Hvor mye "ansvar" har du for stebarnet?

[linepetrine]

Det er jeg enig i deg med! Hvis du skal vere en stor del av barnets liv og hun en del av ditt, og i og med at du tar ( de gir/tar som en selvfølge at du skal ta) ansvar for for henne må jo du få være med å bestemme ( evt påvirke) hvordan oppdragelsen skal være... jeg mener, du har jo allerede en stor påvirkning på barnet!
Og.. deres felles barn og hans barn burde jo få en del av samme verdier/oppdragelse for at de skal føle en virkelig tilhørighet til hverandre og ikke kjenne på forskjellsbehandling ( den ene eller den andre veien)..
Man kan jo ikke ha to søsken i samme hus som får forskjellige regler osv.. ( evt ditt hjem kan ikke snues opp ned når stebarna kommer fordi da gjelder andre regler osv)... Huff nå lar jeg meg rive med her Har vel mange tanker om temaet!
Uansett.. dette løses forskjellig i de ulike hjemmene og må ses i forhold til situasjonen ( selvfølgelig)... men som det høres ut har du såpass med ansvar at du burde bli hørt i saken!!



.. det mener nå hvertfal jeg

sniker meg inn her litt. Dette innlegget er jeg faktisk ganske uenig i. Selvom jeg selv ikke er stemor, så har jeg litt meninger på dette feltet, siden mannen min er skilsmissebarn. I hans tilfelle fikk faren en ny dame da han var tenåring, og hun trodde hun kunne blande seg inn i alt som handlet om mannen min og søsteren hennes. Resultat ble at mannen min ikke orket å bo hos faren, for han kom ikke overens med farens nye dame, nettopp fordi hun blandet seg i alvorlige ting som f.eks. utdannelse osv.
Den dag i dag har far og sønn et dårlig forhold og nesten ikke kontakt.

Jeg må si jeg blir veldig provosert over foreldre som ikke tar hensyn til sine barn etter en skilsmisse. På bakgrunn av min manns erfaringer, har vi bestemt hva vi skal gjøre dersom vi skulle skille oss. Det vil si, vi har giftet oss fordi vi tror og håper det alltid blir oss, men om en ulykke skulle skje ønsker ikke vi å gjøre samme feilen som svigerfar med sin kone. Da vil mammas nye kjæreste være mammas nye kjæreste, intet mer intent mindre.

[hercules]

Å, så godt å vite at det ikke bare er meg... Jeg har hatt STORE problemer med å godta at typen har en unge. Han er 7 nå, var 3 da jeg fant typen. Det har bedra seg, men jeg gruer meg fortsatt litt til de helgene han skal være hos oss. (Ikke kan jeg fordra mora til ungen heller, og det kan ikke farmor til ungen heller) Når ungen er hos oss blir jeg som regel litt mutt og holder meg mest for meg selv. Finner på unnskyldninger for ikke å være i samme hus som dem... Er lykkelig når ungen stikker over til nabogutta og blir der hele dagen. Jeg er selvfølgelig ikke stolt av dette... Jeg burde jo være kul og barnevennlig og leke med han og lese for han og sånt, men jeg greier det bare ikke. Men jeg skulle ønske jeg greide det.

Uffda.. men jeg er ganske glad stemora til mine barn ikke er som deg!!
Har du ikke tenkt på hva barnet føler oppi alt?

Jeg er glad for at stemoren mer eller mindre behandler mine barn likt som sin egen datter. Noe annet hadde vært feil i mine øyne. Tenk deg hvor utenfor de vil føle seg da...

[Iwe]

Dere svarer på innlegg som snart er 2 år gamle

[Lailaras]

gammelt innlegg, ja...

[Hestehoven]

Jeg har like mye ansvar for stebarnet, som for våre egne. Men mannen tar det meste av ansvaret når vi begge er hjemme. F.eks så kjører ikke jeg ham hit og dit om mannen er hjemme og kan kjøre.

[benja2]

Å, så godt å vite at det ikke bare er meg... Jeg har hatt STORE problemer med å godta at typen har en unge. Han er 7 nå, var 3 da jeg fant typen. Det har bedra seg, men jeg gruer meg fortsatt litt til de helgene han skal være hos oss. (Ikke kan jeg fordra mora til ungen heller, og det kan ikke farmor til ungen heller) Når ungen er hos oss blir jeg som regel litt mutt og holder meg mest for meg selv. Finner på unnskyldninger for ikke å være i samme hus som dem... Er lykkelig når ungen stikker over til nabogutta og blir der hele dagen. Jeg er selvfølgelig ikke stolt av dette... Jeg burde jo være kul og barnevennlig og leke med han og lese for han og sånt, men jeg greier det bare ikke. Men jeg skulle ønske jeg greide det.

