Om manglende lyst:

[Berta]

Jeg har hatt sexologi og ønsker å skrive noe om et tema som stadig vekk går igjen på denne delen av forumet.

Mange sliter med dårlig eller ingen lyst, en partner som klager over det, og konstant dårlig samvittighet ovenfor sin partner. De fleste har lyst til å ha lyst, men har det ikke. Det baller på seg og blir gjerne en ond sirkel man han problemer med å komme seg ut av.

Derfor ønsker jeg å skrive noe om det her så det forhåpentligvis kan komme til nytte for noen.

For å få tilbake lysta på sex er regel nummer en at man har ordna opp i andre ting i forholdet sitt. Noen klarer å skille dette, men ikke de fleste.

Regel nummer to er å senke forventningene. Føler man at man må ha lyst eller føler man press fra partneren vil dette kunne skape en ond sirkel som man ikke klarer å komme seg ut av. Man er alltid "på etterskudd" og føler man skulle og burde hatt lyst. Derfor kan det være nyttig å avtale at ingen hinting og sex skal gjøres, alt skal være opp til den som har lite lyst. Og samleie bør helst legges på hylla en stund for å slippe presset om lyst. Man skal fokusere på å kose, og at kosen ikke nødvendigvis må føre til samleie.

Nummer tre er å ikke ha sex når man har ulyst. Man kan fint ha sex om en har mindre lyst enn den andre, men man skal ikke ha sex ved ulyst.

Nummer fire, er at lite sex gir lite lyst på sex. Blir man hyppigere utsatt for "sexfaktorer", vil dette som regel øke lysta. Dvs å ha hyppig sex vil gi hyppig lyst på sex. Men da må man først komme dit... Andre sexfaktorer er porno, tenke på ting som pirrer en, onani, u name it... Alt det man kan se, høre eller gjøre for å tenke på sex. Mens andre igjen må la dette ligge litt først for å komme ut av den ondre sirkelen med forventningspress om samleie.

Nummer fem, er sett av tid. Legg forholdene til rette (feks ikke baby på samme rom osv) Barnevakt, legg dere tidlig, ha sex på en annen tid av døgnet enn før dere legger dere. Hva med morgenen? Hva med andre steder?

Og regel nummer sex, er åpenhet, åpenhet og atter åpenhet. Snakk med partneren om manglende lyst. Fortell hvordan det oppleves for deg. Og om å legge samleie og forventningspress på hylla noen dager eller uker kan være noe for dere, så gjør det!! Deretter kan man få en sjanse til å starte på nytt igjen.

Regel nummer sju er hva er å snakke om hva som er normalt. Det er stort mediepress om spennende sex, hvor ofte sex, hva er god sex osv. Vi lar oss nok desverre farge veldig mye av dette og tror at det media skriver er normalen eller idealet.
Hva forventer vi av den sexen vi har? Hvor ofte forventer vi? Hva ønsker jeg, og hva ønsker partneren min? Har vi veldig ulike behov og ønsker, og evt hvordan kan vi møtes på halvveien? Husk at god sex, ideell sex og hvor ofte sex ikke er hva som står i media eller hvor som helst. Det er et relativt begrep og veldig individuelt. Respekt for hverandres ønsker er viktig, samtidig som man skal respektere den andre grenser. Vil den ene 5 dager i uka skal ikke den som vil 1 gang hver 3. uke måtte finne seg i sex mange ganger i uka for å tilfredsstille sin partner.

Hver og en er ansvarlig sin egen seksualitet, både når det gjelder å fortelle den andre hva partneren kan gjøre for en. Men også til å feks tilfredsstille seg selv om man ikke kan imøtekomme hverandres behov



Å legge ned forbud for partneren til å prøve seg, ympte frempå, ta initiativ til sex eller klage på din maglende lyst er ofte nok til at personen med lite lyst klarer å komme på banen igjen. Å kunne få lov til å kose en periode uten at det skal føre til sex er en god måte å finne tilbake til hverandre på igjen.

