Er så lei alle ungene som forstyrrer undervisningen!

[Ra-punzel]

Men er det de andre barnas ansvar å bare forstå at noen er annerledes og dermed forstyrrer og oppfører seg dårlig? Jeg synes selvsagt at barn bør lære å respektere alle typer mennesker, men jeg synes ikke man kan kreve at de skal forstå og akseptere uro i hver eneste skoletime fordi noen har en diagnose eller vanskelig bakgrunn. Det er faktisk ikke greit, uansett årsak.

Her er det skolen og foreldrene som må ta ansvar og sette inn tiltak som gjør at alle(i den grad det er mulig) får en levelig skolehverdag.

Kanskje jeg forklarte meg litt uklart i innlegget du kommenterer. Jeg mener at uansett hvor mye en forklarer og diskuterer andre barns oppførsel så er det vanskelig for et barn å skjønne - diagnose eller ei! Det finnes ingen unnskyldninger for dårlig oppførsel, men det kan finnes mange forklaringer på det. Dette er noe vi voksne kan forstå om vi vil, men for et barn er dette utrolig vanskelig.
Når det "vanskelige" barnet OG kanskje foreldrene til barnet ikke ønsker at medelever skal vite om noen diagnose, så er det enda verre, for da har du ingen "kolonne" å putte alle problemene på heller. Mange barn vil dermed ha vanskeligheter med å vise forståelse. Helt ærlig; jeg ville hatt store problemer med å forstå meg på et barn som stadig sparket meg, uansett diagnose eller forklaring! Hvor vanskelig vil det ikke være for et barn da?

[annka]

Jeg jobber i barneskolen,og ser endel som jeg ikke synes er morsomt å se rett og slett og vil henvise til dette, noe som alle foreldre må bruke
Elevenes arbeidsmiljølov


§ 9a – elevenes ”arbeidsmiljølov”
Fra opplæringsloven § 9a -1
”Alle elevar i grunnskolar og videregåande skolar har rett til eit godt fysisk og psykososialt miljø som fremjar helse, trivsel og læring.”

Elevene har fått sin egen arbeidsmiljølov som setter krav til og gir føringer for arbeidet med elevenes fysiske og psykososiale skolemiljø. § 9a inneholder såkalte funksjonskrav, der det avgjørende er hvilken virkning skolemiljøet har på helse, trivsel og læring for elevene. Dette gjelder både enkeltforhold og det totale miljøet. Et tilfredsstillende skolemiljø skal ikke forårsake eller forsterke helseplager eller mistrivsel eller ødelegge, hindre eller forstyrre læringen. Skolene er pålagt å arbeide systematisk og løpende med skolemiljøet.
.
Jeg ser endel unger som er eple og bråkjekke og en smule frekke som trenger og modenes.
Jeg ser endel elever med ymse diagnoser hvor ressurssene de må ha for å fungere opptimalt rett og slett ikke stemmer med realitetet.
Gråsone barn som ikke skårer nok til å utløse en diagnose og ressurser, men som likevel krever en egen voksen for å bruke potensialet sitt.
Jeg ser endel rett og slett voldlige elever som teroriserer de andre. Klassekamerater som må finne seg i slag og spark og annen trakassering før det blir fattet vedtak som fører enklete elever ut av klasserommet.
Bruk opplæringsloven, henviser foreldre til den må ledelsen ta tak.

Denne paragrafen er det jeg brukte da jeg skrev klage til skolen...

[Uregistrert]

Jeg er så drittlei av at barna til sånne trangsynte foreldre som deg skal lære hjemme at de er mer verd enn barn med diagonser!
Jeg er så drittlei av at sånne trangsynte foreldre som deg skal sitte å diktere lærere og skole hvordan de skal gjøre jobben sin!
Jeg er så drittlei av at sånne trangsynte foreldre som deg synes at barn med diagnose skal gjemmes bort og ikke blande seg med ditt "perfekte" og skoleflinke barn!

Jeg har et barn med diagnose og et barn som er veldig skoleflink, så ikke kom med at jeg ikke vet hvordan det er verken den ene veien eller den andre veien. I klassen til mitt skoleflinke barn er det veldig mange nasjonaliteter, de har unger med adhd og andre spesielle behov, men jeg synes at alle 29 ungene har like mye rett på å være i klassen og at de alle lærer å ta hensyn til at man er forskjellige. I klassen til mitt barn med diagnose har de lært å ta hensyn til hverandre for der er flere med diagnose men ingen med samme diagnose, de fungere godt sammen og er veldig inkluderene.
SÅ i stedenfor å klage synes jeg heller du skal være glad for at ungen din lærer seg å ta hensyn og ta ansvar.

