Dilemma. Hva ville du gjort?

[Uregistrert]

Jeg har vært gift med samme mann i snart 15 år, vi har tre barn under 10 år. Han er psykisk syk, og har antagelig vært det bestandig. Men jeg forsto ikke dette før noen år siden. Jeg vil ikke gå i detalj, men samlivet med han har vært en skikkelig rundreise i helvete. Etter at jeg hadde født sistemann så jeg alt klart og forsøkte å dra, og hadde gjort klart seperasjonspapirer og planlagt alt praktisk. Før jeg får tatt den store praten med han, så får han sammenbrudd og blir innlagt på psykiatrisk sykehus. Jeg kan jo ikke dra da. Så jeg blir værende sammen med han gjennom alt dette. Er med p sykehus, følger han, støtter, snakker med psykolog og lege sammen han. Får vite at eneste grunnen til at han ikke har tatt livet av seg er meg. Jeg er den eneste grunnen.

Medisiner og terapi har gjort han bedre. Men jeg tror ikke at kjærligheten kan lege alle sår. All den dritten jeg har gått gjennom, den forsvinner ikke, den ligger der og lager avstand. Og han blir ikke helt frisk heller, de sier at han ikke kan bli det, han må gå på medisiner antagelig resten av livet. (lang historie om hvorfor han er syk etc, tar det ikke nå)

Jeg har ikke hatt sex med han på 3 år. For hans del skyldes dette medisiner, for min del skyldes det to ting. Han er 200 og noe kilo som følge av både overspising og medisiner, noe som gjør han motbydelig i mine øyne. Jeg vemmes bare av tanken på at han skal ta på meg. I tillegg føler jeg ingenting lenger. Alt jeg engang følte er borte nå.

Så hva gjør man. Jeg kan jo ikke dra. Hans liv vil da gå i oppløsning og sjansen er stor for at han tar sitt eget liv. Barna er jo glad i han. Jeg kan ikke ha på min samvittighet at mine handligner førte til at de mistet sin far. Og han er viktig i deres liv, det er viktig med en far også, han gir dem mye selv om han er syk.

Samtidig har jeg på FB gjenopptatt kontakt med en gammel flamme, og selv om jeg ikke har gjort noe jeg kan klandres for, så ser jeg at jeg svært bevisst har lagt veien klar for et forhold. Små bittesmå skritt som bare går i en retning. For jeg vil så gjerne oppleve å bli elsket og begjært igjen. Jeg vil ha et pustehull fra min virkelighet, der jeg gråter meg i søvn og bare lider gjennom hver dag.

Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre.

Skal jeg dra, med alt det praktisk vanskelig dette utgjør, sette min egen lykke først og risikere at han, mine barns far, tar sitt eget liv?

Eller skal jeg bli, og erkjenne at det er dette som egentlig er livet, alle de utfordringene som kommer. Man kan ikke regne med å alltid være lykkelig. Bite sammen og ofre egen lykke til fordel for mine barns og min manns?

Eller kan jeg leve to liv. Kan jeg holde mine forpliktelser i dette hjemmet, samtidig som jeg har et annet liv ved siden av, der jeg oppnå egen lykke?

Hva hadde du gjort?

[Mirra]

Kan du snakke med legen og psykologen hans og forklare hvordan du har det, og si at du vurderer å gå fra han? De kan sikkert komme med råd og veiledning om hvordan du burde gå frem. Jeg synes ikke du skal bli i et forhold hvor du ikke har det bra, "bare" fordi at mannen din er psykisk syk. Men jeg skjønner at det må være forferdelig å skulle ta det valget når det kan være en fare for at han gjør noe drastisk. Men det kan hende det blir enklere for deg om du har legen og psykologen hans i ryggen.

[Trådstarter]

Takk for råd Ja kanskje snakke med lege og psykolog og høre.

Jeg ser bare hinder i veien, som hvordan barna vil takle det, økonomisk, følelser, livet raser sammen for han. Akkurat nå føles det som best å kunne leve to liv. Jeg vet ikke hvor umoralsk det er når jeg ikke har noe reelt ekteskap her.

