jeg blir så sint!!!

Mannen er i permisjon mens jeg er tilbake til studiene. Første dagen var vel ikke så gøy for min del, komme tilbake til skolen der jeg ikke har leseplass og ingen kjente å snakke til, en timesbuss per vei, det var ikke noe særlig. Dagen etter hadde mannen telefonmøte fra kl10 til 12 (han har ansvar for et stort prosjekt og kunne ikke bare dra fra det) så jeg ble hjemme og passet poden imens. Det var veldig koselig å jobbe hjemme resten av dagen, de kom når det var amming, vi spiste lunsj sammen, veldig artig! Så har jeg begynt å jobbe fast hjemmefra, jeg tok med en termokane opp på rommet og satt der til lunsj, og passet veldig på å ikke blande meg med gubben sine oppgaver som pappa.
Men så ble det slik at HAN ikke respekterte at jeg var på jobb. Han kom og etterlått en sovende baby hos meg mens han gikk og måke snø. Greit nok. Men så skulle jeg passe han dagen etter så gubben kunne sykle med førstemann til barnehagen. Så skulle jeg også passe han da han hentet. Dagen etter var det ikke spørsmål en gang, selvfølgelig skulle jeg passe babyen når han leverte og hentet. Han forlanget også at jeg skulle lage matpakken til eldstemann, og forberede sekken hans, ettersom det var jeg som viste hva han skulle ha. Skulle også ordne mat til minstemann og fryse den. Det ble ikke sagt så tydelig, men når jeg ikke hadde ordnet den, så fikk jeg spørsmål om hvor den var og hva han skulle gi da. Når førstemann kom hjem forsvant gubben på kontoret og jeg måtte ta ansvar for barna. Synes allerede det var litt grov at jeg skulle ha alle oppgavene + jobben. Da HAN jobbet dro han kl 8 og var tilbake tidligst kl 18, ofte senere. Aldri har han hjulpet med babyen eller levering av storebror eller sekken eller maten eller noe. Barna og huset er mitt ansvar for han jobber og har ikke tid til slikt. EN gang etter fødselen ba jeg ham om å levere førstemann på barnehagen. Han spurte av hvilken grunn. Jeg sa jo for da slipper jeg. Nei men så LAT du er!!! Sa han... Men når det er han som er hjemme, som har sovet sin full natt, er det helt umulig for han å levere den ene OG ta seg av den andre...

Men så kommer dråpen.

I går satt han og kikket opp og ned på boligalarmsystemer på nettet, og ville at jeg skulle kikke med han. Jeg kikket litt etter pausen så sa jeg at jeg måtte jobbe. Han klaget, jeg svarte at han kunne studere dem og komme med et par forslag til meg, som jeg gjorde da JEG var hjemme.
Klokken var 14, han kom til meg og sa: jeg drar til butikken nå og ser hva de har og handler det vi skal, så rekker jeg det før jeg må hente førstemann.
- Øøøøh...? Hva med babyen?
- Jo, han sover fortsatt, jeg kan vel ikke vekke han.
- Ja, han har sovet i over 2 timer nå, så våkner han vel snart? Da må jeg passe han og kan ikke jobbe...?

Og så ble han så sint på meg da. Fordi jeg nektet å gjøre det han har permisjon for, fordi jeg satt en grense, fordi jeg krevde å få arbeide på jobbetiden min. Jeg synes han gikk over strekken, og da spør jeg ikke en gang om jeg overreagerer som det er vanlig å gjøre her, jeg er SIKKER på at jeg ikke gjør det og at det er han som har 100% feil!!

Jeg føler rett og slett at han ikke ser på det jeg gjør som noe viktig, i hvert fall ikke ift det HAN gjør. Da jeg sa jeg ikke kunne jobbe når jeg måtte passe babyen for han hele tiden, svarte han at jeg hadde jo kvelden når barna har lagt seg!!! Så sa han at om jeg ikke var tilfreds med det han gjorde i permisjonen så kunne han gå tilbake i jobb!!!!! Da ble jeg alstå helt satt ut! Snakk om en kommunikasjonsevne...
Jeg spurde da om hvorfor han tok permisjon i det hele tatt, om det var for meg, eller for seg selv, eller hva... Han sa at det var meg som tok initiativ og at han da tenkte han skulle gjøre det beste ut av det... :-( Ikke noe om den gleden av å være sammen med ungen sin, ikke noe om at han synes det var viktig å få den tiden. Og det var faktiskt han som ville ta permisjon denne gang... Men nei, nå sier han nesten at jeg tvang han!!!

Men jeg innser at det var en feil å sitte hjemme når han ikke så på jobben min som viktig og stadig invaderte min jobbetid og ga fra seg all ansvar for førstemann og maten til babyen...

Så i dag dro jeg kl 8, etterlåt førstemann sine matbokser åpne og tomme på benken, nektet å pakke sekken når mannen ga meg beskjed om det, bare presiserte at alt som sto på stolen skulle inn, så gikk jeg.

Jeg er så sint og så skuffet over at han er slikt mot meg, at han ikke BRYR seg om meg, om oss, at han ikke har respekt for meg og det jeg gjør... Han ser på meg som en husmor som skal tjenne alle, være tilgjenglig når han trenger det, gi han prioritet hele tiden, som om vi levde i 50 tallet...
Jeg er sint, sur og skikkelig trist... :-(

[Moia]

Først og fremst:
Dømrade mannfolk som ikke skjønner hva som er viktigst i livet! Si til ham at to dager etter han er pensjonert så vil han være glemt på jobben!