Beklager, men jeg har høyere mål enn dette for mitt barn, jeg ønsker, i tillegg til at hun skal bli et godt medmenneske, at hun også skal ha et høyt faglig utbytte av skolegangen. Jeg ønsker at mine barn skal gjøre det godt på skolen fordi de da har større muligheter til å få et godt voksenliv. En god utdannelse med gode karakterer gir større valgmuligheter til videre skolegang og deretter jobb. Lav utdanning med dårlige karakterer medfører, naturlig nok, at man ikke får så mange valgmuligheter i voksen alder når det gjelder jobb. Med lite utdanning følger gjerne også jobber med lav lønn, og dårlig økonomi kan være en stor belastning. Jeg har en venninne som er alenemor til tre barn og med butikkjobb å forsørge familien med, har hun det ikke særlig fett økonomisk. Jeg vet hun sliter psykisk pga økonomiske bekyrminger. (Det er IKKE noe galt i å jobbe i butikk, men særlig gunstig økonomisk er det ikke og det er slike type jobber man får uten utdannelse.)

For oss er skolen noe mer enn en sted barna tilbringer tid mens vi er på jobb. Det virker som enkelte ikke har ambisjoner for barna sine i det hele tatt utover at de er tilstede i en klasse.

[MTN]

Litt hummer og kanari her.

Spørsmål en er om en kan få lov til å være frustrert og lufte det, og jeg ser ingen grunn til å sensurere følelser. Jeg tror ikke det kommer noe godt ut av det, og følelsene er basert på ett reelt problem. Uansett hvem man skal ta hensyn til, så er det ett problem hvis barn går på skolen uten trivsel og hvis barnet går ut av skolen uten de kunnskaper det var ment at barnet skulle kunne.

Det å hakke på hva andre føler blir ikke bare meningsløst, men det går imot prinsippet om at man skal kunne være den en er, være seg det er en med ADHD eller en mor som er bekymret for barnet sitt.

Når jeg leser HI, så leser jeg en mor som er bekymret for sitt barn, men som opplever at de eneste som man skal ta hensyn til er barn med ADHD. Man må legge til rette for alle med diagnose, men når hun ber om at man tar hensyn til hennes barn også så er ikke det barnet viktig nok.

Jeg mener at det er skolen og foreldrene som har ett hovedansvar for å få ting til å fungere, og jeg mener at det må fungere for alle, også de ressurssterke.

Det er helt riktig at alle skal med, men det betinger at man faktisk gjør det slik at alle kan være med. Finnland som er kjent for en god skole har også en filosofi om at alle skal gjennom, men de setter inn store og gode ressurser tidlig i utdannelsen for de med utfordringer.

For mine barn så er det slik at jeg ønsker at de skal få en god utdannelse med gode karakterer, men også lære seg medansvar for andre. Dette medansvaret betyr ikke ignorering av egne interesser. Hvis en klasse som ikke fungerer fører til at man går ned nok karakterer til å ikke kunne gjøre det en selv ønsker så er det for store konsekvenser til at det er akseptabelt. Da hjelper det ikke å skjelle ut de som velger andre løsninger for sine barn, da er det skolen sviktet sitt ansvar.

[Taina]

Jeg skjønner frustrasjonen, selv om jeg tror du peker i feil retning. De urolige barna er jo på mange måter de største ofrene i en slik klasse. Selv om et rolig flertall også er forsømt.

Jeg er redd at mange barn påføres diagnoser fordi det er eneste måten fortvilte foreldre kan be om ekstra oppfølging når barna ikke får til å tilpasse seg dagens skolehverdag. Jeg er redd en tidligere skolestart, sterkt teoretisk resultatfokus og store klasser med for få lærerressurser er sterkt medvirkende til diagnoseøkningen. Så små barn er ikke skapt til å sitte så stille som skolehverdagen krever, for meg er iallfall dette innlysende. Enkelte skoler går til innkjøp av sitteputer hvor de minste kan gynge seg gjennom skolehverdagen for å dempe uroen i små kropper. I stedet for å la kroppene få bevege seg mer!

