Jeg er ikke forelsket i mannen min

[Uregistrert]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Problemet er at jeg er gift med mannen jeg har vært sammen med siden vi gikk ut av ungdomsskolen for 15 år siden. Vi har to barn og hus og er tilsynelatende veldig lykkelige. Alt ser nok perfekt ut for andre, og vi er jo veldig glade i hverandre. Vi krangler nesten aldri og vi er verdens beste venner. Men der stopper der. Vi er venner. Vi har nesten aldri sex, det går måneder mellom hver gang. Han har lyst men sier aldri noe, jeg vet han elsker meg og er forelsket i meg. Jeg elsker ham men er ikke forelsket.
Ei venninne sa til meg en gang at jeg må prøve å tenke tilbake på den tiden vi var nyforelskede og finne tilbake til de følelsene. Jeg tenkte det samme, men i det siste har jeg tenkt mer og mer på dette; jeg har faktisk aldri vært helt forelsket i ham. De tankene kom som et sjokk på meg, men det blir mer og mer sant jo mer jeg tenker over det.
Jeg har vært forelsket i tanken på familie, ekteskap og barn. Og jeg har valgt ham fordi vi har gått så bra sammen hele tiden og er så gode venner. Og jeg har fått meg selv til å tro at han var min store kjærlighet. Noe han på sett og vis har vært, men kun på et (litt mer enn) vennskapelig plan.

Jeg er så lei meg, jeg vet nå at vi kun er sammen pga. barna. De er små og jeg vil ikke at de skal miste oss på den måten. For barnas skyld vil vi holde sammen, og det går nok ikke utover dem på noen negativ måte siden vi er så gode venner og tross alt har det bra sammen. Vi er faktisk det perfekte ektepar om man ser bort fra mangelen på sex og nærhet (men vi klemmer og småkysser ofte), men jeg merker i grunnen mer og mer at det ikke er nok. Min mann fortjener en kvinne som begjærer ham, og jeg fortjener å oppleve ekte begjær.

Jeg er over 30 år og har enda ikke opplevd ekte begjær. Jeg kjenner det verker i kroppen etter å oppleve ekte kjærlighet, det å bli så forelsket at det nesten gjør vondt, det å ville ha sex med et menneske man elsker uten at det føles som en plikt. Jeg har grått mye pga. dette i det siste, men vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. For er det verdt å splitte opp familien pga. min lengsel etter kjærlighet? Skal barna lide for det?

Mannen min vet ikke noe om dette, selv om han nok merker det. Hvordan skal han unngå det, vi er jo ikke akkurat lidenskapelige sammen. Men han tror jeg har problemer med sex, og på et plan har jeg det, men det er mest fordi jeg trenger å føle begjær for å ha lyst på sex og nærhet, men hvordan forteller man sin mann gjennom 15 år at man ikke begjærer ham og faktisk aldri noensinne har gjort det?

Jeg er så rådvill.

[Uregistrert]

Du sier at du aldri har følt noe begeistring for han? Hvorfor valgte du da å få barn med denne mannen?
Jeg er ikke stup forelska i mannen min jeg heller,det går opp og ned.Han er mer som en trygghet føler jeg nå etter disse årene.Er det vanlig å strebe etter forelske når man har vært sammen så lenge? Det er vel litt andre ting som betyr noe enn akkurat det?Jeg kan skjønne det med begjæret ditt.Men samtidig er dette noe som kan jobbes med.
Er du villig til å ga fra 'det perfekte' familieliv og heller velge heftig sex som kanskje viser seg å bli like kjedelig etter noen mnd?

[Uregistrert]

Jeg er heller ikke forelska i mannen min, og det var heller ikke noen stor forelskelse da jeg traff ham heller - verken for ham eller meg, men vi fungerer utrolig godt sammen, og har det kjempefint! Lidenskapelig sex har det aldri vært, men vi har det fint, også seksuelt, selv om det kanskje blir litt for sjelden for mannen i ny og ne..

Jeg er mer lykkelig som dette enn jeg noensinne var da jeg hadde sex nesten hver helg med en jeg var lidenskapelig forelska i.. Han var useriøs - det ville ha ødelagt meg å fortsatt sammen med ham.. Det var en berg-og-dal-bane uten like - utrolig slitsomt!!! Og sånn tror jeg det ofte er - dess mer spenning, dess mer ustabilt og useriøst!