Syns du skal fortsette å gjøre som i dag og sette hardt mot hardt; dra vekk fra huset / gjør deg utilgjengelig på dagtid når du studerer. Tving ham inn i rollen som eneansvarlig.

Kan kanskje også hjelpe å fokusere på at det er han som er sjef hjemme nå? Spør hva minsten helst vil ha på skiva nå om dagen. Om den blå buksa til størstemann er til vask. Om han syns det er for varmt i dag til å ha på ullgenser på minsten. Tror menn har problemer med å ta over ansvaret med mindre de selv føler at nå er det de som bestemmer. Prøv å unngå å pushe på ham dine egne løsninger med mindre hans løsning er direkte dårlig for ungene. Hvis ikke blir det fort "din løsning - ditt ansvar".

...men makan til egoisme å forvente at du skal ordne alt for barna på dagtid for så å studere etter de har lagt seg! Spør ham hvorfor han ikke da tok alt husarbeid etter han kom hjem fra jobb mens du var i perm!

takk for støtten du
Om han ikke tok seg av alt da han kom hjem, svarer han at han måtte jobbe videre. Han sitter dag og natt foran den for***** pcen sin, 10 timer på kontor + så snart han kan når han er hjemme. I blandt kommer han hjem rett ved sengetid, eller etter, spiser og låser seg inn på kontoret. Jeg lurer virkelig hvorfor han i det hele tatt kommer hjem? Spise og vaske seg i bland? Jeg tenkte først at jeg skulle kjøre samme opplegg så han skulle se hva det var å ta seg av hus og barn som jeg gjorde. Men jeg kan rett og slett ikke!!! Jeg SAVNER mine barn og vil ha tid sammen med dem når jeg kan! Hvorfor savner han ikke dem, han? Jeg vet at han er glad i dem altså, ikke det, men han er fornøyd med å vite at de er i naborommet og kan komme og se ham om de har behov for det. Det er det han sier til meg når han jobber hjem: for da er vi "sammen", du kan komme og spør om du har noe...?? Er det ikke rart å ha det sånt?? Vi har ALDRI noen kvelder hvor vi sitter alle i samme rom uten noe spesielt å gjøre, bare kose oss. Hvis ikke det er en aktivitet i gang, så går han på kontoret.

Når det gjelder å støtte ham så har jeg gjort det, jeg har vært veldig nøye med å ikke blande meg i hans program og støtter alt han gjør. Hvis han spør hvordan jeg gjør så forklarer jeg men lar det åpen for han å velge om han vil følge mitt oppskrift eller ikke.

Det som jeg synes er så trist er at permisjonen blir til en grunn for krangel og maktspill mellom oss, når det kunne ha vært DEN muligheten for å komme nærmere ved at vi fikk mer tid sammen som familie, at han fikk anerkjennelse fra meg og ungene i sin pappasrolle, at han skjønte hvor mye jeg hadde gitt til hele familien så langt og fikk respekt for meg for dette og for mine studier når han så meg arbeide. Nå er det trusler om at han skal tilbake til jobb som straff for at jeg ikke ga etter... Synes det er så synd og trist og urettferdig... :-(

og nå har den idiot forsvinnet med barna og tar ikke telefon! De skulle ha kommet hjem for 2 timer siden... :-(((

kommet til rette nå da?

En i farten.

ja, de kom hjem etter 2 og en halv time!!! Hadde vært å handle, han som hater å handle og som ikke kunne tenke seg å handle med babyen dagen før og ble sur på meg nemlig pga det, drar til butikken med de 2 etter barnehagen selv om han hadde hele dagen på seg... Så om ikke det var mening å ikke komme hjem for å straffe meg, vet jeg ikke hva meningen var... Fikk se babyen min en 20min før han måtte legge seg... Og mannen er sur som en gammel sokk. Gjett hvor deilig det er å være hjem sammen med han!!

Opprinnelig postet av Uregistrert

ja, de kom hjem etter 2 og en halv time!!! Hadde vært å handle, han som hater å handle og som ikke kunne tenke seg å handle med babyen dagen før og ble sur på meg nemlig pga det, drar til butikken med de 2 etter barnehagen selv om han hadde hele dagen på seg... Så om ikke det var mening å ikke komme hjem for å straffe meg, vet jeg ikke hva meningen var... Fikk se babyen min en 20min før han måtte legge seg... Og mannen er sur som en gammel sokk. Gjett hvor deilig det er å være hjem sammen med han!!

BABYEN DIN?! (Uheldig formulering som kanskje sier noe om ditt syn på familieforholdet også?)

Jeg tror du og mannen din trenger et samlivskurs, der dere kan begynne og kommunisere og snakke om hva som er viktig for dere og for at dere skal ha et godt forhold til hverandre og familien.

[Emmami]

Er rystet over at en mann kan oppføre seg slik. Håper virkelig han får øynene opp for hvor fint det er å være med familien.

[Abritta]

Atte...først er det galt at han overlater ungene til deg, og så er det galt at han tar dem med seg?

Hmmm...

[Ariadne]

Du har ikke noe annet sted å jobbe?