Du er virkelig svaret på stemora fra..... Når du går inn i et forhold med barn, så bør DU være såpass voksen at du ser at barnet har en myyyyyye større og viktigere plass i livet til din manns familie enn det du har Tror ikke du at barnet merker at du ikke liker det??????? Jeg blir over at man kan bli så jævlig overfor et lite barn. Typen din burde funnet seg en dame av et helt annet kaliber. Beklager, men klarte bare ikke la være

[benja2]

Vi deler ansvaret for alle barna som bor her, uansett hvor mye de er her. Store beslutninger avgjør mor og far, men far diskuterer med meg.

Så lenge man deler økonomi og andre goder, føles det naturlig å dele barna også.

Til henne oppe i tråden som ikke liker stesønnen sin: Det bør du virkelig jobbe med, hva med å prøve familierådgivning? Få noen tips og litt hjelp til å komme over det? Må si at hvis mannen min ikke likte mine barn, og ikke klarte å komme over det, hadde jeg måttet klare meg uten han...

Signerer

[benja2]

Selv om tråden er gammel er temaet viktig

[snedig]

. Da vil mammas nye kjæreste være mammas nye kjæreste, intet mer intent mindre.

Da må du sørge for å ikke flytte sammen den eventuelle kjæresten. Ting fungerer ikke slik om man bor sammen. Da må alle ta ansvar for hverandre som en hvilken som helst annen familie.

[linepetrine]

Da må du sørge for å ikke flytte sammen den eventuelle kjæresten. Ting fungerer ikke slik om man bor sammen. Da må alle ta ansvar for hverandre som en hvilken som helst annen familie.

Jeg synes faktisk det er en ganske arrogant holdning overfor barna som ikke har valgt at foreldrene skal gå fra hverandre. At man blir kjæreste med noen som har barn, gir en ikke noe rett til å blande seg bort i avgjørelser knyttet til barnet, mener nå jeg. En kan som voksenperson irettesette dårlig oppførsel, men da som enhver annen voksenperson - en onkel, en lærer, en nabo etc. Men ikke som en forelder. Selv om man bor sammen, så føler man ikke den samme kjærligheten for mammas kjæreste som sin egen far. Såfremt det ikke er tilfeller der far ikke ønsker kontakt, og der den nye blir den "sosiale pappaen."

Selv ville jeg aldri blandet meg bort i private anliggender til andres barn, det blir rett og slett å blande meg bort i noe jeg strengt talt ikke har noe med.

[snedig]

Jeg synes faktisk det er en ganske arrogant holdning overfor barna som ikke har valgt at foreldrene skal gå fra hverandre. At man blir kjæreste med noen som har barn, gir en ikke noe rett til å blande seg bort i avgjørelser knyttet til barnet, mener nå jeg. En kan som voksenperson irettesette dårlig oppførsel, men da som enhver annen voksenperson - en onkel, en lærer, en nabo etc. Men ikke som en forelder. Selv om man bor sammen, så føler man ikke den samme kjærligheten for mammas kjæreste som sin egen far. Såfremt det ikke er tilfeller der far ikke ønsker kontakt, og der den nye blir den "sosiale pappaen."

Selv ville jeg aldri blandet meg bort i private anliggender til andres barn, det blir rett og slett å blande meg bort i noe jeg strengt talt ikke har noe med.

Det er lett å si og mene mye når man ikke står i en slik situasjon.
Skal en familie fungere sammen må man være alle om å få det til å fungere. Da kan ikke en melde seg ut i tide og utide.

[linepetrine]

Det er lett å si og mene mye når man ikke står i en slik situasjon.
Skal en familie fungere sammen må man være alle om å få det til å fungere. Da kan ikke en melde seg ut i tide og utide.

Jesper Juel fraråder i allefall å blande seg bort i partnerens barn, og som sagt har dette vært stor skade i min manns familie. Men det finnes sikkert andre eksempler, f.eks. der barnefar ikke ønsker kontakt med barnet sitt.

[snedig]

Jesper Juel fraråder i allefall å blande seg bort i partnerens barn, og som sagt har dette vært stor skade i min manns familie. Men det finnes sikkert andre eksempler, f.eks. der barnefar ikke ønsker kontakt med barnet sitt.

Så det som Jesper Juul sier må vi følge, uansett om han tar feil eller ikke??
Hvordan er det mulig å distansere seg fra sin partners barn når man faktisk bor sammen og skal være en familie og behandle barna likt?
Her i huset tar vi avgjørelser ang barna sammen.