Jeg angrer ikke og tviler på at jeg kommer til å gjøre det.. Og uansett.. Hvor mange er forelska og har lidenskapelig sex etter ørten år da? Kanskje vi ser for mye på TV? Tror det er der disse idealene kommer fra, jeg!

[Uregistrert]

Jeg var kanskje ikke så klar i innlegget, var lei meg da jeg skrev det. Det er ikke bare sex jeg er ute etter altså. Langt derifra. Jeg vet også veldig godt at intens forelskelse blekner, uansett hvem man er sammen med. Men jeg vil samtidig tenne såpass på mannen min at jeg vil ha sex med ham og være nær ham, og ikke bare tenke på ham som en venn.
Når mine venninner snakker om mennene sine, er det ikke med intens forelskelse i blikket, men de begjærer allikevel mennene sine. De kan synes han er utrolig sexy i det og det antrekket, de får lyst på ham osv. Sånn føler aldri jeg det. Og det har jeg heller aldri gjort. Jeg elsker ham og har alltid elsket ham, men jeg har aldri begjært ham.
Det høres teit ut at jeg har fått barn med ham, kanskje, men vi var sammen i ganske mange år før vi fikk barn og jeg trodde jeg hadde funnet den perfekte mannen og at begjær ikke var noe jeg trengte. Familielivet var jo viktigst, begjær var noe sexavhengige trengte det. Vel, nå er barna blitt litt større, vi skal ikke ha flere, og familielivet er godt etablert. NÅ kjenner jeg savnet etter noe mer kommer. Nå når ting har roet seg litt og jeg ikke vet hva som er i fremtiden.

Jeg vil jo ikke gå fra ham, jeg vil ikke barna så vondt og jeg vet han elsker meg, og jeg vet ikke om jeg ender opp alene resten av livet. Men samtidig fortjener jo han å leve med en kvinne som er forelsket i ham, og jeg er redd jeg aldri noensinne skal oppleve ekte kjærlighet.

Nei jeg vet ikke, ting er vanskelige men det går nok bra.

[Uregistrert]

En modde kan kanskje bare slette denne tråden siden jeg har samme tråd på pinlige.

[lex]

jeg er redd jeg aldri noensinne skal oppleve ekte kjærlighet.

Hvis du tror begjær er ekte kjærlighet, er jeg redd for at du aldri kommer til å oppleve det.

[Uregistrert]

Selvfølgelig tror jeg ikke det. Men et godt forhold skal vel også inneholde begjær, eller hvertfall at man tenner nok på hverandre til å i det hele tatt ha sex? Det finnes ikke noe annet enn vennskap i vårt forhold.

[Wibe]

Jeg har stor forståelse for at du føler det slik som du gjør. Jeg skjønner også at du savner å oppleve noe du kanskje ikke helt hva er og hvordan føles. Du har tatt veldig trygge valg underveis, og nå er kanskje konsekvensen av disse valgene veldig klare for deg. Du er jo ikke gamle dama, og om du vil, ligger verden åpen for deg og for å oppleve det du savner.

Det skal sies at det er spennende, altoppslukende og tidvis helt himmelstormende med forhold som er basert på begjær. Det kan også være vanvittig vondt, slitsomt, psykisk krevende og helt ekstremt slik at det går på bekostning av andre sider i livet..

Jeg vet ikke helt hva jeg vil råde deg til, for du må selv bestemme hva som er best for deg. Kanskje bør du helst søke å finne spenningen og forsøke å se om trusselen om å miste det dere har, gjør at mannen din blir spennende for deg.
Samlivsterapi kan jo testes ut.

...men så sitter jeg jo her og er fraskilt og samboer på nytt og har erfart hvor hinsides dysfunksjonelt ekteskapet med min første mann egentlig var, og hvor fantastisk godt jeg har det i dag med min kjære. "Den gode viljen" ble en tur til selvutslettelse for min del, og det å ta ansvar for egne behov og ta en opprydning i mitt liv har gjort livet mitt så mye bedre.
Men det kostet selvsagt. Det var en vanvittig vanskelig periode da det sto på, og jeg hadde definitivt ikke foretatt den opprydningen hvis jeg hadde følt at det fantes andre muligheter.

