Min lillebror er deprimert:-(

Lillebroren min på 16 år har nylig vært innlagt på psykiatrisk institusjon:-(
Diagnosen hans er visst depresjon. Jeg har sånn halvveis visst at han gikk hos psykolog, men trodde ikke at det var så ille. Ikke har det virket sånn på ham heller. Men, han har visst selvmordstanker og alt:-(

Han har hatt det litt vanskelig i det siste, han og pappa har flyttet mye, vært mye styr med damer ift pappa og sånt, dessuten har mamman hans flyttet langt, langt unna.

Innleggelsen kom som et sjokk på meg da. Han selv har vært veldig åpen om diagnosen sin etterpå, iallefall til meg.
På fredag sa han at han ikke trodde lykkepillen hjalp. da sa jeg at dette måtte han fortelle psykologen sin, men det ville ikke, for da måtte han sikkert tilbake på institusjonen, og dit ville han ikke, han mistrivdes skikkelig der. Det skjønner jeg godt, var på besøk hos ham, og hele stedet var nitrist...

Han har vært veldig tøff oppi det hele synes jeg, det skal litt til at en 16-åring selv tar kontakt med BUP fordi han er deprimert.

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, han er jo fortsatt deprimert sier han. Har fortalt pappa hva han sa ang lykkepillen, men pappa er litt tafatt og dårlig til å ta tak i sånne situasjoner.

[Lillekos]

SElv om du ikke er moren hans, hva med at du tar tak i ting? Vær med han til psykologen. Kan godt være at det er utrolig god støtte for han. For han viser jo deg tillit når han forteller deg om sine problemer. Kan være et lite rop om hjelp. Jeg har selv en bror på 16 år. Og jeg hadde mer enn gjerne tatt tak i ting selv hvis jeg så at ikke foreldrene våre klarte det. Er ofte lettere å prate med søsken enn foreldre

Jeg skulle så inderlig gjerne gjort det- men jeg bor så langt unna at det ikke er noen mulighet, dessverre:-( Jeg skal prøve ¨å prate med ham en gang til, og høre hva han sier da. Synes bare det er så innmari synd at han må streve så fælt med dette.

Han har vært deprimert siden han gikk i femte klasse, eller, han har vært hos psykolog et par ganger i året siden da, det er først det siste halve året at han tok kontakt med BUP selv, etter at han begynte på videregående.

[Bimbeline]

Det må være veldig vondt for deg. Synd at du bor så langt unna, han trenger nok noen som kan hjelpe og støtte ham videre nå. Men han vet i det minste at du er der for ham og det er veldig positivt at han deler disse tingene med deg.

Kanskje har han feil dosering på medisinene sine? Han bør nok ta dette opp med psykologen sin, de vil ikke sende ham på institusjon uten samtykke fra hans foresatte så vidt jeg vet.

Uansett, gjør det du kan for ham. Jeg mistet min storebror i selvmord for snart et år siden. Vi visste at han hadde det vondt, men ikke hvor ille det var. Jeg skulle gitt alt for å kunne hjulpet ham og hatt ham her.

HI igjen her. Føler for å skrive av meg litt igjen, og få noen innspill.

Det har gått lang tid siden innleggelsen nå, men lillebror er IKKE frisk

Han endte med å slutte på skolen forrige skoleår, fordi han mistrivdes. I sommer var han på besøk hos meg, passet ungene og slikt. Syntes han virket bedre da, det går vel sånn opp og ned. Snakket med moren hans om det, og hun hadde snakket med psykiatritjenesten og forlangt at de skulle gjøre noe med det, de vil jo bare vente og se... Han ble satt på høyere dosering av lykkepillen, uten at det hjalp. Jeg tenkte at han har nok behov for å komme seg ut og gjøre noe, istedet for å sitte hjemme med pcen (han spiller mye wow). Han er ikke helt enig selv, han mener at pcen hjelper ham med å komme ut av depresjonen.

Psykiatrien ga ham et tilbud, men et slapt et sådan. Han fikk noen slags støttekontakter, som skulle få ham opp om morgenen, få ham med ut osv, men de ringte EN gang, og da han svarte nei bare gadd de ikke mer Han fikk og tilbud om å være med på et dagsenter, der han kunne stikke innom når han ville og treffe andre likesinnede.