Det er ikke lenge siden vi startet som sjuåringer i skolen, og mange av oss bare hadde undervisning noen få timer annenhver dag. Ellers fikk vi løpe oss slitne. Jeg tror ikke det var behov for like mange diagnoser da, rett og slett.

Jeg synes det er kjempetrist at alle barn skal tvinges inn i samme undervisningsform. Hvor mange potensielle praktiske talenter blir erklært tapere fra tidlig alder? Bare fordi praktisk kunnskap ikke er like målbar i Pisa-tester? Jeg er redd vi taper en generasjon flinke gutter fordi de ikke er like tilpasningsdyktige som våre rolige jenter.

Jeg vil ikke ha en skole som satser på å vinne VM i utdanning, jeg vil ha en skole der ungene kan få utvikle alle sider av seg selv i fred og ro - ikke bare de teoretiske - i harmoni med det utviklingstrinnet de er på. Uten stadig å bli målt. Uten å forme alle etter samme lest. I mine øyne er det en falitterklæring når alle som ikke passer inn i "boksen" får en resept.

[Uregistrert]

Mitt barn var veldig urolig på skolen tidligere, han har adhd-en nevrologisk lyte som gjør at han trenger ekstra forståelse og veiledning. Jeg er drittlei stigmatiserende mennesker som ikke godtar at alt ikke er a4, enromt tungt for oss foreldre.

Hvis det er dyktige fagfolk på skolen vil det gå seg til for det beste for alle, gjør det det ikke kan vi snakke om ødelagte barn med spesielle behov og drittleie foreldre, selv har mitt barn byttet skole 2 ganger / den ene betalte vi for. Ting har fallt på plass, tro det eller ei, men barnet mitt blir sett, hørt og forstått- han er lykkelig for at vi kjempet slik at han skulle få det han trengte, ingen foreldre som er sure på oss og klassekamerater som godtar han.

Det går AN, ikke bli så sure-krev fagfolk inn i skolen- de kan jobben sin.

[MTN]

Mitt barn var veldig urolig på skolen tidligere, han har adhd-en nevrologisk lyte som gjør at han trenger ekstra forståelse og veiledning. Jeg er drittlei stigmatiserende mennesker som ikke godtar at alt ikke er a4, enromt tungt for oss foreldre.

Hvis det er dyktige fagfolk på skolen vil det gå seg til for det beste for alle, gjør det det ikke kan vi snakke om ødelagte barn med spesielle behov og drittleie foreldre, selv har mitt barn byttet skole 2 ganger / den ene betalte vi for. Ting har fallt på plass, tro det eller ei, men barnet mitt blir sett, hørt og forstått- han er lykkelig for at vi kjempet slik at han skulle få det han trengte, ingen foreldre som er sure på oss og klassekamerater som godtar han.

Det går AN, ikke bli så sure-krev fagfolk inn i skolen- de kan jobben sin.

Hva da hvis det ikke kommer fagfolk inn, det ikke finnes ett godt opplegg, det er som HI skriver 5 av 15 som ikke klarer å forholde seg til undervisningen og det fører til at ditt barn hverken trives på skolen eller får den undervisning hun skulle hatt?

Er det virkelig å være stigmatiserende forelder at man krever forandringer? Er det å være stigmatiserende å kreve at sitt eget barn også blir lyttet og tatt hensyn til?

[Kreps-77]

når det kommer til det pedagogiske arbeidet og læringsstrategier er jeg ikke enig i at foreldre/foresatte har så mye med denne biten å gjøre, oppdrageransvaret derimot er noe annet. Men hvordan skolen legger opp sitt arbeid mener jeg til syvende og sist kviler på de ansatte, men klart på den veien er det jo naturlig å ta med foreldrene på råd, men det er jo ikke foreldrene som er pedagogene og det er ikke foreldrene som er til stedet under undervisningen. Et dårlig klassemiljø kan man også engasjere foreldrene i. Foreldre er forskjellige og hvordan de velger å jobbe med sine barn kan i høy grad være ulikt.

nå snakker jeg læringsmiljø i klasserommet, og ikke ansvaret som kviler utover det.

Det var slik jeg mente det, men jeg utdypa det ikke. Selvfølgelig bør/skal læreren ha det overordna pedagogiske ansvaret - det er samarbeid jeg er ute etter. Men du utdypa fin det jeg mente, så jeg signerer bare det.