[Cathrine*]

Jeg har vært i delvis samme situasjon som deg. Et liv og ekteskap med en psykisk syk mann (psykopat i tillegg). Det tok meg mange år og to barn før jeg klarte å flytte fra han i 2010. Mange år med trusler om at han kom til å ta livet av seg dersom jeg gjorde det slutt og flyttet. Noe som i ettertid har vist seg å være tomme trusler. Jeg flyttet som sagt fra han i 2010, og han lever i beste velgående fortsatt. Jeg mener ikke med dette at det er tomme trusler din man kommer med, men ofte er det det disse truslene som får oss til å bli. Og man har det ikke bra med seg selv om man blir i et ekteskap hvor det trues til at man må bli.

Om det er umoralsk eller ikke å leve to liv, vil ikke jeg uttale meg om, det vet du best selv.

Vet ikke om du fikk så mye ut av svaret mitt, men jeg ønsker deg hvertfall lykke til med avgjørelsen og det som måtte følge i etterkant.

[En annen]

Min mamma var i samme situasjon som deg, og pappaen min tok livet sitt noen år etter at hun gikk fra ham. Selv om det selvsagt er tøft å ha mistet pappa sånn, er jeg helt sikker på at det hadde skjedd uavhengig av hva mamma gjorde. Og uansett kan man aldri bli ansvarlig for noen andre sitt liv.

[guttem@mm@]

Man kan ikke være ansvarlig for andres liv slik du beskriver. Jeg hadde prøvd å snakke enten med fastlegen his du har et godt forhold til han eller hun, eller eventuelt med en psykolog. Deretter tenker jeg at det viktigste er at mannen din får den hjelp han trenger, uavhengig av deg og at barna får fortsatt ha et godt forhold til sin pappa så langt det er mulig. Når det gjelder den flammen vil jeg anbefale deg å ha avsluttet alle formelle bånd i ekteskapet før du går videre den veien. Jeg tror det er viktig for alle parter.

Husk at når mennesker er så syke så er de det uavhengig av andre parter og jeg synes det er viktig å sørge for egen lykke. Det skylder du deg selv og dine barn!

[LeaMarika]

Kan du snakke med legen og psykologen hans og forklare hvordan du har det, og si at du vurderer å gå fra han? De kan sikkert komme med råd og veiledning om hvordan du burde gå frem. Jeg synes ikke du skal bli i et forhold hvor du ikke har det bra, "bare" fordi at mannen din er psykisk syk. Men jeg skjønner at det må være forferdelig å skulle ta det valget når det kan være en fare for at han gjør noe drastisk. Men det kan hende det blir enklere for deg om du har legen og psykologen hans i ryggen.

Syntes dette var godt svart.

Så mener jeg at det beste på sikt for deg og barna er å flytte fra han. Det er jo ikke bra for barna å vokse opp med en ustabil psykisk pappa.
Men hvis du flytter, så synes jeg ikke du skal gå rett på nytt forhold. Gi deg selv og barna tid til å være bare dere etterpå.

[Uregistrert]

Jeg har vært oppe i en ganske lik situasjon. Hadde ett barn med en psykisk syk mann, og ble forelsket i en annen... Alt av følelser hadde vært dødt hos meg lenge, og jeg var bare "barnevakt". Vi hadde en samtale der jeg forklarte at jeg ikke klarte dette lenger, og at forholdet vårt var over. Han knakk fullstendig sammen, og i skrekken for at han skulle ta sitt eget liv, fikk han bo hos meg og barnet i ett halvt år før han flyttet ut. Som en venn, ikke som en kjæreste. Det var utrolig tøft, og jeg hadde det virkelig vanskelig, men i ettertid er jeg veldig glad for at jeg gjorde det! Lever nå sammen med han jeg ble forelsket i den gangen, og vi har fått ett barn til

[Carrera]

Snakk med lege og/eller psykolog ja. De kan nok komme med gode tips på veien for deg, og ikke minst bistå han om du drar.

Du har ikke noe ansvar for hans liv. Velger du å gå, og han skulle finne på å gjøre alvor av sine trussler, så er det hans valg, og ikke din skyld. Kan forstå at det er vanskelig å tenke akkurat det, men det er faktisk slik det er.

Ang det å leve et dobbeltliv, så tenker jeg at det ikke er noen god løsning. Hva vil skje om han oppdager det? Jeg ville vært redd for at det sviket ville påvirke han mer enn om du faktisk gikk fra han.

