Da lille Sander ble født
1.3.12 kl 1719

Det hele begynte natt til 29.2.12. Jeg våknet vel i 2 tiden av noen kynnere med skikkelig tak i. Etter å ha lagt i sengen en stund og kjent på disse, begynte jeg å lure, de var mye vondere enn de pleier og kom de ikke litt regelmessig og???
I 3 tiden fant jeg frem mobilen, og begynte å ta tiden på de. Jaggu sa jeg smør, de kom jevnt og trutt hvert 5 min. Jeg klarte ikke ligge i sengen mer pga smertene, så stod opp og tenkte at det er sikkert bare falske plage kynnere som avtar snart.
Jeg gikk rundt i stuen, pakket de siste tingene til baggen(kunne jo hende vi måtte reise), ryddet litt(kunne jo ikke være rotete når jordmor kom på hjemme besøk, som de gjør her i kommunen) Etter ca 1 1/2 time med kraftige tak som kom mellom hvert 3-6min, fant jeg ut at det kanskje var på tide og vekke min kjære.
Han stod opp etter en liten stund, og overtalte meg til og ringe jordmor. Rund 6 tiden kom hun på besøk og skulle sjekke hvordan jeg lå an.
Til henne store forbausning(siden jeg hadde hatt så jevne rier, med så tette mellomrom) var jeg så vidt kommet i gang med fødselen(moden med kun 1-2cmåpning) Så hun foreslo at jeg tok noen paracet, og prøve og få sove litt, sånn at jeg hadde krefter igjen når det virkelig var i gang. Så skulle hun komme tilbake litt seinere på formiddagen og sjekke utviklingen.
Min kjære bestemte seg for å bli hjemme fra jobb, siden det var usikker på hvor fort ting kunne skje. Vi gikk og la oss, men ble ikke noe søvn på meg. Lå i sengen og bare kjente på riene som fortsatt kom jevnt og ofte, og tenkte at nå var ventetiden snart over.
I 1tiden kom jordmor tilbake for å sjekke framgangen, og der var det ikke noe nytt.(dette kom til å ta tid med andre ord) Vi ble da enig om å drøye til kvelden. Men siden jeg skulle helt til Bergen for og føde, og jeg ikke hadde sovet på lenge, regnet hun med at hun kom til å sende meg avgårde på kvelden(så lenge det ikke dabbet av), sånn at vi slapp nattreise hele den veien. Da kunne jeg også få noe å slappe av på som kanskje gjorde at jeg fikk sove den kommende natten.
Jordmor kom tilbake i 19 tide. Riene var nå blitt kraftigere og varte lengre følte jeg, så var litt spent på fremgangen. Var blitt nesten 3cm, så hun fant ut at vi skulle ringe ambulanse og kjøre til Bergen.

Vel fremme i 21.30 tiden, etter en ambulansetur fylt med latter og godt humør, ble vi plassert inne på et bitte lite rom, hvor jeg lå en evighet med sparketest og fikk klyster(heeeerlig :P hehehe) Etter en stund fikk vi komme en på en liten fødestue, hvor jeg ble overvåket.
Natten seg på, og ingen framgang nesten! Følte meg lite motivert nå, ingenting skjer jo! Riene kom like ofte, og var blitt gode tak i, så ikke noe søvn på meg denne natten heller. Begynte å bli rimelig utslitt, og så mørkt på det.
Min fantastiske samboer var jo bare en kjempe støtte gjennom hele natten, måtte jo tvinge han til å legge seg ned å få sove litt. Han ville bare være der for meg, og syntes det var urettferdig at han skulle få sove, mens jeg hadde såpass vondt.
Når morgenen kom, ble vi overflyttet til en større fødestue(var nå endelig i begynnerstadiet på aktiv fødsel) Det var vaktskifte(og for en befrielse, for jordmoren som var på natt var rett og slett ubrukelig) og nå fikk vi den søteste, snilleste jordmorstudenten og jordmoren som fulgte henne.
De så at jeg var rett og slett utslitt, smertene kunne jeg taklet, men det å gå så lenge uten søvn, tærte virkelig på, klarte ikke fokusere på pusting nesten lengre, hadde gått i godt over et døgn med rier vært 3-6min. Så Epedural ble satt, snakk om å havne i himmelriket!!!
Jeg sank sammen på sengen når den begynte og virke, og nøyt virkelig den smertefrie perioden den gav meg . Klarte ikke sove, men fikk virkelig slappet av, og hentet nye krefter. Husker at jeg stod til og med i prekestolen og så på skjermen som målte riene mine og fikk latterkrampe flere ganger, for jeg skulle jo egentlig hatt vondt da(snakk om å være overtrøtt) Klarte til og med og presse ned litt mat.