Noen kan også vurdere om det er årsaker man kan gjøre noe med, som feks hormon prevensjon, problemer ellers i forholdet, fysiske årsaker (feks vaginisme/spenninger eller smerter etter fødsel el.)

Man kan få god hjelp på Familierådgivningskontoret, og det finnes Sexologer man kan få hjelp hos. Hos begge instanser kan man komme både aleine og som par. Det trengs ingen henvisning.

Jeg søkte egentlig på denne siden for å finne noe om familieterapi. Men tok meg tid til å lese det du har skrevet. Og så fikk jeg lyst til å svare på det. Jeg er 36 år, samboer i 11 år med en flott dame på 35. Vi har to barn sammen. Og vi sliter.....veldig. Jeg vet vi er ulike når det gjelder "behov for sex", det har jeg forstått siden vi ble sammen, men jeg trodde i mange år at det skulle "jevne seg ut". Men det har det ikke gjort. Tvert i mot, det bli bare verre og verre. Og tro meg; vi har prøvd. Vi har snakket om det, lagd regler for å ta initiativ, regler for furting, masing, sarkasmer fra min side om hennes manglende lyst. Vi har forsøkt å ha en fast dag i måneden for sex. Vi har reist bort uten ungene. Vi har prøvd å dele på oppgavene i hjemmet. Vi har til og med flyttet til et hus nærmere jobbene våre for å få mer tid sammen og mindre tid til og fra jobb. Men for et par år siden gav jeg opp. Jeg orket ikke lenger å være den som hele tiden skulle ta initiativet. Jeg sluttet å foreslå for henne at vi kunne "kose" litt. Jeg orket ikke flere avvisninger. I dag har vi hvert vårt soverom. Det som er trist med dette er selvsagt at vi går glipp av muligheten til å sove inntill hverandre, stryke på hverandre, kort sakt, være sammen. Men det som er virkelig skummelt, er at mangelen på gjensidighet i forholdet når det gjelder sex har spredd seg til absolutt alle andre deler av samlivet vårt. Jeg finner ingen glede i å gjøre noe sammen med henne lenger. Alt foregår mekanisk og rutinepreget. Stå opp, få ungene klare til dagen, levere i barnehagen, reise på jobb, hente ungene i barnehagen, lage middag, rydde etter middagen, leke med ungene, få dem klare til å legge seg, lesestund.......og phuu, ferdig med den dagen. Selv om klokka da ikke er mer enn 20.00, har jeg ikke lyst til å sette meg ned og snakke med henne. Jeg har forsøkt, og samtalene dreier seg da stort sett om hvilke møbler hun har lyst til å kjøpe, eller om hvilke gardiner vi "trenger". Ingen snakk om hva vi føler for hverandre, hvordan vi har det, hva vi ønsker med de siste 30 årene av livene våre....ingen ting. Dersom jeg prøver å komme inn på slike temaer, koker det bare bort i " vi får se da veit du, når vi bare har fått orden på bla, bla bla." Jeg vet ikke om dette skyldes at vi har forskjellige behov seksuelt, eller om det er den "populære" tidsklemma som har lagt beslag på oss. Aner ikke, men jeg vet at jeg ikke vil ha det slik. Jeg har tenkt på om vi kanskje har "vokst fra hverandre" som det så fint bli kalt. Kanskje har vi det? Kan man egentlig vokse fra hverandre? Jeg tror, i min naive verden, at dersom vi var mer jevnbyrdige seksuelt sett, ville mange av de andre problemene vår ordne seg. Når man er forelsket ser man da ikke letter gjennom fingrene med partnerens feil og mangler? Jeg gjorde det. Jeg tenkte at vi ville utvikle et bedre sexliv over tid bare vi prøvde. At hun jo, tross manglende sexlyst, er et fantastisk menneske, snill og god. En utrolig god mor, intelligent og flott. Men i de siste årene har jeg begynt å tvile. Mange av hennes gode sider som jeg så før, har på en måte begynt å falme. Kanskje er hun ikke så snill og god som jeg alltid har ment. I enkelte situasjoner ser jeg at hun faktisk oppfører seg skremmende og kyniskt, rent ut groteskt. Dersom hun alltid har vært slik, men jeg ikke har sett det før nå, betyr det noe for forholdet vårt? Og hva betyr det for sexlivet vårt videre. Jeg merker selv at jeg har mistet mye godhet for henne. Mangelen på sex, har ført til at mine følelser for henne har blitt gradvis redusert. Jeg har fortalt henne hvordan jeg føler. Hun svarer med at hun ikke føler mindre for meg selv om vi ikke har sex. Men ser hun ikke at dersom mine følelser for henne blir mindre og mindre, så gjør det noe med forholdet vårt? Det har selvsagt ikke økt hennes lyst, at jeg forteller at jeg føler mindre for henne, men etter så mange år ser jeg ingen grunn til å late som om alt er bra. Jeg har lenge tenkt på å forlate henne. Men vi har to fantastiske barn sammen. To helt uskyldige, nydelig unger som elsker begge foreldrene sine, og som ikke fortjener en oppvekst med to hjem. Så da blir spørsmålet; har du som leser dette noen forslag til hva jeg bør gjøre? Har mangelen på sex noen skyld, eller er det noe annet? Er sex egentlig viktig for et forhold, eller er det bare jeg som tror det?

