Erfaringer med barn og muslimsk mann.

[Ung_mor]

Hvordan erfaringer har dere med å være gift og ha/vente barn med en muslimsk mann??

Ble det som dere trodde, er dere fortsatt sammen (inntrykk av at MANGE skiller seg etter en stund) og hvordan er/var det egentlig??

[geysirland]

Jeg har særdeles dårlig erfaring med muslimsk mann, men om det er fordi han er muslim eller bare at han er en slik person det skal jeg ikke si sikkert. Velger å tro at islam ikke har noe med hvordan er å gjøre.

Han er veldig ego... fra dag 1 med storesøster som hadde kolikk så jeg aldri han. Han skulle aldri ta seg av ungen...skrek hun så var det... ta henne... om jeg satt på do eller dusja spilite ingen rolle...måtte bare ta henne. Slik gikk nå dagene..jeg ble mer og mer sliten og mer og mer irritert på han...

Han var utrolig og er utrolig egoist. Tenkte kun på seg selv. Tenker aldri på rutinene til ungene..vil aldri være med på noe med meg og ungene...tok dem aldri med ut. Tok dem aldri med på tur. Barnehagen brydde han seg fint lite om. Møtte aldri til noe foreldremøte.

Dro han med til familie terapi men det hjalp lite og ett år etter det så var nok var nok for meg. Jeg er i separert og sliter med å komme meg igang igjen sjøl. Ble ødelagt mye mentalt for meg i hvertfall.

Dette er min erfaring, men er ingen rasist så tror nok det er flink muslimske menn der ute også. Bare jeg som ikke traff riktig...

[Imiles]

Jeg har vært gift med en muslimsk mann i 8 år nå og vi har det veldig bra sammen. Vi fikk nettopp vårt 3.barn.

Jeg ser ikke på min mann som "muslim" men som et menneske med en annen kulturbakgrunn enn meg. Muslimer rundt i verden tolker og praktiserer sin religion på mange forskjellige måter og jeg synes at kulturen spiller en stor rolle her.

Kommunikasjon er viktig i alle forhold men det er ekstra viktig når man er sammen med en fra en annen kultur.
Man må møtes på "halvveien" og helst ha møttes der FØR man får barn (vi fikk barn etter 3 år). Med å møttes på halvveien mener jeg at både han og du må ha forståelse for hverandres kultur. Man må alltid kunne ha en forklaring for hvorfor man tenker slik man gjør slik at den andre part kan få en forståelse for dette.

Jeg mener at etter 8 år sammen forstår kulturen hans veldig godt, og han har vist mye tålmodighet for at det har tatt tid for meg å komme dit. Vi har reist til hjemlandet hans hvert år for minst 6 uker om gangen og jeg har lært veldig mye i den tiden.

Jeg har lært språket hans og barna våre vokser opp to-språkelige.

På det punktet vi er i dag så synes jeg at vi har tatt "det beste" fra begge kulturene og lever derfor veldig harmonisk sammen.

Det er med andre ord veldig, veldig viktig at du blir kjent med hans folk, helst i hjemlandet hans!!!!

[Ung_mor]

Hvor er de fra?? ikke for og snoke men er litt bekymret da jeg hører så mange som sier " selvom dere har det bra nå, så bare vent.. Er ikke lett å ha barn med en fra en annen kultur og religion enn deg"!

Jeg elsker mannen min, å vi har det veldig bra nå , men er jo alt nå noen ting vi diskuterer selvom ikke babyen kommer på noen mnd, bla. at han går i et evig håp om at det er gutt og legger ikke skjul på det selvom legen sier med 95% sikkerhet at det er jente! Og at alt må godkjennes av familien hans og sånne ting... Er så rart at det andre sier får meg til å tenke over alt å føle meg så usikker, selvom vi har vært sammen i over 4år!

[oslo78]

Hvor er de fra?? ikke for og snoke men er litt bekymret da jeg hører så mange som sier " selvom dere har det bra nå, så bare vent.. Er ikke lett å ha barn med en fra en annen kultur og religion enn deg"!

Jeg elsker mannen min, å vi har det veldig bra nå , men er jo alt nå noen ting vi diskuterer selvom ikke babyen kommer på noen mnd, bla. at han går i et evig håp om at det er gutt og legger ikke skjul på det selvom legen sier med 95% sikkerhet at det er jente! Og at alt må godkjennes av familien hans og sånne ting... Er så rart at det andre sier får meg til å tenke over alt å føle meg så usikker, selvom vi har vært sammen i over 4år!

Synes ikke dette høres ut som et godt utgangspunkt for å være helt ærlig. Men nå er jo svangerskapet et faktum, og da er det vel bare å satse veldig på kommunikasjon og klare avtaler om hvem som skal gjøre hva, hvordan dere løser ting som evt dåp, hvordan han stiller seg til at du skal ut i jobb, osv. FØR babyen blir født.

Lykke til!

[becky+1]

Helsestasjonen har slike samlivskurs for nybakte foreldre. Kanskje det hadde vært en ide? Mange skryter av slike kurs. Ikke fordi de nødvendigvis sliter, men tar det litt som forebygging og det å lære seg kommunikasjon og forståelse. Snakk med hs om det.

Tenker ellers her at du må huske at din historie er en egen historie og ikke andres. Jeg har nok som sagt villet prøvd samlivsterapi eller noe med noen som har erfaring angående dette temaet. (iog med at du er litt bekymret og en del problemstillinger kommer opp)

Vet om flere der det går strålende og flere der det går til helvete, men slik er det jo med mange par som har samme kulturbakgrunn også.

[geysirland]

Signerer Becky..ta kontakt med HS... er viktig at han blir forberedt på hva som forventes av han som far her i Norge slik at du ikke sliter deg totalt ut....Tror det er lettere å ta det forut enn etter barnet er født.

Vi skulle også på sånt, men så ble det avvlyst husker jeg... det var nok utrolig synd for meg!!

[Mama Maria]

Nyskjerrig jeg da.... Hvordan går det, Ung_mor?

Håper dere har funnet en harmoni i kulturforskjellene...