Kan man finne tilbake, eller bør jeg gå?

For å prøve å gjøre det kort. Jeg og mannen har vært sammen i 7 år, og har barn på 1 og 4 år sammen. Vi har slitt mye disse årene, og har hatt sotore problemer med manglende kommunikasjon. Jeg har prøvd ALT for å få han med på prep-kurs, samlivsterapi og div, mens han ikke har gått med på å ta fri fra jobben. (jobber mye, og setter æra for jobben høyere enne æra for familien)

Vi fungerer noenlunde et par mnd, og så blir det bare trøbbel igjen, vi er sure, og gidder knapt prate til hverandre engang. Dette går jo også utover ungene, selv om vi forsøker å unngå det. Nå kjenner jeg imidlertid at nok er nok, og at jeg ikke greier dette mer. Nå har mannen imidlertid satt alle kluter til for å vise at han kan skjerpe seg (men han har jo gjort det før og), og vil gjerne fortsette. Jeg kjenner ikke at jeg har noen følelser for ham mer, og vi har vel hatt sex max 5 ganger på to år. (det er jeg som ikke har lyst)
Mannen vil ikke at vi skal gå fra hverandre, og tror dette kan fikses. Jeg vet ikke om jeg tør å tro det.

Oppi alt dette har jeg gjort det store: jeg har vært utro...Det er ikke noe jeg er stolt av, men jeg greier ikke angre helt heller. Jeg har dårlig samvittighet, selvsagt, men føler ikke at jeg har noe lyst på mannen min, selv om jeg innså at jeg er ikke helt "død" seksuelt slik som jeg har følt.

Bør jeg ta det som et signal om at jeg er ferdig med mannen, eller bør jeg bare skjerpe meg å forsøke å holde ut? Syns det er så vanskelig å ta en avgjørelse siden vi har barn, og lurer på om dere har gjort dere noen erfaringer som kan være til råd? Har noen vært så langt fra hverandre, men greid å finne tilbake? Jeg føler jo med hele meg at jeg er ferdig, men vi har jo tross alt barn sammen, og jeg bør vel egentlig gjøre et forsøk når han endelig gjør det. Kan følelsene komme tilbake?

[isilme]

Hvis han virkelig har satt alle kluter til nå, bør du kunne få han med på samlivsterapi eller lignende. Uansett utfall er det lurt å få snakket med noen!

Jeg har ikke noe fornuftig svar når det gjelder om man kan finne tilbake, om følelser kommer tilbake osv, og jeg har ikke noe tro på å holde sammen for enhver pris, ungene har best av at dere begge er fornøyde - men jeg tror nok det er verdt tida det tar å få snakket med noen, så dere kanskje klarer å kommunisere litt bedre, og får snakket om det som har vært problematisk så lenge. Det er viktig, enten dere holder sammen eller går fra hverandre! Kanskje dere klarer å finne tilbake til noe av det fine dere har hatt i samme prosessen? Eller så kan dere kanskje få et så "smertefritt" som mulig brudd, hvis det er det dere bestemmer dere for.

Lykke til!

[Underlig]

Jeg tror at bare du kan svare på om du fortsatt VIL og KAN jobbe med å få et bedre forhold. Med VIL mener jeg rett og slett om du har lyst og med KAN mener jeg hvorvidt du selv tror det er mulig (om grunnlaget er der).

Jeg kan ikke gi deg svarene på dette men jeg er sikker på at du kan hvis du er ærlig med deg selv.

Jeg tror man må både ville og kunne for å lykkes - fordi i motsatt fall så tvinger man seg selv til noe man egentlig ikke vil, eller tror på- som igjen bare vil føre til akkurat det motsatte.

Om du ikke "vil" (og noen ganger om du ikke "kan") så betyr ikke det at ikke det kan endre seg over tid. Det å fortsette med det samme som ikke har fungert før vil imidlertid garantert ikke hjelpe (det som ikke virker virker ikke...).

Et alternativ til brudd (hvis du eksempelvis føler at du "kan" men ikke "vil") kan være å ta litt tid fra hverandre for å finne ut av både hvordan dere har det og hvordan dere vil ha det. Da tror jeg imidlertid det er viktig at ikke tredjepart blandes inn og at ingen av dere i utgangspunktet egentlig har bestemt dere for å gå og bruker "pause" som en lettere utvei ut. Dere skal samarbeide uansett hva som skjer og da er det veldig viktig å behandle hverandre med respekt.

Hvis du både "kan og vil" ville jeg satset for fullt - og som om det var første gang. Viktig lærdom er hva som har fungert før (gjøre mer av det) og hva som ikke har fungert (ikke gjøre det). Tror også da det er viktig med fokus på hva du kan gjøre og ikke på hva han ikke gjør.

Håper noe av dette var forståelig og nyttig. Lykke til

[Snurreline]

Ja følelsene kan komme tilbake...men det er jo ikke sikkert at dem gjør det...jeg vil anbefale en pause hvist dere har mulighet til å bo fra hverandre en liten periode...

