jeg blir så sint!!!

Mannen er i permisjon mens jeg er tilbake til studiene. Første dagen var vel ikke så gøy for min del, komme tilbake til skolen der jeg ikke har leseplass og ingen kjente å snakke til, en timesbuss per vei, det var ikke noe særlig. Dagen etter hadde mannen telefonmøte fra kl10 til 12 (han har ansvar for et stort prosjekt og kunne ikke bare dra fra det) så jeg ble hjemme og passet poden imens. Det var veldig koselig å jobbe hjemme resten av dagen, de kom når det var amming, vi spiste lunsj sammen, veldig artig! Så har jeg begynt å jobbe fast hjemmefra, jeg tok med en termokane opp på rommet og satt der til lunsj, og passet veldig på å ikke blande meg med gubben sine oppgaver som pappa.
Men så ble det slik at HAN ikke respekterte at jeg var på jobb. Han kom og etterlått en sovende baby hos meg mens han gikk og måke snø. Greit nok. Men så skulle jeg passe han dagen etter så gubben kunne sykle med førstemann til barnehagen. Så skulle jeg også passe han da han hentet. Dagen etter var det ikke spørsmål en gang, selvfølgelig skulle jeg passe babyen når han leverte og hentet. Han forlanget også at jeg skulle lage matpakken til eldstemann, og forberede sekken hans, ettersom det var jeg som viste hva han skulle ha. Skulle også ordne mat til minstemann og fryse den. Det ble ikke sagt så tydelig, men når jeg ikke hadde ordnet den, så fikk jeg spørsmål om hvor den var og hva han skulle gi da. Når førstemann kom hjem forsvant gubben på kontoret og jeg måtte ta ansvar for barna. Synes allerede det var litt grov at jeg skulle ha alle oppgavene + jobben. Da HAN jobbet dro han kl 8 og var tilbake tidligst kl 18, ofte senere. Aldri har han hjulpet med babyen eller levering av storebror eller sekken eller maten eller noe. Barna og huset er mitt ansvar for han jobber og har ikke tid til slikt. EN gang etter fødselen ba jeg ham om å levere førstemann på barnehagen. Han spurte av hvilken grunn. Jeg sa jo for da slipper jeg. Nei men så LAT du er!!! Sa han... Men når det er han som er hjemme, som har sovet sin full natt, er det helt umulig for han å levere den ene OG ta seg av den andre...

Men så kommer dråpen.

I går satt han og kikket opp og ned på boligalarmsystemer på nettet, og ville at jeg skulle kikke med han. Jeg kikket litt etter pausen så sa jeg at jeg måtte jobbe. Han klaget, jeg svarte at han kunne studere dem og komme med et par forslag til meg, som jeg gjorde da JEG var hjemme.
Klokken var 14, han kom til meg og sa: jeg drar til butikken nå og ser hva de har og handler det vi skal, så rekker jeg det før jeg må hente førstemann.
- Øøøøh...? Hva med babyen?
- Jo, han sover fortsatt, jeg kan vel ikke vekke han.
- Ja, han har sovet i over 2 timer nå, så våkner han vel snart? Da må jeg passe han og kan ikke jobbe...?

Og så ble han så sint på meg da. Fordi jeg nektet å gjøre det han har permisjon for, fordi jeg satt en grense, fordi jeg krevde å få arbeide på jobbetiden min. Jeg synes han gikk over strekken, og da spør jeg ikke en gang om jeg overreagerer som det er vanlig å gjøre her, jeg er SIKKER på at jeg ikke gjør det og at det er han som har 100% feil!!

Jeg føler rett og slett at han ikke ser på det jeg gjør som noe viktig, i hvert fall ikke ift det HAN gjør. Da jeg sa jeg ikke kunne jobbe når jeg måtte passe babyen for han hele tiden, svarte han at jeg hadde jo kvelden når barna har lagt seg!!! Så sa han at om jeg ikke var tilfreds med det han gjorde i permisjonen så kunne han gå tilbake i jobb!!!!! Da ble jeg alstå helt satt ut! Snakk om en kommunikasjonsevne...
Jeg spurde da om hvorfor han tok permisjon i det hele tatt, om det var for meg, eller for seg selv, eller hva... Han sa at det var meg som tok initiativ og at han da tenkte han skulle gjøre det beste ut av det... :-( Ikke noe om den gleden av å være sammen med ungen sin, ikke noe om at han synes det var viktig å få den tiden. Og det var faktiskt han som ville ta permisjon denne gang... Men nei, nå sier han nesten at jeg tvang han!!!

Men jeg innser at det var en feil å sitte hjemme når han ikke så på jobben min som viktig og stadig invaderte min jobbetid og ga fra seg all ansvar for førstemann og maten til babyen...

Så i dag dro jeg kl 8, etterlåt førstemann sine matbokser åpne og tomme på benken, nektet å pakke sekken når mannen ga meg beskjed om det, bare presiserte at alt som sto på stolen skulle inn, så gikk jeg.

Jeg er så sint og så skuffet over at han er slikt mot meg, at han ikke BRYR seg om meg, om oss, at han ikke har respekt for meg og det jeg gjør... Han ser på meg som en husmor som skal tjenne alle, være tilgjenglig når han trenger det, gi han prioritet hele tiden, som om vi levde i 50 tallet...
Jeg er sint, sur og skikkelig trist... :-(