[linepetrine]

Så det som Jesper Juul sier må vi følge, uansett om han tar feil eller ikke??
Hvordan er det mulig å distansere seg fra sin partners barn når man faktisk bor sammen og skal være en familie og behandle barna likt?
Her i huset tar vi avgjørelser ang barna sammen.

Det er ikke bare Juel, men også flere som advarer sterkt mot å blande seg for mye i barna til partnerens liv. Nå er det ikke snakk om det som gjelder "vanlig folkeskikk" - dvs at man ikke skal slenge sko og jakker i gangen, ikke bruke opp varmt vann i dusjen etc. Selvsagt skal man som si det man ville sagt til ethvert barn/tenåring. Men når det gjelder f.eks. skolegang, viktige avgjørelser som har konsekvenser for barnets liv, så har barnet en mor og en far, og det er viktig å respektere barnas grenser. En veninne av meg takler dette veldig fint - de har 2 barn på hver sin kant og et felles. Hun er utdannet psykolog og har hatt mange skilsmissebarn på sitt kontor, så hun er meget bevisst på at hans barn blander hun seg ikke bort i. Når de er der annenhver uke, så er de pappaens barn, og hun har aldri prakket på dem en stemor, men har hele tiden respektert deres grenser. Hun har derfor et veldig godt forhold til dem, for hun ble i utgangspunktet møtt med skepsis, siden barna hans hadde det veldig vondt etter skilsmissen. Barna og bare barna skal tas hensyn til. Det er faktisk barna som er den svakeste part i en skilsmisse. Ikke foreldrene.

[sjura83]

Dette er en gammel tråd, og jeg har kunn skummet noen av svarene her.

Her er det sånn at jeg har så godt som 100% ansvar for alle ungene, både mine to og hannes to. De bor her fast, er kun noen helger hos moren sin. Mine er aldri hos far.
Min samboer jobber mye, er i forsvaret og er mye på øvelser og kveldsjobbing ol.
Jeg synes det er helt ok å ha ansvaret, det hadde vært umulig å gjort det anderledes for oss.
Det optimale hadde jo vært at alle ungene kunne ha vært mer hos pappaen/mammaen sin, men nå er det ikke slik. Så vi er en stor familie, der vi alle- store som små har måtte lært seg en masse ved å bli en familie. Noe er vel mindre bra og enda mer er virkelig en bra ting. Jeg trenger ingen bok eller slik for å vite hva som blir rett å gjøre i en slik situasjon. Den boken eller metoden kan ikke komme å si til meg at man ikke skal ta ansvar for en samboers barn kun for at de ikke er biologiske.
Barn er veldig tilpassningsdyktige og tror de godt kan leve med to familier, bedre det enn at de skal forsterkes en avstand mellom stebarn og stemor/far. Men selvfølgelig så er det ikke like naturlig i de som kun har barna anna hver helg ol.

[hercules]

Vi hadde ikke fungert som noen familie om ikke min samboer hadde stilt opp for mine barn. Han er jo en del av livet vårt, også skulle han liksom ha "levd sitt liv" utenom oss..?? Nei, vet du hva.. det hadde jeg ikke godtatt!

Han ser på mine barn som sine egne, og har blitt en pappaperson i livet til barna. Barna stortrives med han, og jeg tror det hadde blitt vanskelig å unngått det forholdet de har seg i mellom.

Hva sier barna til at mammas kjæreste distanserer seg? de må jo tro at han ikke liker dem..

Jammen glad jeg har finni meg en partner som ser på mine som sine egne og liker livet vi har som en felles familie.

[linepetrine]

Det spørs sikkert når den nye kommer inn, om det er når barna er tenåringer eller når de er små. Mange barn opplever nok at den nye blir en trussel dersom vedkommende blander seg for mye. Det viktigste er vel at det går på barnas premisser, og dersom barnet ønsker distanse, skal barnet få det. Ønsker barnet en ekstra forelder, er denne rollen naturlig.

Jeg vet jeg kanskje oppfattes litt ensidig, men jeg ønsker å vise en annen side av saken rett og slett, for det er nesten tabu å snakke om barn knyttet til foreldrenes skilsmisse, og det er trist. Men at det finnes nyanser i denne saken, er det ingen tvil om. Dere gjør sikkert en god jobb for deres barn.

[Bambi]

Så det som Jesper Juul sier må vi følge, uansett om han tar feil eller ikke??
Hvordan er det mulig å distansere seg fra sin partners barn når man faktisk bor sammen og skal være en familie og behandle barna likt?
Her i huset tar vi avgjørelser ang barna sammen.

Det lurer jeg også på. Hadde aldri i verden funnet meg en mann som distanserte seg fra stebarnet sitt. det hadde vært fullstendig uaktuelt fra min side hvertfall