Interessant å se et så åpent og langt innlegg fra en mann som da sitter på andre siden..
Jeg skal ikke si så mye, orker ikke bli privat, vil bare si at etter 4 år med store problemer med sex-livet, (som var fraværende i lange tider). Etter flere år med vestibulitt (kronisk smertetilstand i inngangen til skjeden) og dermed flere år uten samleie, oppsøkte vi profesjonell hjelp på IKST - institutt for klinisk sexologi og terapi i Oslo og fikk FANTASTISK hjelp. Det er privat og litt dyrt, men de er dritflinke og effektive. (og har ikke ventetid)

Nå er de fleste piggtrådgjerdene revet ned, smertene er borte og vi har et normalt og avslappet seksualliv igjen.

Skaff profesjonell hjelp, enten på familiekontorene, hos sexologer (som kan være leger, sykepleiere eller andre) eller på IKST, hvis dere bor i nærheten av Oslo - dette er for kinkig, emosjonelt og helt umulig å ordne opp i selv når det først har skåret seg.
Ellers vil jeg si at alle de punktene som hun sexologen nevner er helt i tråd med sånn de tenker på IKST.
Lykke til alle sammen

Wow...
Berta: Nydelig innlegg!

Du kjære mann: Tusen takk for et åpent og ærlig innlegg. Jeg har desverre ingen gode råd, føler jeg. Jeg sitter nemlig på den andre siden her, men du har åpnet øynene mine i forhold til mitt eget forhold! Jeg er vel ganske lik kona du beskriver, bare at jeg ikke har lyst til å være sånn i det hele tatt! Jeg blir dårlig av meg selv. Når jeg var yngre, ble jeg utsatt for overgrep. Dette gikk greit i starten, men nå i det siste året har sexlivet vårt gått nedenom og hjem. (Bare for å ha nevnt det, jeg er ganske ung...) Jeg prøver å få oss til å dra på familievernkontoret, men han mener at det ikke er han som har et problem, det er jeg. Jeg forstår også at det ikke er han som har vært utsatt, men er ikke dette liksom et problem som går utover begge? Han mener at det hjelper han at jeg får hjelp med det jeg har vært igjennom. Og det gjør det jo! Men jeg trenger at han kan lære seg litt om temaet. At han kanskje kan få mer forståelse?
Beklager at jeg svarer et spørsmål med et spørsmål her, men kanskje du som mann kan gi meg noen ærlige svar...

Opprinnelig postet av Uregistrert

Wow...
Berta: Nydelig innlegg!