[Uregistrert]

Når det kommer til det med å ta sitt liv, så gjør sjelden de det som sier det rett ut at de vil gjøre det. Har selv erfaring med dette. Han spiser seg stor for at du skal synes synd på han. Hvis forholdet har vært en rundreise i helvete, så ville jeg ha gått! Er det verdt å gjennomgå et helvete? Nei, vil jeg si. Du har ikke noe ansvar for hans helse eller å "passe" på han i en slik situasjon. Tenk på barna, vil du at de skal fortsette å se mor og far slik som nå? tror nok de vil se helheten i det hvis de vet hva som foregår. Gi han et ultimatum, slank deg og gå til psykolog for å få orden på livet.
En annen utvei (hvis du elsker han) som er til fordel til dere alle sammen er hvis du tror på Gud, be om helbredelse for din mann, Gud gjør fortsatt undre og mirakler! Jeg har sett utrolige ting skje med folk som har hatt mange forskjellige sykdommer, plager osv. Det er verdt å prøve for kjærligheten!

Jeg har vært gift med samme mann i snart 15 år, vi har tre barn under 10 år. Han er psykisk syk, og har antagelig vært det bestandig. Men jeg forsto ikke dette før noen år siden. Jeg vil ikke gå i detalj, men samlivet med han har vært en skikkelig rundreise i helvete. Etter at jeg hadde født sistemann så jeg alt klart og forsøkte å dra, og hadde gjort klart seperasjonspapirer og planlagt alt praktisk. Før jeg får tatt den store praten med han, så får han sammenbrudd og blir innlagt på psykiatrisk sykehus. Jeg kan jo ikke dra da. Så jeg blir værende sammen med han gjennom alt dette. Er med p sykehus, følger han, støtter, snakker med psykolog og lege sammen han. Får vite at eneste grunnen til at han ikke har tatt livet av seg er meg. Jeg er den eneste grunnen.

Medisiner og terapi har gjort han bedre. Men jeg tror ikke at kjærligheten kan lege alle sår. All den dritten jeg har gått gjennom, den forsvinner ikke, den ligger der og lager avstand. Og han blir ikke helt frisk heller, de sier at han ikke kan bli det, han må gå på medisiner antagelig resten av livet. (lang historie om hvorfor han er syk etc, tar det ikke nå)

Jeg har ikke hatt sex med han på 3 år. For hans del skyldes dette medisiner, for min del skyldes det to ting. Han er 200 og noe kilo som følge av både overspising og medisiner, noe som gjør han motbydelig i mine øyne. Jeg vemmes bare av tanken på at han skal ta på meg. I tillegg føler jeg ingenting lenger. Alt jeg engang følte er borte nå.

Så hva gjør man. Jeg kan jo ikke dra. Hans liv vil da gå i oppløsning og sjansen er stor for at han tar sitt eget liv. Barna er jo glad i han. Jeg kan ikke ha på min samvittighet at mine handligner førte til at de mistet sin far. Og han er viktig i deres liv, det er viktig med en far også, han gir dem mye selv om han er syk.

Samtidig har jeg på FB gjenopptatt kontakt med en gammel flamme, og selv om jeg ikke har gjort noe jeg kan klandres for, så ser jeg at jeg svært bevisst har lagt veien klar for et forhold. Små bittesmå skritt som bare går i en retning. For jeg vil så gjerne oppleve å bli elsket og begjært igjen. Jeg vil ha et pustehull fra min virkelighet, der jeg gråter meg i søvn og bare lider gjennom hver dag.

Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre.

Skal jeg dra, med alt det praktisk vanskelig dette utgjør, sette min egen lykke først og risikere at han, mine barns far, tar sitt eget liv?

Eller skal jeg bli, og erkjenne at det er dette som egentlig er livet, alle de utfordringene som kommer. Man kan ikke regne med å alltid være lykkelig. Bite sammen og ofre egen lykke til fordel for mine barns og min manns?

Eller kan jeg leve to liv. Kan jeg holde mine forpliktelser i dette hjemmet, samtidig som jeg har et annet liv ved siden av, der jeg oppnå egen lykke?

Hva hadde du gjort?