Timene gikk, og det begynte og dra ut mot ettermiddag. De bestemte seg for og ta vannet, for og få fortgang på sakene. Det gikk fremdeles veldig sakte, så de gav meg drypp for å få litt mer guff i riene mine. Og det virket. Ikke lenge etterpå begynte jeg og kjenne smertene igjen. Nå var det ikke lenge igjen til vår lille skatt skulle komme til verden....

På dette tidspunkt hadde de sjekket å styrt så mye/mange der nede at det føltes jo ut som jeg var blitt voldtatt :/ Både barneleger, studenter og hele pakken blandet seg inn. Nå hører det med at jeg har en medfødt hjertefeil som gjør at jeg ble veldig nøye overvåket av alle typer leger/jordmødre o.l.
Noe som også innebar at når det var tid for at han skulle komme ut, ville han bli tatt med tang, og jeg fikk IKKE lov og presse, grunnet for stor belasting på hjerte mitt.

Nå var det tid for vaktskifte igjen. Så nære fødselen, og jeg fikk ikke ha med meg hun fantastiske snille studenten til siste innspurt. Istedenfor fikk vi en halvsur og små irritert jordmorstudenten. Huff hun kunne jeg klart meg uten, men men, sånn var nå det.

Var vel nå oppi 8cm tror jeg(er litt tåkete hele fødselen egentlig) men de syntes det gikk alt for sakte enda, nå måtte han ut. Så de bestemte seg for og doble dryppdosen jeg fikk. Riene ble enda sterkere, og jeg datt helt vekk i «rieland». Nå ville jeg bare ha han UT!

Men når de økte dryppdosen, ble lille skatten i magen blitt veldig stresset, så de måtte sette den ned igjen. Jeg måtte bl.a. stå på alle fire i sengen for å få ned pulsen til skatten. De satte også inn en måler på hodet til gutten, for å så skikkelige signaler fra han. Nå nærmet det seg virkelig. Men mor var veldig bekymret for lille magenenoeren, fulgte med som en hauk på skjermen som målte puls o.l. til lille skatten.

Må igjen bare få rose min kjære! Kunne virkelig ikke hatt bedre støtte, han holdt meg i hånden hele tiden, og visste ikke hva godt han kunne gjøre for meg. Ville ikke klart meg uten han.

Nå nærmet klokken seg 17 den 1.3.12. Jeg begynte å kjenne trangen til å presse, og fikk streng beskjed om at det fikk jeg ikke lov til!! Det var noe av det verste med hele fødselen. En sånn befrielse og ha lyst til å presse, men helt forferdelig og bli nektet. Jeg var fullstendig tom for krefter, og måtte virkelig leite langt inne for å finne vilje/styrke til å klare å puste meg gjennom rien uten å presse. Jeg lå sånn en god stund, for siden han skulle bli tatt med tang, måte han komme ganske langt ned for å få rett tak på gutten.
Etter en stund merket jordmoren hvor tøft det var for meg og holde igjen, lå å vrei meg for å ikke følge kroppens naturlige «lyster», og mange ganger klarte jeg ikke å stoppe kroppen fra å ville presse ut skatten heller. Så hun snakket med leger, og jeg fikk lov å presse forsiktig. For en befrielse.
Ikke mange minuttene etterpå, kl 1719 den 1.3.12, ca 38timer etter at jeg begynte å ta tiden på riene, var lille Sander på bryste til mor, og tårene rant både hos far og mor. Lille mirakelgutten vår var endelig her. Hele 3480g og 51cm.
Jeg ble både klippet og revnet i grad 3b, så ble lappet sammen kan man si:P Men jeg har ikke hatt problemer i ettertid med det, øm den første tiden, så helt fin igjen.

Det var en lang og tøff fødsel, men jeg hadde lett gjort det igjen!!! Ville ikke vært foruten den lille skatten vår.