Du kjære mann: Tusen takk for et åpent og ærlig innlegg. Jeg har desverre ingen gode råd, føler jeg. Jeg sitter nemlig på den andre siden her, men du har åpnet øynene mine i forhold til mitt eget forhold! Jeg er vel ganske lik kona du beskriver, bare at jeg ikke har lyst til å være sånn i det hele tatt! Jeg blir dårlig av meg selv. Når jeg var yngre, ble jeg utsatt for overgrep. Dette gikk greit i starten, men nå i det siste året har sexlivet vårt gått nedenom og hjem. (Bare for å ha nevnt det, jeg er ganske ung...) Jeg prøver å få oss til å dra på familievernkontoret, men han mener at det ikke er han som har et problem, det er jeg. Jeg forstår også at det ikke er han som har vært utsatt, men er ikke dette liksom et problem som går utover begge? Han mener at det hjelper han at jeg får hjelp med det jeg har vært igjennom. Og det gjør det jo! Men jeg trenger at han kan lære seg litt om temaet. At han kanskje kan få mer forståelse?
Beklager at jeg svarer et spørsmål med et spørsmål her, men kanskje du som mann kan gi meg noen ærlige svar...

Det jeg mente med "det gikk greit i starten" var at de første årene etter overgrepet gikk fint, men nå begynner det å komme skikkelig inn på meg. Og nei, jeg har ikke fått noen profesjonell hjelp for dette. Jeg klarer rett og slett ikke snakke om selve overgrepet. Jeg blir fysisk dårlig. Men jeg vil likevel ordne sex problemene hjemme. Vet at disse to tingene henger litt sammen og at jeg ikke kan ordne det ene uten å ordne det andre... *leve i håpet*

Må si jeg skjønner mannen her. Er selv mann vi ahr vært gift i mange år, 15 år 2 barn på 10 og 14
Sex har altid vært skjevfordelt. Jeg har vært den som tok initativ, hun var mer tilbakeholdene
Etter småbarn perioden var det selvsagt tørke. Det er jo noe en kan leve med. Men siste 10 årene hadde vi vel sex 5 ganger årlig i starten, dette reduserte seg til 1-2 ganger årlig. Jeg har forsøkt med list og lempe.

Helt til for 4-5 år siden. Da fant jeg ut at dette gidder jeg ikke lengre. Jeg fortalte henne hvor viktig sex var som lim mellom 2 parter. Mer enn en gang. Så fant jeg ut at jeg ikke gidder å bli avvist mer, Den ene gangen i året trenger je gikke. Jeg klarer meg uten. Kall det stolthet.
Så da kuttet jeg ut å mase. Legger meg senere enn henne, med ryggen til, så langt jeg kan fra henne.
Hun får aldri klem av meg, bare når jeg må, og da er de harde og uvennlige.
Vi krangler lite, vi fungerer sammen, men føleser for henne har jeg vel ikke

Må vel også inrømme at jeg har hatt 3 -4 eventyr som hun ikke har merket. Jeg har faktisk ikke noe snev av dårlig samvittighet for det. Jeg har ikke snytt henne for noe, hun ville jo ikke ha sex. Kankje virker dette kynisk for dere. Men i et forhold er det faktisk 2 parter, som har felles ansvar for hverandre.

Kona og jeg er forsjellige som personer, Hun er huslig, hun er forsiktig, bekymrer seg for det meste, osv osv. Jeg er vel mer en motsetning av henne, ser mer lyst på ting, driter i om det er littegrann støv bak hylleseksjoner mm

Hun blander seg oppi alt jeg gjør og sier, enda hun ikke vet hva hun snakker om. Jeg er motsetningen og er vel sikkert alt for likegyldig.

Vi lever vel hvert vårt liv. Vi forsøker å få barna til å ha det greit osv. Men oss imellom er det dødt.
For mange årsiden foreslo jeg familierådgivning i HÅP om å få råd av en 3 person med kompetanse, Hun aviste det for noen kunne jo se oss tro vi hadde problemer, og da var det jo bedre å ha en fin fassade og sprekk i grunnmurene som ble skjult
SÅ her står det et forhold(hus) med store sprekker i grunnmurene. Jeg spør bare meg selv om NÅR jeg skal bryte ut. Det er jo synd for ungene, men nå har jeg forsøkte å holde ut i endel år.

Jeg har mang en gang spurt meg selv hva i alle dager falt jeg for ved henne, hvorfor så jeg ikke bedre hvordan ting var ? Hadde jeg tatt konsekvensen av det tidligere. Vi har fått noen flotte barn. Materielt har vi det ypperlig, sjeldent vi krangler økonomisk har vi det topp.