[Uregistrert]

Hva da hvis det ikke kommer fagfolk inn, det ikke finnes ett godt opplegg, det er som HI skriver 5 av 15 som ikke klarer å forholde seg til undervisningen og det fører til at ditt barn hverken trives på skolen eller får den undervisning hun skulle hatt?

Er det virkelig å være stigmatiserende forelder at man krever forandringer? Er det å være stigmatiserende å kreve at sitt eget barn også blir lyttet og tatt hensyn til?

- Bare en som har bært ett barn med spesielle behov kan forstå den følelsen det er og alltid bli sett på som den vanskelige
urokråken, kjenne smerte over ett barn som ikke leser sosiale koder som andre, eller oppleve at mennesker du trodde var
dine venner snur ryggen til deg fordi du har fått noe som er annerledes.

- Forstår at foreldere reagerer, kan tenke meg det er like vondt for dere som det var for oss, likevel blir ikke løsningen
å stigmatiserere foreldre eller barn, inviter dem med, gi ett smil, ta ansvar for ett godt miljø i klassen sammen.

- I forhold til Norsk lov har alle barn som trenger det rett til indivudell plan og spes, ped hvis det foreligger diagnose, de skolene
jeg kjenner til er sitt ansvar bevisst og oppfyller disse kravene.

- Er enig med deg, SELVSAGT skal alle barn bli lyttet og tatt hensyn til! vil nok tro reflekterte mennesker med snev og empati
finner løsninger i stedet for å bli sinte.

Til dere som har urolige barn i skolen, ikke gi opp-det finnes håp og det finnes gode mennesker der ute som gjør livets hverdager mye lettere for alle barn.

[97/ 07]

På skolen hvor min eldste går, blir faktisk noen barn tatt ut av klassemiljøet noen dager i uken.
Tre dager i uken er disse barna ikke bare ute av klassen, men til og med på en annen, egen skole.
Jeg kjenner ikke alle diagnosene/ problemene/ årsakene barna har, men metoden fungerer veldig bra!

De som ikke tas ut av klassen får arbeidsro og de som tas ut får et eget, tilrettelagt opplegg som fungerer for den enkelte elev.

Alle elevene vet jo at det er "noe" med disse som tas ut av klassen, men det blir akseptert og det er greit.
Jeg er helt sikker på at den aksepten sitter lettere fordi belastningen på den gjenværende delen av klassen ikke blir så stor.

For mange av diagnose-elevene er det også en sann lidelse å være i et klassemiljø, ergo opplever også de det som positivt at de blir tatt ut av det daglige klassemiljøet.

På denne skolen er dette en vinn-vinn løsning for samtlige elever

[Carrera]

På skolen hvor min eldste går, blir faktisk noen barn tatt ut av klassemiljøet noen dager i uken.
Tre dager i uken er disse barna ikke bare ute av klassen, men til og med på en annen, egen skole.
Jeg kjenner ikke alle diagnosene/ problemene/ årsakene barna har, men metoden fungerer veldig bra!

De som ikke tas ut av klassen får arbeidsro og de som tas ut får et eget, tilrettelagt opplegg som fungerer for den enkelte elev.

Alle elevene vet jo at det er "noe" med disse som tas ut av klassen, men det blir akseptert og det er greit.
Jeg er helt sikker på at den aksepten sitter lettere fordi belastningen på den gjenværende delen av klassen ikke blir så stor.

For mange av diagnose-elevene er det også en sann lidelse å være i et klassemiljø, ergo opplever også de det som positivt at de blir tatt ut av det daglige klassemiljøet.

På denne skolen er dette en vinn-vinn løsning for samtlige elever

Disse elevene blir vel neppe tatt ut for klassemiljøet sin del, men fordi at de i tillegg til ordinær undervisning har et behov for noe tilrettelagt.

På skolen vår også er det elever i de ordinære klassene som har timer inne på spesialenheten. Dette fordi at de har behov som den ordinære skolen ikke dekker. Mange er også over på spesialenheten for å dekke fysiske behov.

En del av de elevene med større behov flytter også over til spesialenheten på permanent basis i løpet av skolegangen, og det har null med hensynet til "de friske" barna å gjøre. De når et punkt hvor de ikke har mer å hente i ordinær undervisning.

