Er jeg gal som ønsker meg barn nå?

[Heffalumpmamma]

Jeg kjenner flere lege og tannlegestudenter med barn. Hadde og en legestudent som mor i praksis som hadde tvillinger på 1år. Det lar seg gjøre om man ønsker. Tviler på at de som tar legestudie får så veldig mye bedre arbeidstider eller arbeidsmenger direkte etter endt studie.

Førskolelærerstudie består og av en del tungt pensum. Men er nok et av de lette studiene å kombinere med barn.

Man velger selv om man vil forsette eller ikke!

[Tash]

Det jeg reagere mest på er jo uttalelser som "en legger ansvaret over på barna" og "barna får skylden for at jeg ikke tok utdannelse". Hvem er det som sier slike ting? At en velger å legge utdannelsen på vent eller droppe den helt når en får barn er jo et valg en tar - på samme måte som noen går over på å jobbe deltid. En legger ikke ansaret hos barna, en tar bare det beste valget for en selv og familien.

Jeg mener ikke at det er spesielt vanskelig å studere selv om en har barn - men jeg mener det er forskjell på å være 18 år, mor og student og det å være 23, mor og student. Jeg mener også at det er stor forskjell å være samboer og student og det å være enslig og student.

Jeg har jobbet i studentbarnehagen tilknyttet universitetet her jeg bor - og det var ikke alle barna der som hadde det like lett. Det var spesielt barna til unge, enslige mødre som nok hadde et litt tøffere liv enn hva barn generelt bør ha. Nå vet ikke jeg om disse mødrene var planlagt gravide, men om de hadde spurt meg om de kanskje burde vente så hadde jeg aldri vært i tvil om hva jeg hadde anbefalt!

[Niobe]

Jeg mener ikke at det er spesielt vanskelig å studere selv om en har barn - men jeg mener det er forskjell på å være 18 år, mor og student og det å være 23, mor og student. Jeg mener også at det er stor forskjell å være samboer og student og det å være enslig og student.

Helt klart. Som jeg skrev i et tidligere innlegg, så synes jeg det er plankekjøring å være mor og student. Men det er mye fordi jeg har en mann som tjener nok til at jeg ikke trenger å jobbe i tillegg til studiene og i feriene, fordi vi bor særdeles godt, har råd til å ha to biler, osv.

Og igjen; jeg synes det er forskjell på å gjøre det beste i en vanskelig situasjon, som Meowouch, og det å planlegge å få barn i dårligere forutsetninger.
Han man muligheten til å vente til forholdene ligger bedre til rette, så synes jeg man kan gjøre det. Jeg snakker ikke om å vente til man er 30, men som andre har påpekt før meg så er det forskjell på 17-18 år og å passere 20 med grei margin.

[linepetrine]

Tash og Niobe: jeg er enig i at det er forskjell mellom å bli mor i en alder av 18 og 23, men jeg er fortsatt ikke enig i at det er lettere å jobbe og å være etablert med barn.

Og Tash: enslige mødre har nok i de aller fleste tilfeller ikke planlagt å bli mammaer. De aller færreste planlegger å bli enslig mor, da tror jeg det heller er snakk om kvinner i 30-årene som får panikk fordi klokken starter å tikke. Og det er nok enkelte tilfeller i studentbarnehagen du har sett, ja, men hvorfor er det slik?

Jeg kjenner faktisk Meo godt, siden hun er med i min bok, og siden vi etterhvert har utviklet et nært veninneforhold, og hun opplevde mye motgang da hun ble gravid (sorry Meo, jeg ønsker ikke å utlevere din livshistorie )

Selv har jeg også vært i en situasjon der vi opplevde mye motgang fordi vi stiftet familie tidlig. Vi har klart å trosse motgangen, men det har virkelig ikke vært enkelt. Jeg har ved flere tilfeller vært i bevisstgjøringsprosesser der jeg har tenkt: "skal jeg fokusere på hva alle de andre mener om meg og mitt valg, eller på hva jeg selv mener har vært riktig for meg?" - Les også innlegget mitt om legestudentene.

Jeg har ofte tenkt: mannen min og jeg har klart det, men hva med de som opplever den samme motgangen og ikke klarer dette? Jeg har i prosjektet mitt snakket med flere kvinner som har gått gravide i opptil 7 mnd uten at noen har gratulert dem (og her snakker jeg om kvinner i 20-årene som er PLANLAGT gravide) Da har jeg ofte tenkt: jeg selv syntes det var vanskelig å takle presset som 23-åring (som IKKE er ungt å bli mamma) hvordan er det da å være 19 år og uplanlagt gravid med en mann man ikke skal dele livet med?