Nå sliter hun også med at hennes far er svært syk så jeg kan jo ikke svikte henne nå, men jeg tror bare vi snakker om tid. Jeg er rett og slett lei. Jeg synes jeg svikter meg selv med å bli lengre i forholdet
Hun er veldig opptatt av hvordan andre har det, hvorfor andre har ditt og datt i stede for å glede seg over ting, Hun er sytete og aldri er noe godt nok.

Livet mitt ble faktisk bedre da jeg begynte å si nei til sex, jeg hadde jo håpt at dette skulle få henne til å våkne opp, men det skjedde ikke. Men det er da henne som har tatt intitaiv de siste 4 årene. Men jeg avviser henne. hender jeg sover på sofaen, Jeg passer bestandig på å legge meg etter at hun ahr sovnet så jeg ikke skal vekke henne. Der ligger v rygg mot rygg og er livredde for å komme nær hverandre, Merker jeg har blitt hard og kald. Men dette er en form for å beskytte meg selv. jeg har INGEN forventninger og da får jeg heller ingen skuffelser.

Årsaken til at jeg skriver dette er ikke for å få sympati. Jeg har mine feil jeg også i dette forholdet, Jeg er sikkert veldig likegyldig og barnslig, Men jeg har forsøkt å bringe problemet på banen. Snakke om det. En annen ting som gjør meg pissed er at hun legger seg oppi det meste jeg skal gjøre. Hun har ikke forutsetninger til å bedømme ting, likevel skal hunbestandig bry seg.

Så sitter hun å furter og jeg gir faen.
Nei så hyggelig vi har det. Når siste barnet er konfirmert regner jeg med at vi separerer oss og går hver vår vei. Hun synes vi har det fint, Når hun driver å rydder bort tingene mine sier jeg til henne Jeg kan rydde bort alt, så du slipper at jeg er i veien, det er bare å finne en leilighet.

Vår forhold har vel vært for henne å ha et rent hjem, som folk kan se. Men inni det synes jeg det er et rent helvete. Jeg ville heller hatt et hus som ikke var så ryddig og så fint, men hvor en følte seg hjemme, hvor en følte seg elsket.
Hun sier hun elsker meg savner meg, men det er bare ord,
Jeg elsker henne ikke lengre synd men sant
Jeg lever på en bløff og venter vel bare på å tørre å bryte ut, starte et nytt liv som uansett må være bedre enn dette. Synd for barna men vi passa ikke sammen mora og meg

[Lime]

Til siste ureg her:

Du har tatt "hevn" de siste 4 årene med å avise henne. Hva er formålet?? Med å slutte å ta initativ var vel formålet å få henne til å ta initativ? Når hun begynner, aviser du henne og er utro og forsvarer det med at det er greit siden hun ikke vil ha sex...?

Er det din mening at hun skal bli avist like lenge som du ble før du kan begynne å gi etter?

Og hvis forholdet deres er så på randen som du gir utrykk for skjønner jeg ærlig talt ikke hvorfor du er der. En sånn isfront mellom foreldrene er ikke bra for barna. Da har barna det bedre om foreldrene er lykklige i hver sin leilighet.

Ingen har skyld i hverken det ene eller det andre i et forhold. Vi er bare mennesker som blir avsporet og som har den andre parten til å fortelle oss at vi trenger å skifte spor. Noen ganger går det ikke eller den andre parten vil ikke og da skilles veien som par.

Du må vel bare finne ut om du vil ha din kone, hus, hjem og unger ELLER et lykkelig sexliv. For det høres ikke ut som du vil ha begge deler der du er nå. For da hadde du ikke avist din kone i 4 år.