[MTN]

Jeg er helt enig i at det er alles oppgave å legge til rette for at alle barn skal få en god oppvekst, ikke minst de som av en eller annen grunn sliter. Jeg mener imidlertid at det er skolens oppgave at dette skal fungere. Selvsagt skal foreldre og barn bidra til at alle blir inkludert, men det er skolens ansvar at dette skjer.

Hvis dette ikke skjer, hvis det er slik at mitt barn lider av situasjonen i skolen, og det ikke blir gjort noe fra skolens side, så vil mitt fokus være på mitt barn.

Jeg har ei som begynner på skolen nå og jeg er selvsagt bekymret for hvordan det skal gå, og vil at alle skal være snill med henne. Jeg vet hvor ille det ville føles hvis hun ikke fikk seg venner og ikke trivdes. Jeg ønsker selvsagt at alle skal gjøre alt for at mitt barn skal få det bra, og jeg er selvsagt enig med de her som sier at vi må sørge for at alle barn blir inkludert.

Hvis ting derimot ikke fungerer så gjør jeg det jeg må gjøre for att mitt barn får det bra, og jeg forventer at andre gjør det samme for sine barn. Jeg blir derfor ikke sint på de foreldre som er sinte for at deres barn ikke har det bra, jeg vil heller legge fokuset på hva som faktisk må til for at alle skal kunne være fornøyde. Å rakke ned på noen som faktisk har en reell bekymring for sine barn blir å ignorere ett problem som man kunne har gjort noe med.

Fem ADHD i en liten klasse?

På skolen vi sokner til så er det ikke lengre slik at klassene følger gater. Skolen ringer vist rundt til barnehagene og innhenter informasjon for å sette sammen klasser, og de endrer på klassene etterhvert før man finner den sammensetting som fungerer. For oss har det medført at min (sjenerte) jente, som ikke kjenner mange fra sitt nærområde, ikke kom i klassen med mer enn en hun kjente fra før. Det kan være at dette skyldes hensyn til noen med spesielle behov. Min datters behov er trygghet, sikkerhet og forutsigbarhet. Jeg tenker at det nok går bra, og at det er ett akseptabelt tiltak for å få ting til å fungere. Jeg ville imidlertid akseptere at andre vurderer anderledes.


Jeg kjenner en voksen som forteller om sin oppvekst at hun alltid fikk oppgaven å være med de som sliter siden hun var så snill og grei. Hun forteller at hun synes det er vanskelig å sette grenser. Med andre ord så ble hennes "svakhet" brukt for å dempe ett problem for andre barn og lærere som ikke viste hva de skulle gjøre. Istedenfor at hun ble sett og ble lært å sette grenser, så utnyttet man svakheten til fordel for andre. Jeg ville grepet inn på min datters vegne hvis jeg opplevde at dette skjedde med henne.

Mitt poeng er at vi alle har interesser, og det kan ikke være slik at vi skal velge ut en gruppe som går foran andre. Vi må forsøke og få det slik at alle blir tatt hensyn til, og det må være skolens hovedansvar å legge til rette for dette. I dialog med foreldrene, men fortsatt må hovedansvaret være skolens. Vi må også ta hensyn til flere enn de som gjør mye ut av seg. Vi må også se de som tilpasser seg skolen, eller de som er stille og ikke gjør noe ut av seg. De kan ha like store behov, men de utfordrer kanskje ikke omgivelsene like mye og dermed blir de ikke opplevd som trengende.

Vi snakker ikke om enten eller, men både og. Jeg synes det var fint at H.I turte å si hva hun mente. Det gir mulighet til å få ett bedre bilde av situasjonen i norsk skole.

[escada]

Jeg vil si at jeg har forståelse for HI problemstilling,men det er også tydeligvis lett å bli såret av denne type "kritikk".
Det er nok lærerne og skolen som bør gjøre noe her.. Det hørtes voldsomt ut med så mange tilfeller i en og samme klasse.

[Taina]

På skolen hvor min eldste går, blir faktisk noen barn tatt ut av klassemiljøet noen dager i uken.
Tre dager i uken er disse barna ikke bare ute av klassen, men til og med på en annen, egen skole.
Jeg kjenner ikke alle diagnosene/ problemene/ årsakene barna har, men metoden fungerer veldig bra!

De som ikke tas ut av klassen får arbeidsro og de som tas ut får et eget, tilrettelagt opplegg som fungerer for den enkelte elev.