[Carrera]

Jeg var kanskje ikke så klar i innlegget, var lei meg da jeg skrev det. Det er ikke bare sex jeg er ute etter altså. Langt derifra. Jeg vet også veldig godt at intens forelskelse blekner, uansett hvem man er sammen med. Men jeg vil samtidig tenne såpass på mannen min at jeg vil ha sex med ham og være nær ham, og ikke bare tenke på ham som en venn.
Når mine venninner snakker om mennene sine, er det ikke med intens forelskelse i blikket, men de begjærer allikevel mennene sine. De kan synes han er utrolig sexy i det og det antrekket, de får lyst på ham osv. Sånn føler aldri jeg det. Og det har jeg heller aldri gjort. Jeg elsker ham og har alltid elsket ham, men jeg har aldri begjært ham.
Det høres teit ut at jeg har fått barn med ham, kanskje, men vi var sammen i ganske mange år før vi fikk barn og jeg trodde jeg hadde funnet den perfekte mannen og at begjær ikke var noe jeg trengte. Familielivet var jo viktigst, begjær var noe sexavhengige trengte det. Vel, nå er barna blitt litt større, vi skal ikke ha flere, og familielivet er godt etablert. NÅ kjenner jeg savnet etter noe mer kommer. Nå når ting har roet seg litt og jeg ikke vet hva som er i fremtiden.

Jeg vil jo ikke gå fra ham, jeg vil ikke barna så vondt og jeg vet han elsker meg, og jeg vet ikke om jeg ender opp alene resten av livet. Men samtidig fortjener jo han å leve med en kvinne som er forelsket i ham, og jeg er redd jeg aldri noensinne skal oppleve ekte kjærlighet.

Nei jeg vet ikke, ting er vanskelige men det går nok bra.

Du beskriver jo kjærlighet her...

En perfekt familie, du er glad i han, han i deg, han er din beste venn, etc.

Du må slutte å jage etter dette ville begjæret og den brusende forelskelsen, og heller nyte det du har. Da kanskje oppnår du å føle lyst for han, eller begjær om du vil.

Og du...glem det der at han fortjener en kvinne som er forelsket i han... Da måtte han bytte ofte. Det han fortjener er en kvinne som er glad i han, og som er hans venn og fortrolige. Og den kvinnen tror jeg han har allerede.

[Uregistrert]

Jeg ville gitt mye for å få det du har. En jeg elsker, som elsker meg tilbake. Et trygt og stabilt samliv. En bestevenn å dele livet med.
Kan si med hånden på hjertet at å være alene med barn ikke er like enkelt alltid, og det å være singel i 30-årene er heller ikke så enkelt. Jeg savner å ha det livet du har nå. Frykten for å "bli gammel alene" ligger i bakhodet og gnager.

Jeg forstår tankene dine godt, men tenk deg veldig nøye om. Gi deg selv litt mer tid til å finne ut av dette, og kjenn ordentlig etter hva du egentlig ønsker. Ansvaret for et aktivt og godt sexliv ligger hos begge parter, og begjær kommer og går. Snakk med han om det, skaff barnevakt og ta dere en helaften sammen, forsøk å løse de problemene som er der og å vekke til live den gnisten som helt sikkert har vært der på et punkt. Det kan være dere har mistet dere selv litt, i foreldrerollen og det "kaoset" det ofte kan være når man har små barn. Terapi kan være en god løsning, du trenger ikke fortelle absolutt ALT i minste detalj.

Fokkuser på det positive, jobb med det som er vanskelig, involver mannen din så mye du klarer, prøv å snu fokuset litt og se på andre ting og se ting på nye måter, tenk på det gode og det positive. Gjør ting sammen uten barna, gå på date eller ha koselige date-kvelder hjemme, prøv ut en ny hobby sammen. Prøv sammen å finne igjen de gode følelsene, og å være et PAR, ikke bare et foreldrepar.

Men dersom du etter en stund fortsatt ønsker deg noe annet, er det kanskje rett å gå. Jeg har selv vært i forhold som virkelig ikke fungerte, og vet at det var riktig at det ble avsluttet, selv om jeg nå sitter alene.

Det er til syvende og sist bare du som kan vite noe om dette, vi andre kan bare komme med velmente råd.

Ønsker deg masse lykke til!

[Niobe]

Ang. begjær, så må det gjerne vekkes. Det kan høres teit ut, men det å bestemme seg for å ha mer sex, og ha det, vil i veldig mange tilfeller øke begjæret. Så vil det komme av seg selv i større og større grad etterhvert.

Det er ikke noen drømmesituasjon, og selvsagt skulle man ønske å alltid føle sterkt begjær i forkant, men noen ganger må det hele hjelpes på vei. Så da avhenger det litt av om man synes forholdet er verd innsatsen?

