Jeg kan si noe om hva jeg har gjort/ tenkt:
Jeg har en på 19 og en på 14 år. 19 åringen fortalte selv at hun hadde
smakt øl med venninner når hun var 13 og 14 åringen har ikke begynnt å drikke (de er veldig forskjellige typer med ulik omgangskrets).
Med alt mine barn har funnet på hvor jeg har hatt lyst til å låse dem inne til de er tredve (for å beskytte dem) så har jeg satt meg ned og tenkt gjennom følgende spørsmål: Hvordan forhold vil jeg at hun skal ha til dette (alkohol, sex, konflikt, kropp, mat, penger...) når hun er voksen og hva må jeg gjøre nå for å bidra til å oppnå det?
Når spørsmålet var alkohol ble svaret at jeg vil at hun skal ha et reflektert og fornuftig forhold til alkohol: være istand til å bestemme (kontrollere) selv og sette grenser (for seg selv og andre).
For å oppnå dette måtte jeg sørge for at hun hadde klare grenser og en forståelse av hvorfor. Den klare grensen var at alkohol var uaktuelt før hun fylte 18 år. Vi la opp til flere muligheter hvor vi diskuterte begrunnelsene for dette. Vi la vekt på å lytte til hennes syn, spurte mange spørsmål rundt det (nysjerrig) men var samtidig veldig klare på følgende:
- Det er ikke lov
- En tenårings hjerne er i voldsom utvikling (spesialisering) og derfor sårbar for alkoholbruk
- Et fornuftig alkoholbruk må læres. Som tenåring bommer mange og opplever derfor mye ubehagelig som en konsekvens (her hadde hverken vi, familiemedlemer eller hun problemer med å komme med eksempler.
I tilegg har jeg fra tidlig vært bevisst på at mitt eget og min families forhold til alkohol (og alt annet) vil være svært toneangivende. Vårt forbruk og vår håndtering av tema (hvordan vi snakket om, hva vi snakket om, hva som var "lov" til å si) vil i stor grad bestemme hennes forhold til alkohol som voksen.
Vi vet utmerket godt at hun drakk i løpet av disse årene. Vi opplevde imidlertid bare 2-3 ganger at hun kom hjem synlig beruset. Konsekvensen av det var at vi satt oss ned med henne og spurte hva hun tenkte om det som var skjedd og tok hele alkoholsamtalen igjen. Vi minnet henne på at alkohol før 18 år eller uansvarlig alkoholbruk generelt aldri ville bli tolerert i vår familie. Så var vi ferdig med det.
Vi hadde en innetid eller hentet henne eller satt oppe slik at vi alltid så henne når hun kom hjem. Det var veldig forutsigbart at hvis hun gikk over grensen (slik at vi merket det) så ville vi alltid oppdage det.
Fordi alkohol sannsynligvis ville være endel av hennes fremtid "straffet" vi henne ikke utover overnevnte alvorlige samtale. Konsekvensene for ting som var helt unøvendig at ble endel av hennes voksenliv (eg sigaretter) hadde vi større konsekvenser for.
Nå er hun 19 og bor for seg selv. Når hun er hjemme får hun på lik linje med alle andre voksne tilbud om vin / øl når vi har det til middag. Hun får ikke servert noe med 21 års grense. Hun forteller at hun drikker men at det er sjeldnere enn vennene og at hun stort sett ikke blir full. Hun liker ikke at andre blir overstadig beruset og ønsker ikke selv å havne i slike situasjoner.
Selv forteller hun nå at hun drakk når hun var yngre men at hun passet på "å bli edru" før hun skulle være hjemme. Hun sluttet med andre ord å drikke før de andre og var oppmerksom på hvor mye hun drakk. Hun fikk med andre ord trening i akkurat det vi ønsket: å sette grenser og kontrollere eget bruk. I tilegg fikk hun anledning til å se andre fulle mens hun selv ikke var like beruset... og det er alltid lærerikt
Hun sier også at hun er takknemlig for at hun hadde klare grenser (lett å forholde seg til) og at en av oss alltid var oppe. Det gjorde det lettere for henne både å sette grenser for seg selv (hun visste at hun ville bli fersket) og for andre (hun kunne si at hun ikke kunne på grunn av oss.
Dette fngerte for oss og vi planlegger det samme for de to neste som skal ut i dette - den en hvert øyeblikk og den andre heldigvis lenge lenge lenge til