Alle elevene vet jo at det er "noe" med disse som tas ut av klassen, men det blir akseptert og det er greit.
Jeg er helt sikker på at den aksepten sitter lettere fordi belastningen på den gjenværende delen av klassen ikke blir så stor.

For mange av diagnose-elevene er det også en sann lidelse å være i et klassemiljø, ergo opplever også de det som positivt at de blir tatt ut av det daglige klassemiljøet.

På denne skolen er dette en vinn-vinn løsning for samtlige elever

Dette hørtes veldig fornuftig ut. Jeg vil tro det er fint for disse barna å slippe å tilpasse seg klasseromssituasjoner der de hele tiden kommer til kort. Jeg håper at de ikke bare blir tatt med til et annet rom, men at de faktisk får en alternativ innlæringsmåte som passer dem bedre - kanskje i form av mer praktisk pedagogikk? Jeg synes ikke man skal være så redd for at noen barn får andre undervisningsopplegg. Jeg vil ikke tilbake til fortidens spesialskoler, men jeg tror vi må ha takhøyde for at barn er ulike og trenger ulike pedagogiske tilnærminger.

[tuuli]

Jeg er veldig enig i det siste Taina skriver. At det faktisk kan være til det beste for noen barn å få alternative opplegg innimellom. Like muligheter betyr ikke nødvendigvis at alle skal gjøre akkurat det samme hele tiden.

[SuzieQ]

Disse elevene blir vel neppe tatt ut for klassemiljøet sin del, men fordi at de i tillegg til ordinær undervisning har et behov for noe tilrettelagt.

På skolen vår også er det elever i de ordinære klassene som har timer inne på spesialenheten. Dette fordi at de har behov som den ordinære skolen ikke dekker. Mange er også over på spesialenheten for å dekke fysiske behov.

En del av de elevene med større behov flytter også over til spesialenheten på permanent basis i løpet av skolegangen, og det har null med hensynet til "de friske" barna å gjøre. De når et punkt hvor de ikke har mer å hente i ordinær undervisning.

Jeg gikk i en skikkelig pyton klasse både på barneskolen og ungdomsskolen. Utagering, bråk, latterliggjøring av lærere, lærere som ble slått (!), osvosv. Mange timer gikk rett og slett bare opp i røyk pga alt det spetakkelet. En spesiell gutt ble etterhvert tatt ut av klassen for å ha "hjelpelærer". Mulig skolens ledelse mente at dette skulle ha null med hensynet til oss "friske" barn å gjøre, men gud bedre for en fantastisk forskjell det ble på ro og læringsmiljø i klassen...
Det er ikke feil å ta hensyn til alle sammen altså, jeg skjønner egentlig ikke helt hvorfor du to ganger i innlegget over påpeker det motsatte?

Jeg må si jeg beundrer alle dere som vet med dere selv at dere innerst inne, aldri kjenner dere irriterte/oppgitte/møkklei av unger, egne eller andres, som går helt bananas og oppfører seg bedritent. Og som kanskje, selvfølgelig ubevisst, for all del, aldri tenker "herlighet for en drittunge" når det koker som mest. Uavhengig av bokstavdiagnoser eller ikke. Wow, sier jeg bare, dere må ha en helt Enorm tålmodighet. Selvfølgelig ER jo ingen barn drittunger, det er det ingen her som har ment, og det tror jeg alle forstår også hvis dere legger godviljen til.

[Carrera]

Jeg gikk i en skikkelig pyton klasse både på barneskolen og ungdomsskolen. Utagering, bråk, latterliggjøring av lærere, lærere som ble slått (!), osvosv. Mange timer gikk rett og slett bare opp i røyk pga alt det spetakkelet. En spesiell gutt ble etterhvert tatt ut av klassen for å ha "hjelpelærer". Mulig skolens ledelse mente at dette skulle ha null med hensynet til oss "friske" barn å gjøre, men gud bedre for en fantastisk forskjell det ble på ro og læringsmiljø i klassen...
Det er ikke feil å ta hensyn til alle sammen altså, jeg skjønner egentlig ikke helt hvorfor du to ganger i innlegget over påpeker det motsatte?