Men når du allerede har vært utro så vet jeg ikke...kanskje du virkelig ikke har følelser for han siden du ikke angrer på det!

Dette er noe du må finne ut av selv først...om du virkelig vil få det her til å fungere innerst inne...Men ikke for enhver pris såklart. Barna har det faktisk bedre med to foreldre som har det bra men ikke bor sammen, en med to foreldre som bor sammen men ikke har det bra...

Du vil såklart ikke tape noe på å prøve samlivterapi osv om han nå ønsker å bli med på dette.

Tusen takk for at dere tar dere tid til å svare meg, og takker for forståelse og gode svar!

Opprinnelig postet av isilme

Hvis han virkelig har satt alle kluter til nå, bør du kunne få han med på samlivsterapi eller lignende. Uansett utfall er det lurt å få snakket med noen!

Ja, nå er han med på det meste, og vi har vært to ganger på familievernkontoret til parsamtale. Det er imidlertid ikke så veldig mye vi kan gjøre før jeg bestemmer meg om jeg greier å prøve igjen.

Opprinnelig postet av Underlig

Et alternativ til brudd (hvis du eksempelvis føler at du "kan" men ikke "vil") kan være å ta litt tid fra hverandre for å finne ut av både hvordan dere har det og hvordan dere vil ha det. Da tror jeg imidlertid det er viktig at ikke tredjepart blandes inn og at ingen av dere i utgangspunktet egentlig har bestemt dere for å gå og bruker "pause" som en lettere utvei ut. Dere skal samarbeide uansett hva som skjer og da er det veldig viktig å behandle hverandre med respekt.

Det er dette jeg ønsker, for å finne ut hva jeg virkelig vil, men desverre vil ikke mannen gå med på dette. Han mener at et brudd er et brudd, ikke en pause...

Opprinnelig postet av Snurreline

Men når du allerede har vært utro så vet jeg ikke...kanskje du virkelig ikke har følelser for han siden du ikke angrer på det!

Jeg føler meg jo som et forferdelig menneske som har vært utro, men ut over det greier jeg ikke å angre. Gjorde så godt å kjenne at det faktisk er "liv" i meg ennå. Men ennå orker jeg knapt at mannen tar i meg

Nå er han bortreist ei uke med jobben, og jeg nyter tiden. Jeg slapper mer av og har mer overskudd til ungene, det er klart det tar på å gå å gruble så masse. Jeg er jo redd for at det kan bli vanskelig å få et godt samarbeid med en mann som føler seg dumpet og forlatt. og når han virkelig prøver, er det jo forferdelig å gå, det er jo det jeg har ønsket i mange år. Bare synd det skulle skje så sent at jeg føler meg helt tom. Skal tilbake til familievernkontoret om tre uker, og da må jeg likosm ha bestemt meg... Skulle ønske mannen kunne vært borte på jobb litt lenger...

Takk for at dere tar dere tid til å svare meg, og takk for forståelse og gode råd! Det er godt å få andres synspunkter og innspill til å tenke om igjen.

Nå er han med på alt, og vi har vært på familievernkontoret til parsamtale 2 ganger, men det er begrenset hva vi kan gjøre før jeg bestemmer meg for hva jeg vil.

Jeg har brukt enormt med krefter på å bli klar til å greie meg alene, og nå er det vanskelig å skulle slippe det jeg var så forberedt på. særlig når jeg verken vet om jeg KAN eller VIL.
Men ikke drikker han, ikke denger han meg eller ungene, og ikke ligger han på sofaen og drar seg og kjefter hele dagen.

Og nå når han virkelig gjør hva han kan føler jeg meg forferdelig som bare vil rømme fra det hele. Nå er han bortreist med jobben ei uke, og jeg nyter hver dag. Jeg greier å slappe av, og koser meg med ungene, kan gjøre alt på min måte og i mitt tempo, noe som er velidg godt. Skulle så gjerne hatt det slik ei stund for å kjenne etter om det virkelig er det jeg vil. Desverre er mannen helt klar på at et brudd er et brudd, og at en pause ikke er aktuelt. Tror det blir veldig vanskelig å få til et godt samarbeid med en mann som føler seg dumpet, og får stoltheten tråkket på (han er ærekjær).

