Hvordan forholder pappan seg?

[tammen]

Noen ganger... Veldig ofte faktisk Reagerer jeg skikkelig på hvordan kjærsten forholder seg til meg i forhold til det at han har et barn....

Noen ganger er det vel litt irrasjonellhet fra min side også, men kan ikke hjelpe og tenke at det ikke alltid er saken....
Synes han har en del ansvar i forhold til min "rolle" og mine følelser ang det å være stemor....

Nå er vi i en veldig spessiell situasjon siden hun er kun her hos oss så jeg er en STOR del av jentas liv og oppdragelse, men min kjære forstår ikke HANS ansvar i dette i forhold til meg ( har han en ansvar i det hele tatt??)!!!

Jeg synes hun skal få alle sine behov dekket (selvfølgelig!!) og gå forran oss her, det jeg snakker om er KUN mellom meg og typen..

Det er så vanskelig å sette ord på akkuratt HVA det er jeg blir sint,irritert,lei meg osv på fordi situasjonen er så kompleks, men tror det grunner i det at jeg føler at han tar hvordan jeg skal oppføre meg i forhold til dette som en selvfølge!( noe alle som har vært stemødre vet at det ikke er... det er rett og slett ikke alltid så lett!! ) Og det har jeg forståelse av han for, men ikke helt alikevel...kun når jeg virkelig må ta han i nakkeskinnet og snakke om det...føler han rett og sletter litt passiv i situasjonen

Noen som har tanker rundt dette,... hvordan forholder din kjære seg til deres situasjon? Jeg er som sagt ikke helt klar over hva det er som får meg til å reagere nå, men ble skikkelig lei meg sånn pluttselig, men klarer ikke å finne helt ut av hva det er... det hele blir bare synsing rundt vonde følelser.... noen som har noe å synse tilbake med? (føler dette ble litt dumt, men jaja... )

[Kirsebær]

Først en liten klem


Jeg Tror jeg skjønner hva du mener. Vi har hatt endel samtaler omkring det her hjemme, og sambo skjønner ingenting

Jeg sliter også endel med å ordlegge meg omkring temaet, men i all hovedsak så mener jeg at:

Om Sambo ønsker at jeg og Stesnuppa skal ha et fint forhold så er faktisk mye av det opp til han.
Det at han tar meg som en selvfølge, det at han ikke svarer på spørsmål fra henne som krever et nei-svar, det at han ikke tar tilstrekkelig ansvar for henne når hun er her, at han ikke ofrer noe for å være nær henne i hverdagen, alle slike ting påvirker meg, og etter 7 år der jeg legger alt til rette for at forholdene skal fungere, mens jeg ser at han bare venter på at ting ordner seg, så ser jeg at forholdet mellom meg og Stesnuppa er på vei nedover.
Når mamman og pappan lover henne ting på hver sin kant, men ingen gjennomfører lovnadene, er det jeg som må forsvare og forklare hva som skjer.

Når det regnes med at jeg stiller opp, at jeg fikser og er glad i jenta, men ikke får være med å uttale meg når avgjørelser skal bli tatt, får jeg heller lyst til å trekke meg unna.

Jeg har sagt til sambo at det kjempefine forholdet mellom Stesnuppa og meg er iferd med å bli ødelagt fordi han ikke bidrar nok. Jeg har sagt at jeg begynner å kjenne på at jeg ikke alltid gleder meg til hun skal komme lenger. Og det er jo egentlig ikke fordi jenta er annerledes, eller at forholdet vårt har fått seg en trøkk, men det at jeg irriterer meg over Sambos mangel på ansvar og beslutningsevne går utover Stesnuppa.

Jeg har trukket meg endel unna nå.
Mamman og pappan får dele på ansvar og bestemmelser, så skal jeg bare være en stemor som er kul.
Jeg skal fortsette å ta henne med på de morsomme tingene, jeg skal fortsette å prate med henne om venninner og gutter, og jeg jeg tar selvsagt ansvar for et barn som bor under mitt tak.

Men alt som skjer imellom får de klare ut med selv. Jeg er litt oppbrukt føler jeg.

(Uttalelsen øverst om at jeg sliter med å ordlegge meg omkring dette temaet kan du kanskje bare se bort ifra Ble litt engasjert her...)