Jeg må si jeg beundrer alle dere som vet med dere selv at dere innerst inne, aldri kjenner dere irriterte/oppgitte/møkklei av unger, egne eller andres, som går helt bananas og oppfører seg bedritent. Og som kanskje, selvfølgelig ubevisst, for all del, aldri tenker "herlighet for en drittunge" når det koker som mest. Uavhengig av bokstavdiagnoser eller ikke. Wow, sier jeg bare, dere må ha en helt Enorm tålmodighet. Selvfølgelig ER jo ingen barn drittunger, det er det ingen her som har ment, og det tror jeg alle forstår også hvis dere legger godviljen til.

Nå vet ikke jeg hvor gammel du er, og hvor lenge det er siden du gikk på skolen, men bare de siste årene har det skjedd mye når det kommer til slike ting i skolen. Heldigvis. Nå ser lærerne individene, og utagerende barn blir sett og hjulpet, i stedet for å bli stemplet som en urolig drittunge, som til slutt blir tatt vekk fra de andre.

Husker selv da jeg gikk på skolen at de som ikke oppførte seg som alle andre, de ble sett på som umulige barn. Ikke en ting ble gjort for å hjelpe, og evt diagnoser kjente man ikke til. De elevene fikk bare kjeft og kritikk, og i verste fall tatt ut fra undervisningen.

Nå i dag så blir slike barn fanget opp, og tiltak blir igangsatt for å hjelpe barnet, og da på en måte som gjør at han fortsatt kan være i klassen, uten å ødelegge for andre. Og ved behov så får de tilrettelagt undervisning ved behov.

Jeg sier ikke at jeg er perfekt og aldri har sett meg lei på bråk og uro, og jeg har vel som alle andre tenkt "drittunge" i enkeltepisoder. Men veien derfra til å mene at "disse barna" skal taes bort fra ordinære klasser, den er lang, og jeg håper inderlig at jeg aldri kommer til å mene det.

[lex]

Jeg har jobbet i skolen i 12 år nå, Carrera, og den virkeligheten du skisserer i ditt innlegg har jeg enda ikke sett. Det gjør meg imidlertid glad at den finnes andre steder.

[Drua]

Jeg har jobbet i skolen i 12 år nå, Carrera, og den virkeligheten du skisserer i ditt innlegg har jeg enda ikke sett. Det gjør meg imidlertid glad at den finnes andre steder.

Vår eldste begynner i første til høsten så vi har enda ikke erfaring, men det er faktisk sånn rektor og annet personale beskriver vår skole. Veldig spent på om dette er riktig og å få se det i praksis. Har hørt av andre at de har løst problemer i klasser tidligere, uten at barn er fjernet fra miljøet. Det er en stor skole. Veldig glad for at våre barn skal gå der ut ifra det jeg har lest i denne tråden.

[Paddington]

Selv om mange naturligvis neppe sier dette, synes jeg det er ille at foreldre og voksne mennesker går rundt og tenker dette i sitt stille sinn. Og om man har denne innstillingen, formidler man også dette til barna. Barna kommer fort til oss foreldre og sier at "Nils er slem fordi han gjorde ditt og datt", men hvor mange korrigerer egentlig barna på å skille mellom det som har blitt gjort og hvordan barna er som person? Og barn fanger opp voksnes holdninger selv om vi ikke sier ting rett ut.

Jeg tenker at om man tenker at det barnet er slemt, påvirker det også ens evne til å se forbi handlingen og setter barnet lettere i bås. Det opplevde vi i eldste sin klasse, men mange fikk en del å tenke på etter at det ble åpenhet rundt flere av barnas situasjon. Foreldre og barn ble virkelig kjent med disse "slemme" barna og så en ganske så annen side enn om de skulle holdt fast på holdningen om at "barnet er slemt". Men det krevde et aktivt engasjement fra et mindretall til å snu disse fordommene.

Jeg tror også disse negative holdningene til barns oppførsel er nokså utbredt. Det er ikke sjelden jeg hører foreldre kommentere andres barn på en veldig negativ måte og ser at det dessverre er veldig lett å falle i den grøfta og også henge seg på den.

Hvis vi ser bort i fra skolehverdag og diagnoser et øyeblikk og ser mer på snill/slem-begrepene generelt, så er det vanskelig å komme unna at noen mennesker rett og slett kan være litt slemme. Ikke alle mennesker vil oss vel. Jeg har ikke lyst til å lære mine barn at "alle er egentlig snille innerst inne", for det er nok dessverre ikke sant. Hvis man går gjennom livet og tror det, så blir man lurt, skuffet og bedratt.

Forøvrig tillater jeg meg å tenke hva jeg vil om hvem jeg vil.