Og jeg har hatt ganske rett - og jeg er veldig glad for de samtalene jeg har hatt med enkelte kvinner i bokprosjektet mitt.

Det jeg mener om dagens samfunn og synet på barn: i enkelte kulturer vokser barn opp i storfamilier. I Norge er foreldreskapet i større grad den enkelte foreldres ansvar. Kravene vi stiller er for høye, og basert på noe annet enn barnets primære behov, og det skaper etter min mening flere dårlige foreldre.

Mor og barn - relasjonen starter faktisk ved befruktningsøyeblikket, og dersom man opplever å ikke få støtte i svangerskapet, kan dette faktisk påvirke morens forhold videre. Dette har jeg faktisk snakket med en del fagfolk om - som jobber med vanskeligstilte gravide (i forbindelse med prosjektet mitt)

Det jeg sier: JA; jeg er enig i det du skriver, Tash, men HVORFOR er det slik? Hvordan kan Meo, som har taklet dette bra, være et forbilde for andre jenter som havner i hennes situasjon? De fleste, Meo inkludert, er enig i at dette ikke er ideelt, men legger vi ikke sten til byrden dersom vi fratar kvinnen selvtillitten hun faktisk trenger for å være mamma? Dersom noen på forhånd hadde sagt til deg da du var gravid: dette kommer du ikke til å klare! Hvor stor er sannsynligheten for at det går dårlig? Dette er faktisk snakk om at barnet har KRAV PÅ en trygg oppvekst.

De som bare har opplevd støtte, glede og oppmuntring mens de har vært gravide undervurderer faktisk at det oppleves som ganske vanskelig når man ikke får det.

Se hva Marry skriver i denne tråden.

[Rosin]

Nei, jeg mener ikke hjemmeværende. Jeg mener at jeg f eks. tar et studie der jeg stort sett leverer i barnehagen i 9-10 tiden, og henter igjen kl 14. Jeg vet at det ikke ville vært mulig for meg på en del andre studier.

Da er du utrolig heldig Niobe. Ikke mange fulltids studier som er sånn. Og i allefall ikke når man kommer ut i jobb. Da er det vel 8-16 minst, for de aller fleste.

Jeg har fått alle mine under studietiden. 1 barn før mitt hovedstudie, og 2 barn underveis. Har gått kjempefint det, men jeg har ikke hatt anledning til å levere kl 10 og hente kl 14 (bortsett fra de 2 årene jeg var i fødselsperm og hadde pause fra studiene) men likevel synes jeg det er tyngre å være i jobb med tre unger og hus og det hele, enn det var å være student.

Men dette var et sidespor, jeg er helt enig med dere som sier at det er en ting å være 25 og student m barn enn å være 18 år, student og ha barn!

[Niobe]

Tash og Niobe: jeg er enig i at det er forskjell mellom å bli mor i en alder av 18 og 23, men jeg er fortsatt ikke enig i at det er lettere å jobbe og å være etablert med barn.

Nei, det er jeg enig i. Men jeg er sikker på at det er bedre å ha en viss økonomisk trygghet før man får barn.

[Niobe]

Da er du utrolig heldig Niobe. Ikke mange fulltids studier som er sånn. Og i allefall ikke når man kommer ut i jobb. Da er det vel 8-16 minst, for de aller fleste.

Jeg har fått alle mine under studietiden. 1 barn før mitt hovedstudie, og 2 barn underveis. Har gått kjempefint det, men jeg har ikke hatt anledning til å levere kl 10 og hente kl 14 (bortsett fra de 2 årene jeg var i fødselsperm og hadde pause fra studiene) men likevel synes jeg det er tyngre å være i jobb med tre unger og hus og det hele, enn det var å være student.

Men dette var et sidespor, jeg er helt enig med dere som sier at det er en ting å være 25 og student m barn enn å være 18 år, student og ha barn!

Jeg er nok forsåvidt heldig, men det handler jo om valg også. Jeg har valgt et studie som ikke krever så mye mer av meg enn som så.

Jeg kunne forsåvidt heller aldri tenkt meg å jobbe mer enn 50-60% mens poden er liten.

