Hei,
jeg er samboer med en flott mann som har en datter på 5 fra før. Da jeg ble gravid med vårt felles barn opplevde jeg det som veldig trist. Alt dreide seg om denne datteren. Som førstegangsmor var jeg spent, redd, og hadde utrolig behov for omtanke og oppmerksomhet. Men slik ble det ikke....ingenting ble sagt om min graviditet, og hvis det ble snakket om om, var det om denne datteren gleda seg til å få et søsken og hvordan hun tok det. Jeg fikk ikke sjangsen til å innrede rom, shoppe osv...lage rede heter det kanskje, da denne datteren opptok barnerommet. I tillegg savnet en kjæreste som var like oppstemt som meg.
Dette er litt om hvordan graviditeten forholdt seg, og jeg trodde kanskje ting skulle forbedre seg.
Men det gjorde det ikke....jeg kjenner at jeg fryktelig savn etter å ha denne lille kjernefamilien som jeg drømte om; mor, far og barn. Der alt dreide seg om å få denne lille familien til å fungere. Eks-kone, stebarn, samboer, vårt barn og kanskje meg...den familiesammensetningen syns jeg er vanskelig å håndtere....
Føler meg veldig alene i denne sammenghengen, og det nytter ikke å prøve å snakke med noen om det heller....får alltid servert : du visste hva du gikk til!
Er det andre som også syns det er vanskelig?
Grede
Sosiale Bokmerker