt skuffet da hun fikk se gutten på UL hun også, men samtidig var hun så glad for at han var frisk at skuffelsen over gutten kom litt i bakgrunnen.

For bare noen uker siden sa min datter; "tenk, jeg som ønsket meg en jente - jeg får så dårlig samvittighet når jeg tenker på at jeg ønsket meg en annen enn den nydelige lillebrorer jeg har fått at jeg kan gråte" Vet ikke om det hjelper på dine tanker, men jeg synes hun var litt god da

Erfaring fra en mamma med 3 gutter og 1 jente; gutter er myyye enklere enn jenter og faktisk å foretrekker

[Nikonius]

Mange før deg som har skrevet her og følt akkurat det samme,
du vil nok synes det er like stas med gutten som med den jenta du allerede har når han endelig kommer.

Jeg har to skjønne gutter, og tro meg gutter er også helt topp!
De er så forskjellige som det kan bli, så selv om jeg har to gutter så
har jeg to vidt forskjellige barn

Gratulerer med en liten prins i magen!

[Marit K]

Opprinnelig postet av Uregistrerte

Selv om man vet det er 50/50 så er det vel lov å ønske seg noe - selv om man blir glad i begge kjønn? Bare spør jeg...

Det er alltid lov til å ønske, og drømme seg bort litt. Hva ville livet vært uten?

[Blossom]

Jeg kjenner meg litt igjen. Jenta vår var halvannet år da vi var på UL og skulle få bekreftet at ei ny jente var på vei - trodde jeg. Jeg hadde valgt å tro på det de sier om at jenter har høyere hjertefrekvens enn gutter og var overbevist om at det var ei jente i magen min. Det var jo det jeg "kunne". Men det var det en gutt. Jeg kjente et stikk av skuffelse (noe jeg skammet meg over), men det hjalp litt å se mannens store glis. Likevel tok det lang tid å venne seg til at jeg skulle bli guttemamma. Nå er lillebror to år gammel - og helt til å spise opp. Jeg er forelsket og kunne aldri i livet ha byttet ham bort.

Vi går i tanker om nummer tre, og nå må jeg ærlig si at det spiller ingen rolle hvilket kjønn det blir. Det hadde vært koselig med ei lita jente til, så vi får brukt de fine kjolene vi har om igjen. Samtidig er min erfaring at gutter er "enklere", så det hadde vært koselig med en gutt til også.

[Arachnida]

Det er nok ikke unormalt og tenke slik...det er nok bare mange som ikke tør å si det til andre...

Når babyen blir født, så er nok tankegangen helt annerledes...

[MammaMu]

Vet ikke om det er normalt og ikke önske et barn pga kjönn, men jeg er som de andre i denne tråden overbevist om at du kommer at elske dette barnet på lik linje med datteren din. Du er nok hormonel for tiden og det ordner seg etterhvert.

Tusen takk for menge fine svar. Til deg som lurte på om jeg ikke visste at sjansen var 50/50, så: Jo, faktiskt og er ikke sjansen egentlig 48/52 i gutt sin favør??? Men følelser kan man ikke alltid rå over uansett hvor mye man ikke liker dem...
Men det går alledrede bedre altså, stakkars liten som ligger der inne...at mammaen hans ikke likte han...uff. Hormonene mine er ikke til å tulle med, men hva hjelper det når man der og da er helt oppløst????? Tror det også var litt sånn "jeg kan jente", akkurat som "mymlen" skrev om gutt. Og det er flere fordeler med gutt da.... i følge psykologien er visst en mor-datter konflikt uungåelig på en eller annet tidspunkt i puberteten, mens mor-sønn har et enkelere forhold...og bleie har jeg skjønt er lettere, ja. Dessuten tror jeg at denne gutten er helt spesiell - verdens beste sikkert...??! Og uansett - man kan jo aldri vite helt sikkert før den kommer ut...

[Marit K]

til deg.
Det er ikke godt når man føler det slik.

Da vi skulle ha 2.mann så var jeg helt sikker på at det var ei jente til inne i magen, og fikk temmelig hakeslepp da jordmora sa at det var en liten kar der inne. Gutt liksom!?!! Også jeg som bare kunne jenter. Ikke hadde jeg kommet på noe guttenavn jeg likte, og jeg var så innstilt på jente at det ble ett lite sjokk rett og slett. Vi fant da navn til tassen, og når han bare kom ut.... Han er det vakreste lille guttebarn på planeten, og jeg har elsket den lille kroppen hvert eneste øyeblikk. Jeg ville ikke byttet han mot noen jentebaby nei.

Opprinnelig postet av Uregistrerte

Men det går alledrede bedre altså, stakkars liten som ligger der inne...at mammaen hans ikke likte han...uff. Hormonene mine er ikke til å tulle med, men hva hjelper det når man der og da er helt oppløst????? Tror det også var litt sånn "jeg kan jente", akkurat som "mymlen" skrev om gutt.

Du må ikke tenke slik at du ikke likte han. Du bare føler det annerledes. Du er hormonell om dagen, og vet jo selv at tanken din om at du ikke vil ha dette barnet er irrasjonell. Gi deg lov til å kjenne litt på denne følelsen, og bli vant til tanken på at det kommer en liten gutt og skal snu opp ned på livet ditt. Gutter er litt annerledes enn jenter, men gledene er minst like store. Tenk så flott å få lov til å bli mamma til ett lite og velskapt barn. En liten tass som kommer til å tenke at du er det mest fantastiske mennesket på jord, og som du kommer til å bli så fantastisk glad i. Dette blir bra skal du se.

Håper du har det litt bedre i dag. Ta godt vare på deg selv nå da, og lykke til videre med svangerskapet.

[Maybellene]

[poff