[linepetrine]

Nei, det er jeg enig i. Men jeg er sikker på at det er bedre å ha en viss økonomisk trygghet før man får barn.

Og etter min mening har du denne tryggheten som student. Selvom dagens satser kanskje ikke er helt tilpasset prisnivået, og jeg er 100% enig med Willoch at satsene skal økes.

Jeg kjenner ikke deg, men du er sikkert etablert, og har et dyrt boliglån å nedbetale. Da kan jeg forstå at du ikke ser noen annen mulighet å kunne kombinere barn og studier enn å basere deg på at mannen din har en god inntekt. Men i min situasjon - vi var lite etblerte, og hadde derfor ikke så mange utgifter. Sammenligner du med andre studenter, lå vi til og med litt foran. Sammenligner du en 22-åring med en 30-åring sier det seg selv at dette ikke går an å sammenligne.

En student har færre inntekter, men også færre utgifter.

Som en veninne av meg sa (hun ble selv mor som 23-åring og begge studenter): vi har ikke råd til å ha bil, men hvorfor skal man ha bil når barna er små?

Vi snakket litt om hva som ville være annerledes dersom vi hadde valgt annerledes, og kom frem til at det materielle var det eneste som ville være annerledes.

Barna våre har alt de trenger av mat, klær, medisiner, trygghet og kjærlighet. Om vi har eid eller leid leilighet, bil eller ikke, råd til dyre klær og ferie eller ikke er først og fremst et konstruert problem. Vi kan velge å bekymre oss for slike uvesentligheter eller gi blaffen. Og jeg har hatt det veldig morsomt som småbarnsmor - er kreativ og finner på mye gratis moro

Har en litt koselig historie: en far fortalte sønnen sin at de skulle i dyreparken i Kristiansand. Med stjerner i øynene fortalte pappaen at nå skulle de se spennende dyr - elefanter, giraffer, antiloper og sjøløver. Sønnen lyttet og sa: "men pappa. Har de maur der?"

Det sier, på en ganske sjarmerende måte, at vi voksne stiller ofte høye krav til oss selv, men barn ser verden annerledes. Faktisk er det å få barn tidlig noe som har fått fokuset mitt bort fra materialismen. Jeg var mye mer opptatt av materialisme før, og baserte mye av livet mitt på lykkefølelse - som spennende reiser etc. Da jeg ble mamma åpnet en ny verden seg for meg, og jeg fant ut at det var så mange flotte opplevelser som var rett utenfor døra mi, som jeg bare hadde oversett.

Nå, som vi har litt bedre råd, kan vi plutselig også unne oss litt mer, men jeg føler ikke at jeg er noe mer lykkelig eller bedre mor likevel. Faktisk savner jeg småbarnsperioden så mye at det gjør vondt inni meg

[Tash]

Tash og Niobe: jeg er enig i at det er forskjell mellom å bli mor i en alder av 18 og 23, men jeg er fortsatt ikke enig i at det er lettere å jobbe og å være etablert med barn.

Og Tash: enslige mødre har nok i de aller fleste tilfeller ikke planlagt å bli mammaer. De aller færreste planlegger å bli enslig mor, da tror jeg det heller er snakk om kvinner i 30-årene som får panikk fordi klokken starter å tikke. Og det er nok enkelte tilfeller i studentbarnehagen du har sett, ja, men hvorfor er det slik?

Jeg forstå at du er opptatt av at samfunnet gjør det vanskelig å være ung mamma og det stemmer antagelig - men de situasjonen jeg sikter til i mitt innlegg om barna i studentbarnehagen er det faktisk unge og umodne foreldre som står bak. De mødrene fikk tilbud om studentleilighet, barnehageplass og et ektra nettverk for å ivareta dem som studerende mødre. Alikevel så levde barna et urolig liv, med mye flytting, veldig mye ulike personer i livet sitt, lite grenser osv.

Selvfølgelig er det flott at det finnes mødre som har klart seg og det er viktig at deres eksempler viser samfunnet at det går helt fint for mange - selv om de er unge. Men spørsmålet her er om en skal råde unge til å bli gravid (da mener jeg unge under 23). Jeg kan ikke se at det taler for noens fordel å få barn tidligst mulig, jeg kan ikke se at det er en fordel å få barn tidlig på et generelt grunnlag.