Han var på ferie i sommer med en slektning, på turen dit ble det mye venting på en stappfull flyplass. Han fikk panikkanfall stakkars

Nå i høst kom han inn på en skole han har veldig lyst til å gå på, og jeg trodde virkelig han hadde det bedre nå. Han virket mye lettere til sinns synes jeg. Men.
Jeg vet han er mye alene hjemme nå, pappa har fått ny dame og tilbringer mesteparten av tiden hos henne, også nettene. Skjønner han ikke at lillebror trenger ham?

Tidligere i sommer hadde han og den andre broren vår planlagt å feire bursdagen hans, men så fikk broren vår en melding om at han tvilte på at han var her den dagen

I helga fikk jeg adressen til bloggen hans (han vet ikke at jeg har den). Der skriver han mye skummelt, som at han tenker dumme, stygge ting, vet ikke hvor lenge han orker osv. Jeg vet også at han skader seg selv.

Jeg vet ikke hvor mye pappa vet av dette, det er så utrolig vanskelig å snakke med ham om sånt. Hver gang jeg nærmer meg temaet, sier han enten at det går bra, eller han skynder seg å skifte tema.

Lillebror har sluttet på lykkepillen, fordi den ikke hjalp. Han sa at han egentlig kunne tenkt seg å fortsette, fordi da prøvde han iallefall.

Vær så snill, noen, fortell meg hva jeg skal gjøre! Er livredd for at en dag så har jeg ingen lillebror lenger

"Jeg tenkte at han har nok behov for å komme seg ut og gjøre noe, istedet for å sitte hjemme med pcen (han spiller mye wow). Han er ikke helt enig selv, han mener at pcen hjelper ham med å komme ut av depresjonen."

WoW gir han mye. Følelsen av å være i et felleskap, sosialt samvær (ja, tenk), noe å gjøre, og følelsen av fremgang. Å bare gå ut av huset vil ikke gi han alt dette. Tenk hvis noen kom til deg og mente at løsningen på din depresjon var at du sluttet å gjøre noe du er glad i og liker å gjøre? Hvis broren din kom til deg og sa "Du, jeg syns du er for mye på kafeen med venninnen dine... du har behov for å komme deg ut og gjøre noe i stedet"?
Ikke still deg negativ til noe han føler hjelper.
Jeg skjønner at dere som ikke har noe personlig forholdt til WoW syns det bare virker teit og dumt, og at å gå ut og sparke en ball eller noe må være mye bedre, men en del syns ikke det
Jeg spiller ikke selv, men min søster, som sliter tungt med angst, depresjoner og sosial fobi, gjør og WoW (og andre data-aktiviteter) har vært bedre for henne enn noe annet, for å være helt ærlig. Å bare "komme seg ut" kunne i hennes tilfelle gjort alt verre, men jeg tror hun er i en litt annen situasjon enn broren din.

Jeg personlig hadde nok tvunget det igjennom til faren din (eller, jeg hadde vært en sleip jævel og gått veien til han igjennom den nye dama...). Han vet nok hvor ille det er, han bare rett og slett vil ikke vite. Det er vanskelig og hardt (det vet jeg selv, jeg har en far som "ikke tror på angst og depresjoner"), men dere må nesten stå litt samlet når det gjelder dette.

Dessverre så kan det være vanskelig å få hjelp fra det offentlige. De har fordømt mye å gjøre, og noen faller alltid utenfor. Som oftest så blir det slik at noen MÅ presse og mase for at det skal bli noe ut av det, og når man ikke har ork eller vilje til å gjøre det, så blir det ikke gjort noe...