Hva du bestemmer deg for og finner ut av er best for deg og dere må du finne ut selv, men her er mine tanker og erfaringer om det.
Er man først kommet inn i tralten at man tar hverandre for gitt er det vanskelig å komme ut av. Selv gikk jeg og grublet i tre år før jeg brøt ut . Lurte veldig på om følelsene kunne komme tilbake, men alt føltes feil når jeg ikke orket å ta i han med en ildtang og vi kun levde side om side som foreldre til barna våre. I ettertid kan jeg med sikkerhet si at jeg aldri hadde klart å finne igjen følelsene. Han prøvde veldig på slutten for å få meg til å bli, men det var faktisk for seint. Kanskje noen kan finne tilbake til hverandre hvis man feks har sklidd fra hverandre pga avstand i kilometer, pga sykdom , krevende småbarnsperiode etc. Men hvis det er hverdagens utfordringer som har tatt knekken på det og man dette har gått over lang tid og kjærligheten føles borte så tror jeg det er vanskelig. Da er det iallfall fryketelig lett å falle tilbake i samme spor. Er det fortsatt følelser igjen og en elsker hverandre så er det naturlig å kjempe, men er følelsene borte så er det ikke mye å kjempe for kanskje...

Ville bare gi deg en klem og si jeg har det på akkurat samme måte. Vet ikke om det er følelser igjen fra min side heller. Ikke vet jeg hvordan jeg skal lete de fram om de er der???!!!!
Har og vært utro,en mann kysset meg. Og jeg sa det til mannen like etterpå. (Men jeg tror ikke det var pga skyldfølelse,tror heller det var ett skrik om ta meg alvorlig nå,jeg vil mere ut av forholdet og slik vil jeg hente oppmerksomheten). Men han reagerte ikke så veldig tongt,spurte om jeg kysset ham tilbake og jeg svarte "jeg vet ikke" for da ble jeg litt redd. Visste ikke hva jeg skulle si. Men jeg ville han skulle kysse meg og ja jeg kysset tilbake!

Hos oss føler jeg selv at jeg gir og gir men ikke får noe tilbake.
Vi hadde en pause i forholdet på kun en uke for ca 5 mnd siden. Skulle ønske den varte lenger..for jeg fant ikke ut hva jeg egenlig vil med oss. Følte press fra ham og familien om at skulle vi finne tilbake måtte det skje nå. Så jeg tok han inn i varmen igjen og ting har faktisk ikke bedret seg,har vell nesten blitt værre. Vi vil så forskjellige ting her i livet. Vi har også to barn sammen.

[Ninapia]

Opprinnelig postet av Uregistrert

Hva du bestemmer deg for og finner ut av er best for deg og dere må du finne ut selv, men her er mine tanker og erfaringer om det.
Er man først kommet inn i tralten at man tar hverandre for gitt er det vanskelig å komme ut av. Selv gikk jeg og grublet i tre år før jeg brøt ut . Lurte veldig på om følelsene kunne komme tilbake, men alt føltes feil når jeg ikke orket å ta i han med en ildtang og vi kun levde side om side som foreldre til barna våre. I ettertid kan jeg med sikkerhet si at jeg aldri hadde klart å finne igjen følelsene. Han prøvde veldig på slutten for å få meg til å bli, men det var faktisk for seint. Kanskje noen kan finne tilbake til hverandre hvis man feks har sklidd fra hverandre pga avstand i kilometer, pga sykdom , krevende småbarnsperiode etc. Men hvis det er hverdagens utfordringer som har tatt knekken på det og man dette har gått over lang tid og kjærligheten føles borte så tror jeg det er vanskelig. Da er det iallfall fryketelig lett å falle tilbake i samme spor. Er det fortsatt følelser igjen og en elsker hverandre så er det naturlig å kjempe, men er følelsene borte så er det ikke mye å kjempe for kanskje...

Enig i dette. Og man skal ikke bli i et dårlig forhold pga av man har barn. Det går ut over barna og en selv i det lange løp.

Hva vil du egentlig?? Når du ikke tenker på ungene eller hva mannen vil. Hva vil DU?
Hva vil gjøre deg lykkelig? Hvilke mål og ønsker har du for deg selv i livet og i forholdet til partneren din? Hva slags forhold vil du leve i resten av livet?

[Abritta]

Ja, det er fullt mulig å finne tilbake til følelsene og hverandre, hvis bare begge to vil.

Vi var der for noen år siden. Bruddet var et faktum, men vi ble boende sammen i påvente av at jeg skulle finne en leilighet til meg og ungene. Og i løpet av denne tiden så fikk vi begge opp øynene for hva vi var i ferd med å rote bort.

Vi begynte, helt uavhengig av hverandre, å gå litt i oss selv, i stedet for å bare se på alt negativt med den andre. Oppdaget egne feil og mangler, og satte i gang en prosess med å endre OSS SELV.

Før jeg rakk å flytte ut, så ble vi enige om å prøve. Det var mange tøffe tak, og nedturene sto i perioder i kø, men det gikk.

Det første du HI må gjøre, er jo å finne ut hva DU vil, og så handle deretter. Du har vært utro, og det sier vel noe om hvor kaldt forholdet er for din del.
Du bør glemme denne andre, om han fortsatt er i livet ditt, for en periode, og konsentrere deg om hva du vil med forholdet til mannen din. Det klarer du ikke om du har en annen i tankene.

Lykke til, uansett utfall.