[Tash]

Jeg kjenner flere lege og tannlegestudenter med barn. Hadde og en legestudent som mor i praksis som hadde tvillinger på 1år. Det lar seg gjøre om man ønsker. Tviler på at de som tar legestudie får så veldig mye bedre arbeidstider eller arbeidsmenger direkte etter endt studie.

Førskolelærerstudie består og av en del tungt pensum. Men er nok et av de lette studiene å kombinere med barn.

Man velger selv om man vil forsette eller ikke!

Jeg har en venninne som er lege og hun sier at om hun ikke hadde fått barn så tidlig så hadde hun tatt videreutdannelse i kirurgi. Hun er det mest driftige og flinkeste menneske jeg kjenner - men selv hun måtte innse at barna satte begrensninger for valg av studier.

Eller så har jeg omvendt oppfatning enn deg om førskolestudiet. Førskolelærerstudiet har så veldig tungt pensum - men at det skal være lettere å kombiner med barn stiller jeg meg veldig undrende til. Alle undervisninge på førskole er obligatorisk, vi har masse praksis (med all studie på siden av) og ellers en del undervisning på kveldstid og på obligatoriske studieturer (iallefall på SiS)

[linepetrine]

Jeg forstå at du er opptatt av at samfunnet gjør det vanskelig å være ung mamma og det stemmer antagelig - men de situasjonen jeg sikter til i mitt innlegg om barna i studentbarnehagen er det faktisk unge og umodne foreldre som står bak. De mødrene fikk tilbud om studentleilighet, barnehageplass og et ektra nettverk for å ivareta dem som studerende mødre. Alikevel så levde barna et urolig liv, med mye flytting, veldig mye ulike personer i livet sitt, lite grenser osv.

Selvfølgelig er det flott at det finnes mødre som har klart seg og det er viktig at deres eksempler viser samfunnet at det går helt fint for mange - selv om de er unge. Men spørsmålet her er om en skal råde unge til å bli gravid (da mener jeg unge under 23). Jeg kan ikke se at det taler for noens fordel å få barn tidligst mulig, jeg kan ikke se at det er en fordel å få barn tidlig på et generelt grunnlag.

Vi skal oppfordre folk til å få barn når de er modne nok for det, og helst ikke før fylte 21. Noen har kanskje denne modenheten som 20, andre ikke før de er 28. Dersom vår mentalitet, om at vi på død og liv ikke skal få unge kvinner skal bli mammaer for tidlig, fører til å gjøre livet vanskeligere for de kvinnene som faktisk velger dette, skaper vi vinnere og tapere i samfunnet.

[Isa]

Det stemmer det! Når de blir store tenåringer er det enda verre. Vi har mange venner med tenåringer. Nå må foreldrene være hjemme nyttårsaften så de kan se når barna kommer hjem fra fest, er de fulle osv osv.

Så, jo, men er absolutt bundet med barn, nesten uansett alder, i alle fall til de flytter hjemmefra.

Ja, og det er når de har flyttet hjemmenifra jeg sikter til da.
De blir jo ikke boende hjemme til de er 40, så å si at man er bundet for hele livet blir ikke helt rett i mine øyne.

[k&j]

Vi skal oppfordre folk til å få barn når de er modne nok for det, og helst ikke før fylte 21. Noen har kanskje denne modenheten som 20, andre ikke før de er 28. Dersom vår mentalitet, om at vi på død og liv ikke skal få unge kvinner skal bli mammaer for tidlig, fører til å gjøre livet vanskeligere for de kvinnene som faktisk velger dette, skaper vi vinnere og tapere i samfunnet.

Jeg synes du blander argumentasjonen veldig....

Innleggene som her fraråder en 18-åring å få barn, kan da ikke tas til inntekt for at man ikke støtter unge mødre!!

Jeg føler omsorg for mine unge medsøstre, og om de ønsker det kan jeg støtte dem på mange måter, alt fra å dele erfaringer fra oppvekst, utdanning, etablering og det å bli mor.

Jeg mener det er en form for støtte å komme med kritiske innspill til ei på 18 år som er i ferd med å ta en sånn type beslutning.

Jeg har INGEN motforestilninger mot at samfunnet hjelper unge mødre, men jeg mener at de bør være klar over at selv med hjelp, kan det være en tøff virkelighet å være en ung mor, ikke fordi samfunnet er "kaldt og slemt", men fordi det ofte er tøft å være, man er i endring, det er tøft å være i etableringsfasen med alt det betyr av usikkerhet, og det er tøft å være i et relativt fersk forhold. Legger man alt dette oppå hverandre, så det er klart at dette ofte vil være en utfordring - det er vel ikke noe å legge skjul på?