Angående medisinering (lykkepiller er en forferdelig missvisende tittel) så vet jeg ikke hva han fikk eller hvor lenge han tok de før han sluttet, og hvordan han sluttet. Det kan ta flere måneder før man ser noe reell effekt, og slutter man brått kan man ende opp med å bli verre. Psykofarmaka har lang "halveringstid", og kan bli igjen i kroppen lenge, og når man da bare får det negative...
Det kan også være at han fikk for lav dose. Å medisineres for depresjon er ikke en eksakt vitenskap, desverre, og man blir nesten nødt til å prøve seg litt frem. Hvis fastlegen hans ikke er villig til å gjøre dette, bytt. En god fastlege kan ikke undervurderes.

Jeg vet også at det er veldig skummelt at han skriver til som skremmer deg. Men i en del tilfeller så er det slik at et hund som bjeffer biter ikke (ikke at jeg direkte ber deg ta sjansen på det - jeg kjenner ikke gutten og kan jo selvsagt egentlig ikke utrykket meg) så riktig skummelt blir det ikke før tankene blir så vonde at han ikke engang vil utrykke de.

Det eneste rådet jeg egentlig kan gi er å møte han på hans plan. Vær søttende, la han vite at han er elsket, sørg for at han vet at han alltid kan komme og gi han friheten til å kunne si akkurat det han ønsker uten at han må være redd for at du skal være dømmende eller få panikk.

Jeg håper virkelig at ting ordner seg for lillebroren din.

[Snurreline]

Men han kan da umulig få den hjelpen han trenger? Hva med å bytte psykolog? Har han sluttet på tablettene av seg selv? Hvilke tabletter har han gått på da? Har han prøvd et annet merke?

Hvor i landet bor han? Jeg prøvde akupunktur og fotsoneterapi for 5 år siden...Og det hjalp meg mer en hva daværende psykolog gjorde...Send meg gjerne en PM...

[Mex]

Dette er fryktelig vanskelig. Har selv en søster som sliter med depresjoner og til tider rus. Hun har også prøvd å ta livet sitt 2 ganger. (Ene gangen var hun fryktelig nære..)
Har din bror vært borte i noe narkotika? Får for all del håpe at det ikke har gått så langt.

siden din bror er under 16 år så skulle jeg tro at han fikk mere hjelp enn det han får.. men nå er det nå en gang slik at her i landet så må man mase, mase og mase på helsevesenet når det kommer til psykisk helse. Både meg og mamma har vært i kontakt med helesøster, fastlege, psykolog, psykriater og en hel drøss med personer jeg ikke kan tittelen på.. Vi har mast, vi har fulgt opp og vi har mast enda mer..

Det som er viktig er å finne noe som passer for broren din. Dersom pillene ikke funker, prøv et annet merke, prøv en annen dose.. Min søster må hele tiden justere medisinen sin, men når den funker, så funker den.. og det er hun kjempeglad for selv.
Det er viktig at han finner noe han trives med og det høres jo ut som han har kommet inn på en skole han ønsker å gå på. Så er det viktig at han går jevnlig til psykolog. En gang i uka. Prat med helsesøster på skolen, ofte er de villig til å stille opp også og kan ta en samtale eller to.. Det er godt å ha noen å henvende seg til.

Jeg bor også langt unna min søster og syns det er utrolgi tøft å ikke kunne være der til hverdags. men jeg hjelper til der jeg kan hjelpe til. Trenger hun noen å snakke med midt på natten, ja så ring meg sier jeg. Jeg kjefter aldri, jeg dømmer aldri, jeg lytter og prøver å gi gode råd. Det viktigste er bare å være der.

Send meg gjerne en pm hvis du vil prate mer..

Har sendt dere begge en pm

Ureg: så ikke meldingen din før nå

Grunnen til at jeg så på Wow sånn, var at jeg las nylig en artikkel om det, der det sto at mange ungdommer har blitt deprimert som følge av slike spill. Men jeg skjønner poenget ditt

Han gikk på Fontanex (tror jeg de het), og han gikk på de i over 6 måneder (begynte ved innleggelsen og har nettopp sluttet). Som sagt fikk han en dose først, men ble satt på en høyere dose i vårres trorjeg det var, uten at det hjalp.

Når jeg møter han, prøver jeg å være støttende, prøver å oppmuntre ham, og jeg er ikke dømmende. Jeg prøver å snakke med ham om sykdommen, og han vet godt at vi alle er veldig glad i ham.