[Berta]

Opprinnelig postet av Uregistrert

Helt til for 4-5 år siden. Da fant jeg ut at dette gidder jeg ikke lengre. Jeg fortalte henne hvor viktig sex var som lim mellom 2 parter. Mer enn en gang. Så fant jeg ut at jeg ikke gidder å bli avvist mer, Den ene gangen i året trenger je gikke. Jeg klarer meg uten. Kall det stolthet.
Så da kuttet jeg ut å mase. Legger meg senere enn henne, med ryggen til, så langt jeg kan fra henne.
Hun får aldri klem av meg, bare når jeg må, og da er de harde og uvennlige.
Vi krangler lite, vi fungerer sammen, men føleser for henne har jeg vel ikke

Må vel også inrømme at jeg har hatt 3 -4 eventyr som hun ikke har merket. Jeg har faktisk ikke noe snev av dårlig samvittighet for det. Jeg har ikke snytt henne for noe, hun ville jo ikke ha sex. Kankje virker dette kynisk for dere. Men i et forhold er det faktisk 2 parter, som har felles ansvar for hverandre.

Kona og jeg er forsjellige som personer, Hun er huslig, hun er forsiktig, bekymrer seg for det meste, osv osv. Jeg er vel mer en motsetning av henne, ser mer lyst på ting, driter i om det er littegrann støv bak hylleseksjoner mm

Hun blander seg oppi alt jeg gjør og sier, enda hun ikke vet hva hun snakker om. Jeg er motsetningen og er vel sikkert alt for likegyldig.

Hvor gammel er du egentlig...? MÅ si jeg synes du er særdeles umoden. Har du noen gang tenkt på å lære deg skikkelig kommunikasjon, be om hjelp til forholdet utenfra?

Hun er "helt fryktelig" (og det er sikkert du også om hun skulle uttalt seg), og dermed har du rett til å oppføre deg som en drittsekk?

Jeg kan ikke si det står videre respekt av det du gjør. Både for barna og konas skyld. Skjerp deg, bli voksen og ta ansvar!


Du skriver dette:

Men i et forhold er det faktisk 2 parter, som har felles ansvar for hverandre.

Men jeg kan ikke si DU tar videre ansvar for forholdet deres med den umodne oppførselen. Hadde du vært mann nok hadde du tatt tak i dette og fått dere hjelp, eller gått hvert til deres! Du fraskriver deg alt ansvar her.

Men jeg har forsøkt å bringe problemet på banen. Snakke om det. En annen ting som gjør meg pissed er at hun legger seg oppi det meste jeg skal gjøre. Hun har ikke forutsetninger til å bedømme ting, likevel skal hunbestandig bry seg.

Ja, så å aldri vise henne kjærlighet, legge seg seinere enn henne med ryggen til og være utro er derfor rettferdiggjort? Vær en mann og stå for deg du gjør!

Jeg føler virkelig med din kone. Synes du oppfører deg som en skikkelig drittsekk her mot henne.

Flott innlegg Berta!!!

Kjenner meg så igjen i problemstillingen. Jeg er 30 samboer på 6. året og har to herlige barn på 2 år og 9 måneder samt en mann som er seksuelt frustrert. Dagene går i ett og jeg rekker knapt roe meg ned etter at barna har lagt seg før mannen "inviterer" meg med på sex. Da setter han seg gjerne i andre enden av sofaen og sier ting som; kan du onanere for meg, kle av deg, nå er det lenge siden du har sugd meg etc. Vi har siden 4 uker etter siste fødsel hatt sex 1-2 (kanskje nærmere 1 enn 2) ganger i uken så det er jo ikke helt fravær av sex, men mannen synes det er kjedelig sex- vil ha mer spenning og initiativ fra min side. Jeg på min side vil ha kos, varme, forståelse og respekt. Ja, vi sliter på andre områder i forholdet. Hovedproblemet for min del er at jeg nærmest fra dag en ikke har følt jeg lever opp til mannens forventninger og det hemmer meg. Har alltid hatt lav selvfølelse (det overrasker de fleste for jeg fremstår som ressurssterk og vellykket) og en mann som er veldig kristisk (både til seg selv og omgivelsene sine). Mannen min har kritisert meg på de fleste punkter utseende, jobb, utdanning, venner og familie. I tillegg irettesetter meg til stadighet. Det er så mye motstand i ham at jeg etter en liten samtale med han blir sliten. Kan ikke fortelle ham om hverdagen uten at han kommer med innspill til hva jeg kunne gjort annerledes eller fortelle om den minste plage uten at han vet hva jeg burde gjøre (eks halsbrann i svangerskapet- hans løsning: late som det ikke er der, søvnproblemer- hans svar: da er du vel ikke trøtt nok).