[Kreps-77]

Jeg synes du blander argumentasjonen veldig....

Innleggene som her fraråder en 18-åring å få barn, kan da ikke tas til inntekt for at man ikke støtter unge mødre!!

Jeg føler omsorg for mine unge medsøstre, og om de ønsker det kan jeg støtte dem på mange måter, alt fra å dele erfaringer fra oppvekst, utdanning, etablering og det å bli mor.

Jeg mener det er en form for støtte å komme med kritiske innspill til ei på 18 år som er i ferd med å ta en sånn type beslutning.

Jeg har INGEN motforestilninger mot at samfunnet hjelper unge mødre, men jeg mener at de bør være klar over at selv med hjelp, kan det være en tøff virkelighet å være en ung mor, ikke fordi samfunnet er "kaldt og slemt", men fordi det ofte er tøft å være, man er i endring, det er tøft å være i etableringsfasen med alt det betyr av usikkerhet, og det er tøft å være i et relativt fersk forhold. Legger man alt dette oppå hverandre, så det er klart at dette ofte vil være en utfordring - det er vel ikke noe å legge skjul på?

[MayaB]

Jeg synes du blander argumentasjonen veldig....

Innleggene som her fraråder en 18-åring å få barn, kan da ikke tas til inntekt for at man ikke støtter unge mødre!!

Jeg føler omsorg for mine unge medsøstre, og om de ønsker det kan jeg støtte dem på mange måter, alt fra å dele erfaringer fra oppvekst, utdanning, etablering og det å bli mor.

Jeg mener det er en form for støtte å komme med kritiske innspill til ei på 18 år som er i ferd med å ta en sånn type beslutning.

Jeg har INGEN motforestilninger mot at samfunnet hjelper unge mødre, men jeg mener at de bør være klar over at selv med hjelp, kan det være en tøff virkelighet å være en ung mor, ikke fordi samfunnet er "kaldt og slemt", men fordi det ofte er tøft å være, man er i endring, det er tøft å være i etableringsfasen med alt det betyr av usikkerhet, og det er tøft å være i et relativt fersk forhold. Legger man alt dette oppå hverandre, så det er klart at dette ofte vil være en utfordring - det er vel ikke noe å legge skjul på?

Du må gi andre brukere rykte før du kan gi til k&j igjen.

[linepetrine]

Jeg synes du blander argumentasjonen veldig....

Innleggene som her fraråder en 18-åring å få barn, kan da ikke tas til inntekt for at man ikke støtter unge mødre!!

Jeg føler omsorg for mine unge medsøstre, og om de ønsker det kan jeg støtte dem på mange måter, alt fra å dele erfaringer fra oppvekst, utdanning, etablering og det å bli mor.

Jeg mener det er en form for støtte å komme med kritiske innspill til ei på 18 år som er i ferd med å ta en sånn type beslutning.

Jeg har INGEN motforestilninger mot at samfunnet hjelper unge mødre, men jeg mener at de bør være klar over at selv med hjelp, kan det være en tøff virkelighet å være en ung mor, ikke fordi samfunnet er "kaldt og slemt", men fordi det ofte er tøft å være, man er i endring, det er tøft å være i etableringsfasen med alt det betyr av usikkerhet, og det er tøft å være i et relativt fersk forhold. Legger man alt dette oppå hverandre, så det er klart at dette ofte vil være en utfordring - det er vel ikke noe å legge skjul på?

For å være helt ærlig oppfatter jeg at dere ikke klarer å ha tanker i hodet samtidig. Det jeg, og noen flere, protesterer på, er at man må gjøre ferdig utdannelse og være etablert først. Jeg synes Fluen beskriver dette bra.

[k&j]

For å være helt ærlig oppfatter jeg at dere ikke klarer å ha tanker i hodet samtidig. Det jeg, og noen flere, protesterer på, er at man må gjøre ferdig utdannelse og være etablert først. Jeg synes Fluen beskriver dette bra.

Mange her synes det er et godt råd å gjøre ferdig utdannelsen først, iallefall om man er ung samtidig, men det betyr ikke at det ikke er mulig, eller at man er fientlig instilt til studerende unge mødre.

