Nedstemt og lei meg
|
|
Ja, jeg føler meg nedstemt. Det har kommet snikende på den siste uken nå, hvorpå de siste dagene har vært værst. Jeg har hatt voldsomme svingninger, hvorpå jeg kan ha det helt fint i ett øyeblikk, mens i et annet kan jeg begynne å gråte og føle meg vedlig lei meg og nedstemt uten å helt vite hvorfor.
Det er 2,5mnd siden jeg fødte en nydelig datter. Å bli glad i henne har ikke vært noe problem. De siste dagene, spesiellt når jeg har følt meg nedstemt, har jeg hatt så sterk trang til å ta henne opp og holde henne. Spesiellt etter at hun har lagt seg. Mannen er ukependler, så jeg er mye alene med henne. Enkelte dager er tunge og hektiske, men det går stort sett overraskende bra. Datteren min er veldig rolig av seg.
Jeg er redd jeg kan ha fått en lett fødselsdepresjon. Men jeg lurer på om det er vanlig at det kan komme snikende på så lenge etter fødsel? Og er det vanligere at man kan få dette om man ikke har hatt de "beryktde" barseltårene? Jeg følte nesten at jeg var kald og følelsesløs fordi jeg ikke kunne svare ja på at jeg hadde hatt barseltårer. Er det noe galt med det? De spurte meg så veldig på barsel, om alt var ok, bare fordi jeg ikke hadde dag(er) som jeg gråt. Jeg var sliten, men bare lykkelig for å ha den lille prinsessa mi i armene mine, selv om det de første dagene virket både overveldene og uvirkelig. Litt mer følelsesmessig var jeg jo etter fødselen, men ikke noe særlig mer enn før fødselen. Jeg klarer ikke å vise mannen min at jeg har det litt vanskelig nå. Når jeg kjenner tårene presse på, har jeg skylt på allergi, eller jeg har gått for å gjøre noen gjøremål, eller gått på toalettet. Jeg har ikke noe problemer med å snakke med han om andre ting eller vise at jeg er lei meg ellers. Bare for akkurat dette.
Jeg er også litt "redd" for å ta kontakt med helsestasjonen eller lege for dette. Jeg har hatt lette depresjoner før, som jeg selv har søkt hjelp for. Men da har det vært litt anderledes, hvor jeg har svingt mellom nedstemthet og panikkangst. Har brukt cipramil for dette, men jeg er ikke noe glad i å putte i meg disse medisinene så lenge det ikke er alvorlig. Samtaler skal det liksom ikke være tid til lenger. Jeg er redd jeg bare får en ny resept på cipramil om jeg kontakter helsestasjon eller lege. Jeg mener ikke det er løsningen og jeg føler ikke medisinene gjør noe godt for meg. Det blir en slags "mekanisk lykke" for meg, og det skremmer meg mer enn depresjon i seg selv.
Er det noen her ute som kjenner seg litt igjen i dette, eller som vet litt om dette?
|
Linjærmodus
