[Marry]

I lys av Bentes diskusjon har jeg lyst til å fortelle litt og kanskje forklare hvorfor noen er "hårsåre" når man snakker om unge mødre. Jeg var 17 år og på svangerskapskurs. De andre mødrene var 30 +/-. De hadde barnerommet klart, stasjonsvogn og stolte besteforeldre som strikket til den lille. Jeg bodde fortsatt på et barnerom, hadde moped og en vond klump i brystet for snart måtte jeg fortelle mamma at jeg var gravid.
De fikk gratulasjoner av omverden, jeg var "et tillfelle" en man syntes synd på, synd på barnet og ikke minst synd på de stakkars kommende besteforeldre. De følelsene jeg hadde for barnet i magen er nøyaktig de samme følelsene som de på 30 +/- hadde for sine barn. Noen som kan tenke seg hvordan det føles å vite at det barnet man bærer og elsker blir sett på som et problem og en belastning av alle andre? Det er ingen som gratulerer en gravid 17 åring.
Når jenta mi ble født var jeg så stolt. Familien min tok det fint og gledet seg over jenta mi. Men omverdnen generelt lente seg tilbake med armene i kors og ventet på at jeg skulle gå på tryne. Jeg har aldri følt meg så under lupen noen gang i hele mitt liv. Jeg følte at andre bare ventet på at jeg skulle gjøre noe galt slik at de kunne si "hva var det vi sa...". Jeg spurte aldri mine foreldre om barnevakt, jeg skulle ikke være til belastning for noen. Jeg jobbet som en gal med å gjøre alt så perfekt som mulig for at ingen skulle kunne "ta meg" på noe. Jeg ble truet av med barnevernet en gang av en fremmed dame. Jeg og en annen ung mor var ute og trillet sent en sommer kveld, barna våre sov godt og allikevel fikk vi en kraftig skyllebøtte av denne damen. For å være så uansvarlige at vi trillet ute så seint det gikk bare ikke ann. Hun skulle kontakte barnevernet og melde oss. Tror dere hun ville gjort det samme hvis vi var 32 og ikke 18?
Når en ung mor er utslitt og savner å være ute med venner blir hun møtt med "ja hva var det vi sa,....vi viste nok at du var for umoden og ikke kom til å takle dette". En moden mor blir møtt med en helt annen forståelse, "ja jeg husker selv da ungene var små, jammen en tøff tid dette, synes du skal unne deg litt mer alenetid jeg for det trenger du". En moden mor er sliten for de små barn er slitsomme, en ung mor er sliten fordi hun er ung.
Jeg sier ikke at alle unge mødre føler det sånn eller at alle mødre på 30 +/- har det så greit. Ei heller at alle vil unge mødre vondt og ingen forstår oss. Men etter 8 år som ung mor og etter å i 8 år ha blitt stemplet utifra min alder og ikke mine omsorgsevner har jeg da en viss balast. Det er knalltøfft å være 10 år yngre enn alle andre på foreldre møte, det er vondt å bli holdt utenfor fordi man ikke passer inn i andres bilde av en mor. Det er grusomt å vite at andre kanskje tror jeg ikke kan ta vare på barna mine og det er fælt å bli så til de grader stigmatisert. For hvis jeg spørr deg "hva er det første du tenker på når jeg sier ung mor" hva svarer du da? Om du er helt ærlig? Selv jeg som er en ung mor har negative asosiasjoner til det begrepet.
Dette innlegget er ikke ment som kritikk av noen, det er bare ment som en liten "forklaring" på hvorfor begrepet ung mor er så følsomt for noen.