Jeg tror du mest sannsynlig ville havnet i noenlunde samme situasjon i et nytt forhold, før eller siden.

[Uregistrert]

Men problemet er jo at det aldri noensinne har vært noe begjær her. Kan man gifte seg med en kamerat og bare "presse" seg til å ha mye sex og så kommer følelsene/begjæret etterhvert? Joda, man gjør det jo stadig vekk i feks. tvangsekteskap, der folk faktisk blir forelsket etterhvert. Ikke at jeg sammenligner dette med et tvangsekteskap, misforstå meg rett. Men vi er faktisk helt som kompiser og jeg tror faktisk ikke det er noe å hente noe sted når det gjelder seksuelle følelser. Så om dere mener man bør fortsette å leve som kompiser for barnas skyld og for å slippe å bli gammel alene, joda det er kanskje til det beste, hvertfall foreløpig. Jeg synes bare det er veldig problematisk å være gift og ikke "kunne" ha sex med min egen mann fordi jeg ikke føler noe som helst mer for ham enn jeg føler for feks. min bror. Og ja, når vi har sex føler jeg på en måte jeg ligger med min egen bror, det føles helt feil og har alltid gjort det. Jeg har bare fortrengt det frem til nå, egentlig. Men jeg elsker ham jo. Som en bror/kamerat. Ikke mer enn det.

[Simba 1]

Jeg vil iallefall anbefale deg å prøve litt mer med mannen din. Javisst har du kommet frem til erkjennelsen at "dere er bare venner" og atd ere alltid har vært det. Men dere har et liv sammen, dere har barn sammen. Før du eventuelt bryter ut, bør du gi av hele deg selv for å få det til å funke. Ha en hel del sex, pørv å være et par. Det kan høres krampaktig ut, men jeg tror du vil ha igjen for å ha prøvd.

[Uregistrert]

Forstår deg godt. Det er ikke bare å bestemme seg for å begjære noen og så gjør man det.
Jeg har hatt det på samme måte, men klarer ikke gå fra mannen min. I stedet søkte jeg begjær et annet sted. Og det fikk jeg.
Men nå sliter jeg fryktelig med dårlig samvittighet overfor mannen min (som jeg elsker, men det er ikke noe mer liksom -klarer heller ikke å slutte å tenke på at det er så mye igjen av livet mitt, og at jeg kun har 1 liv. Jeg vil også føle meg begjært og elsket, hvorfor skal jeg unnvære det pga hva andre måtte mene, og ungene trenger ikke å ta skade av det.
Håper du finner ut av det...ikke noen lett avgjørelse å ta.
Carpe diem!

[Uregistrert]

Et lite forslag:
Bestill en langhelg til Amsterdam, bo på f.eks Black Tulip hotel.
Kjøp litt 'tivolirøyk' som dere røyker på rommet _uten_ å ha drukket alkohol først, og test ut sexen da...
Det funker ihvertfall for oss - en gang i året reiser vi fra unger og mas og er kjærester og 'kaniner' i 3 dager.
Lever lenge på det...

[Uregistrert]

Tror det er mange som har det slik du beskriver her.. Altså forelsket i familielivet, men ikke i mannen. Selv er jeg ikke forelsket i min mann. Jeg var det når vi møttes, men er det ikke nå. En forelskelse lever bare i 1 år ca.... Jeg elsker mannen min som en venn og den gode tryggheten han gir. Tørr ikke helt satse på at det blir oss livet ut selv om jeg alltid har tenkt det. Jeg møtte han da jeg var 16 og det er kun han jeg har hatt sex med og kun jeg har delt livet med på godt og vondt.. Lysten til å prøve noen andre er der... Hva om jeg faktisk hadde fått det bedre med noen andre? Man vet jo aldri.. Jeg har det i grunn perfekt, men ikke følelsesmessig perfekt. Jeg orker ikke tanken på sex, men har det en sjelden gang for å ikke virke helt uintressert...

Skjønner litt hvordan du har det.. Nyskjerrigheten på å finne en du faktisk kan elske livet ut vil alltid vere der. Ikke gå i fra mannen din før du er sikker. En dag kan du angre og aldri få den gode vennen og tryggheten tilbake.....

[Uregistrert]

Hei! Ser denne tråden er fra 2009. Hvordan gikk det? Har det på nøyaktig samme vis og er så fortvilet.