Det noen prøver å si, er bare at det kan være lurt å begrense antall utfordringer man tar i livet på en gang, og at å være:

• nyetablert, eller ikke etablert
• Ung og derav uerfaren
• Økonomisk svak
• I et relativt nytt forhold
• Student

...kan bli litt mye.

MEN DET BETYR ALTSÅ IKKE at man er negativt innstilt til unge mødre.

[linepetrine]

Mange her synes det er et godt råd å gjøre ferdig utdannelsen først, iallefall om man er ung samtidig, men det betyr ikke at det ikke er mulig, eller at man er fientlig instilt til studerende unge mødre.




Det noen prøver å si, er bare at det kan være lurt å begrense antall utfordringer man tar i livet på en gang, og at å være:

• nyetablert, eller ikke etablert
• Ung og derav uerfaren
• Økonomisk svak
• I et relativt nytt forhold
• Student

...kan bli litt mye.

Ja, for noen kan dette være et problem, men for å være helt ærlig - en kvinne i 30-årene må få alt til å fungere med dyrt boliglån, studielån, ekteskap, barn, karriere og gamle foreldre som krever sitt. Alle har sine utfordringer på hver sin måte. På samme måte som det er fordeler med å være mye etablert, er det også fordeler med å være lite etablert. Igjen - det kommer an på hva man forventer av livet. For meg har aldri singeltilværelsen vært et ønske, heller tvert i mot. Jeg har aldri savnet det, og kommer sikkert ikke til å savne det senere. Som ISA sier - vi er nok skrudd sammen på en annen måte, og vi er nok annerledes enn flertallet... Men sånn er det...

MEN DET BETYR ALTSÅ IKKE at man er negativt innstilt til unge mødre.

Dette har jeg faktisk forstått, altså... Jeg tror heller ikke at DU er negativt innstilt til unge mødre. Jeg bare forteller om enkelte fordommer jeg, og kvinnene i boken har møtt, og jeg stiller spm - hva er egentlig en ung mamma? Og jeg har faktisk opplevd samfunnet som kaldt, hardt og fordømmende, for det er ganske brutalt for en gravid kvinne å høre at hun kaster bort livet sitt. Og i ettertid kan man bli litt sint på slike kommentarer, men ut fra det du skriver, så virker ikke du som en som ville finne på å si slike ting til en som allerede er gravid.

Jeg får ofte beskjed om at jeg er ung, og mange har sagt rett ut til meg at de synes det er altfor tidlig. JEg synes det er å dømme meg og mitt valg ut fra egne forutsetninger - altså etter sin egen målestokk. Det synes jeg er helt feil.

Jeg reagerer på at vi har forskjøvet hva vi oppfatter som en ung mamma, mange ser på det å få barn i begynnelsen av 20-årene som for tidlig. En kvinne jeg snakket med ble gravid som 21-åring, og møtte en forventning om abort. En av kommentarene hun fikk var: "barn skal ikke ha barn." Det er kanskje OK å si til en 16-åring, men til en kvinne på 21 år? Det blir litt for drøyt... Igjen - jeg er enig i at HI skal vente, men uenig i at hun skal fullføre utdannelse og bli etablert først.

[JamJam]

Jeg tenker at når man a) har personlig negativ erfaring med temaet, b) har en personlig økonomisk interesse i temaet så er det litt på kanten å hevde at det er alle andre som ikke evner å tenke nøytralt..

[Tash]

Jeg synes du blander argumentasjonen veldig....

Innleggene som her fraråder en 18-åring å få barn, kan da ikke tas til inntekt for at man ikke støtter unge mødre!!

Jeg føler omsorg for mine unge medsøstre, og om de ønsker det kan jeg støtte dem på mange måter, alt fra å dele erfaringer fra oppvekst, utdanning, etablering og det å bli mor.

Jeg mener det er en form for støtte å komme med kritiske innspill til ei på 18 år som er i ferd med å ta en sånn type beslutning.

Jeg har INGEN motforestilninger mot at samfunnet hjelper unge mødre, men jeg mener at de bør være klar over at selv med hjelp, kan det være en tøff virkelighet å være en ung mor, ikke fordi samfunnet er "kaldt og slemt", men fordi det ofte er tøft å være, man er i endring, det er tøft å være i etableringsfasen med alt det betyr av usikkerhet, og det er tøft å være i et relativt fersk forhold. Legger man alt dette oppå hverandre, så det er klart at dette ofte vil være en utfordring - det er vel ikke noe å legge skjul på?

Signerer til fulle