Jeg kjenner jeg sliter litt med å forstå min egen mor. I de siste 3 dagene har hun vært notorisk sur.
Og det går utover pappa, søster og bror.
I hadde jeg planlagt å ta med 2 åringen og 11 mnd'ersen og søstra mi til byen bare for å komme ut. Da vi skal dra så sier pappa'n min at han kan godt passe minsten han slik at det ikke blir så mye pes. Klart jeg sier ja takk til det. Men min mamma likte de særdeles dårlig. Hun liker ikke at ungen griser litt på golvet når han spiser kjeks. Hun vil helst ikke passe unger. Hun virker egentlig minimalt interessert i barnebarna sine. Men problemet er at jeg bor så nært at 2 åringen løper dit mye hver dag og pappan min syns det er bare morsomt at de kommer, men mamma derimot er mer irritert. Selv om 2 åringen forguder henne og søker kontakt til henne hele tiden så ser jeg at mamma'n min ikke liker det særlig godt. Og det gjør vondt for meg å se ovenfor 2 åringen.
Jeg har sånn problemer med å skjønne at hun ikke syns noe særlig om barnebarna sine???
Og hele tiden får jeg høre at jeg har det greit som bare kan kaste ungene inn til dem når jeg skal noe. Dvs jeg har spurt dem minimalt om barnepass fordi jeg vet hvordan mamma er. Men noen ganger er jeg bare nødt for å klare å holde hodet over vannet og få hvilt litt.
Jeg sliter økonomisk også og pappan min har hjulpet meg littegrann, men jeg har klart det meste sjøl og det liker også mamma særdeles lite. Hun er ofte sjalu på meg fordi pappan min vil hjelpe meg.
Jeg var på busstur med mamma den helga jeg fikk fri fordi pappan min og søstra mi tilbød seg å passe ungene en helg. Og da var mamma den greieste i verden og vi hadde det rimelig greit. Men hun er svært dårlig til å ta vare på seg selv syns jeg. Da mener jeg... hvordan bruke minibank, stedssans er lik null.... blir diltene etter meg hele tiden fordi hun ikke skjønner hvordan hun skal fikse ting sjøl når hun kommer på ett fremmed sted. Tør ikke kjøre bil i den lille byen vi har..sånne ting.
Greit nok jeg tar vare på henne jeg ..ikke noe problem det jeg har vært ut en vinterdag før. Men må da være ille å vite så lite om det som er rundt deg lissom.
Hele oppveksten har hun kalt meg og søstra mi feit...fordi hun sjøl røkte og var syltynn.. det har jo resultert i at jeg hele livet har følt meg feit. Selv når jeg ser bilder av meg nå for 20 år siden så var jeg ikke feit. Men jeg følte det akkurat som nå..feit og stygg. Hele livet stort sett prøvd å skjule min kropp fordi jeg syns jeg har vært for feit. Nå er jeg endelig feit da med over 100 kg... For 20 år siden var jeg kanskje 75 eller 80 kg.
Søstra mi gikk det enda værre med hun fikk anorexia pga av også hun fikk høre hele tiden at hun var feit.
Mamma har tendenser til alkoholisme...det er noe jeg vokste opp med ...nå når hun jobber går det greit. Men fortsatt må hun ta seg en pinne en sjelden gang og da er det om å gjøre å gjemme det slik at hun tror at vi ikke ser eller skjønner noe. Det blir full fart med klesvasking og sånne ting fordi hun gjemmer det i kleskorga... eller baking av brød som pappa sier og da blir de stort sett brente
. Pappa er avholds. Han vil ikke dra til syden mer med henne fordi hun bare drikker.
Hva er så morsomt med å drikke og bake brød f.eks???
Hva er så morsomt med å drikke å vaske klær??? Jeg skjønner ikke noe av det der.
Hva tenker hun med egentlig? Hvorfor holder hun på sånn???
Jeg skulle ønske jeg skjønte tankegangen hennes...
Søstra mi har også slitt med alkoholisme siden hun var 18... det var mamma og pappa'n til mamma'n min som introduserte henne til det. Når lille broren min vokste opp. Da var jeg kanskje 20 og han 2 år eller noe sånt. Da hadde ikke mamma jobb og var hjemme og det endte mang en gang at pappa kom hjem fra jobb og fant broren min full av drit og piss i senga si fordi hun bare hadde dratt til bestefaren min for å drikke... Pappa søkte heldigvis hjelp den gange og da var det at kommunen måtte ordne jobb til henne.
Hvorfor gjorde hun det??? Tenkte hun aldri på ungen sin i senga???
Skjønner ikke sånn tankegang jeg.. skulle ønske jeg gjorde det.
Jeg stoler ikke og kommer aldri til å stole på mamma. Aldri kommer vi til å bli bestiser heller..jeg bare holder maska når hun er nærheten, men gud jeg har mang en gang lyst tli å skrike noen saftige gloser til henne når hun begynner på med gnålet sitt som f.eks at jeg kom til å havne på psykriatisk fordi jeg har to små barn og sliter meg stort sett ut på det. Hun fikk jo halveis rett for jeg har slitt noe jævlig mentalt for å holde motet oppe.
Nei nå ble det mye her... er så irritert på henne og måtte få ut litt fustrasjon. Alt for husfreden!!