Vi deler soverom og seng med yngste barnet som våkner hyppgig på kvelden før vi legger oss og i løpet av natta. Ammer også fortsatt om natta. Mannens "støtteerklæring" til mine dårlige søvnforhold er at det er min feil at babyen vår våkner så hyppig og ja, det er ikke umulig, men det kommer vi aldri til å få svar på. Han har vært heldig, jeg har tatt nattstøyten med begge barna (selv om jeg skal på jobb)- han sover veldig tungt og vekkes ikke av deres gråt. Etter hektiske dager med barna eller på jobb (ja, jeg vil også gjøre karriere), kritiske kommentarer fra mannen og motstand til alt jeg sier, er ikke sex det første jeg tenker på. For min del er det mer fristende å rydde, vaske, strikke, se på TV, surfe eller lese etter at barna har lagt seg enn å ha sex med mannen. Etter sex med mannen sitter jeg igjen med en følelse av at jeg er en stor skuffelse; ikke har jeg spennende nok fantasier, ikke er jeg nok interessert i analsex og ikke tar jeg nok initiav. Det blir en ond sirkel- jeg unngår temaet og slipper ubehagelighetene der og da, men ender opp med en enda mer frustrert og kritisk mann. Vet ærlig talt ikke hvordan vi skal komme oss videre eller om grunnmuren er solid nok til at vi har noe å bygge videre på...

Opprinnelig postet av Uregistrert

Må si jeg skjønner mannen her. Er selv mann vi ahr vært gift i mange år, 15 år 2 barn på 10 og 14
Sex har altid vært skjevfordelt. Jeg har vært den som tok initativ, hun var mer tilbakeholdene
Etter småbarn perioden var det selvsagt tørke. Det er jo noe en kan leve med. Men siste 10 årene hadde vi vel sex 5 ganger årlig i starten, dette reduserte seg til 1-2 ganger årlig. Jeg har forsøkt med list og lempe.

Helt til for 4-5 år siden. Da fant jeg ut at dette gidder jeg ikke lengre. Jeg fortalte henne hvor viktig sex var som lim mellom 2 parter. Mer enn en gang. Så fant jeg ut at jeg ikke gidder å bli avvist mer, Den ene gangen i året trenger je gikke. Jeg klarer meg uten. Kall det stolthet.
Så da kuttet jeg ut å mase. Legger meg senere enn henne, med ryggen til, så langt jeg kan fra henne.
Hun får aldri klem av meg, bare når jeg må, og da er de harde og uvennlige.
Vi krangler lite, vi fungerer sammen, men føleser for henne har jeg vel ikke

Må vel også inrømme at jeg har hatt 3 -4 eventyr som hun ikke har merket. Jeg har faktisk ikke noe snev av dårlig samvittighet for det. Jeg har ikke snytt henne for noe, hun ville jo ikke ha sex. Kankje virker dette kynisk for dere. Men i et forhold er det faktisk 2 parter, som har felles ansvar for hverandre.

Kona og jeg er forsjellige som personer, Hun er huslig, hun er forsiktig, bekymrer seg for det meste, osv osv. Jeg er vel mer en motsetning av henne, ser mer lyst på ting, driter i om det er littegrann støv bak hylleseksjoner mm

Hun blander seg oppi alt jeg gjør og sier, enda hun ikke vet hva hun snakker om. Jeg er motsetningen og er vel sikkert alt for likegyldig.

Vi lever vel hvert vårt liv. Vi forsøker å få barna til å ha det greit osv. Men oss imellom er det dødt.
For mange årsiden foreslo jeg familierådgivning i HÅP om å få råd av en 3 person med kompetanse, Hun aviste det for noen kunne jo se oss tro vi hadde problemer, og da var det jo bedre å ha en fin fassade og sprekk i grunnmurene som ble skjult
SÅ her står det et forhold(hus) med store sprekker i grunnmurene. Jeg spør bare meg selv om NÅR jeg skal bryte ut. Det er jo synd for ungene, men nå har jeg forsøkte å holde ut i endel år.

