Så godt å lese historier der dere får det til å fungere med "dine","mine" og våre barn. Hos oss har vi mine og dine barn, der mine barn fungerer flott i både mammas og pappas nye forhold, mens hans barn har lagt meg for hat. Vi bor ikke sammen enda og slik det går nå kommer vi nok til å vente ganske lenge med å gjøre det.
Hans barns mor har proppet barnet full med usannheter om faren og fått det til å tro jeg er en grusom person som har tatt bort alle muligheter for at foreldrene finner sammen igjen.
De har vært skilt i 3 år der mor først sendte skilsmisse papirene i posten til han mens hun fremdeles bodde der uten å ha nevnt noe i den retning engang, og deretter flyttet ut fordi hun hadde truffet en annen 1 år tidligere..... Jeg kom inn i bildet 2 år etter skilsmissen,visste ikke hvem min kjære var engang før dette og har således ingenting med bruddet å gjøre.
Nå har da moren fått barnet til å ikke ville ha noe med faren å gjøre, han er helt fra seg og står rådvill tilbake. Vi skjønner vi må ta tiden til hjelp og jeg trekker meg helt tilbake så far og sønn skal finne tilbake tilliten og få det til å fungere.En eller annen gang på veien vil han vel finne ut at jeg ikke er farlig,men det er ikke det viktigste-vil bare han skal få lov å få pappan sin tilbake.Moren syns det viktigste er å lage livet til faren et helvete(skjønn det den som kan-det var hun som gikk FRIVILLIG) og tenker ikke på at hun skader sin sønn på veien.
Hva i all verden er det som får en mor til å gjøre sitt barn så vondt?
En dag i fremtiden vil jo gutten oppdage sannheten om moren og jeg vil tro det blir en grusom dag. Uff jeg syns så synd i han,får så vondt av både gutten og min kjæres situasjon.
Noen som har erfaringer?
Sosiale Bokmerker