Jeg har mang en gang spurt meg selv hva i alle dager falt jeg for ved henne, hvorfor så jeg ikke bedre hvordan ting var ? Hadde jeg tatt konsekvensen av det tidligere. Vi har fått noen flotte barn. Materielt har vi det ypperlig, sjeldent vi krangler økonomisk har vi det topp.

Nå sliter hun også med at hennes far er svært syk så jeg kan jo ikke svikte henne nå, men jeg tror bare vi snakker om tid. Jeg er rett og slett lei. Jeg synes jeg svikter meg selv med å bli lengre i forholdet
Hun er veldig opptatt av hvordan andre har det, hvorfor andre har ditt og datt i stede for å glede seg over ting, Hun er sytete og aldri er noe godt nok.

Livet mitt ble faktisk bedre da jeg begynte å si nei til sex, jeg hadde jo håpt at dette skulle få henne til å våkne opp, men det skjedde ikke. Men det er da henne som har tatt intitaiv de siste 4 årene. Men jeg avviser henne. hender jeg sover på sofaen, Jeg passer bestandig på å legge meg etter at hun ahr sovnet så jeg ikke skal vekke henne. Der ligger v rygg mot rygg og er livredde for å komme nær hverandre, Merker jeg har blitt hard og kald. Men dette er en form for å beskytte meg selv. jeg har INGEN forventninger og da får jeg heller ingen skuffelser.

Årsaken til at jeg skriver dette er ikke for å få sympati. Jeg har mine feil jeg også i dette forholdet, Jeg er sikkert veldig likegyldig og barnslig, Men jeg har forsøkt å bringe problemet på banen. Snakke om det. En annen ting som gjør meg pissed er at hun legger seg oppi det meste jeg skal gjøre. Hun har ikke forutsetninger til å bedømme ting, likevel skal hunbestandig bry seg.

Så sitter hun å furter og jeg gir faen.
Nei så hyggelig vi har det. Når siste barnet er konfirmert regner jeg med at vi separerer oss og går hver vår vei. Hun synes vi har det fint, Når hun driver å rydder bort tingene mine sier jeg til henne Jeg kan rydde bort alt, så du slipper at jeg er i veien, det er bare å finne en leilighet.

Vår forhold har vel vært for henne å ha et rent hjem, som folk kan se. Men inni det synes jeg det er et rent helvete. Jeg ville heller hatt et hus som ikke var så ryddig og så fint, men hvor en følte seg hjemme, hvor en følte seg elsket.
Hun sier hun elsker meg savner meg, men det er bare ord,
Jeg elsker henne ikke lengre synd men sant
Jeg lever på en bløff og venter vel bare på å tørre å bryte ut, starte et nytt liv som uansett må være bedre enn dette. Synd for barna men vi passa ikke sammen mora og meg

Jeg skjønner deg veldig godt jeg...har vært i lag med min mann i 12 år nå ,her er problemet omvendt.Eneste forskjellen her er at hvis mannen tar intiativ etter ca 2-3mnd så avviser jeg han ikke, men etterpå når jeg er alene griner jeg. Skjønner han ikke hvor glad jeg er i han og hvor vondt dette gjør?
har jo tenkt og gjøre som du og se hva som skjer, men er så redd for og ødelegge alt, vil ha det bra men tror nok jeg blir og gå i fra han snart.har prøvd og gjøre meg spennende, ordne fri fra unger, tar allt husarbeid, alt generellt utenom jobben hans da.Nattevåk og slikt er det også jeg som tar, han burde ikke være så sliten, hvis det er det. Har vært på familierådgiving, ja allt som kan tenkes har jeg prøvd. Savner så og ha en kjærest og venn som jeg kan dele ting med, en som jeg kan føle er nær meg, som jeg kan være nær.
ble bare syt det her..