Erfaringer med utroskap

[Utro]

Uaktuelt å logge inn med brukernavn siden det er mange her inne som kjenner meg.

Jeg har vært utro mot min mann. På en måte meningsløst og uforståelig siden jeg har det veldig fint med min mann, på alle vis. Men jeg har forelsket meg i en annen mann og da jeg valgte å være utro føltes det så rett og godt på alle vis.

Jeg hadde håpet at de av dere som har erfaringer med å være utro selv kunne delt litt med meg? Hvordan har dere taklet det i ettertid?

[geysirland]

Den sure svie må jo komme en gang... he he

[_Kine]

Jeg har aldri vært utro, men blitt bedratt...
Og du, det føles ganske så jævlig.
Så hadde jeg vært deg, ville jeg ha tenkt meg om selvom du aldri så mye forelsket deg.
Gresset er ikke nødvendigvis grønnere på den andre sia.
Pose og sekk? Nei dessverre....

[lucifine]

En gang i min ungdom hadde jeg to på beite samtidig.. Mistet dem begge jeg..

[Brusglass]

Jeg har blitt bedratt,det er rett og slett en bedriten følelse Så,mitt råd er bare at du finner ut av hvem du vil ha,om du vil ha noen av de i det hele tatt,og avslutter med den du ikke vil ha. I mine øyne er utroskap roten til alt ondt.

[Tidl. bruker]

Jeg har blitt bedratt, og saken hadde hatt et helt annet utgangspunkt om saken kom frem med en gang fremfor lenge etterpå - for komme frem, det vil saken nokså sikkert uansett etter en tid. Du bør ikke si det for å lette ditt hjerte, men jeg mener du bør si det for å være ærlig på det du har gjort fremfor å føre den andre bak lyset som igjen vil føre til at den andre føler enda et svik ved hemmeligholdelsen. Å oppleve at man har levd år på en stor løgn er verre enn å få vite det med en gang.

[Mamalisa]

Hmm slik du legger det frem her virker det for meg som leser, at du hadde hatt det værre med å bulket bilen enn du har det med at du har hatt et sidesprang.

[Tidl. bruker]

jeg har ikke klart å holde tett, ganske ego? men kunne ikke leve med sånt inni meg.

[Catharina]

Hvis du skal gå videre så er og si ifra det første du må gjøre

[Maika]

Etisk og moralsk sett burde du helt klart fortelle det. Hadde det vært meg hadde jeg fortalt det, ikke fordi det hadde vært bedre for forholdet eller mannen, men fordi jeg ikke hadde klart å la være og det hadde vært bedre for meg å få det ut. Derimot håper jeg aldri mannen er utro, jeg er trygg på ham og vi har det bra, men om han av en eller annen grunn er utro 1!! gang så håper jeg faktisk at jeg aldri får vite om det. Jeg hadde gnagd på saken, sjekket hvem jenten/damen var, gnålt om hvordan hun var , irritert meg om hun var tynnere enn meg, pen, smart eller irritert meg enda mer om hun ikke var smart . Hadde han derimot hatt et forhold på si eller flere andre viste om det ville jeg helt klart ønsket å vite det. Ville ikke gått rundt og vært den eneste som ikke viste eller ikke vist om noe som betydde noe for ham og var langsiktig. MEn om han hadde begått en feil en gang med en ukjent som jeg aldri kom til å møte og han aldri ville se igjen tror jeg at jeg ville hatt det bedre uten at jeg viste det......

[guttem@mm@]

Jeg er faktisk litt enig med Maika.

[Også utro]

Uaktuelt å logge inn med brukernavn siden det er mange her inne som kjenner meg.

Jeg har vært utro mot min mann. På en måte meningsløst og uforståelig siden jeg har det veldig fint med min mann, på alle vis. Men jeg har forelsket meg i en annen mann og da jeg valgte å være utro føltes det så rett og godt på alle vis.

Jeg hadde håpet at de av dere som har erfaringer med å være utro selv kunne delt litt med meg? Hvordan har dere taklet det i ettertid?

Hvordan jeg taklet det? Vel, jeg prøver å takle det nå. Jeg tror at grunnen til at jeg var utro, var fordi jeg ikke elsket samboeren min lenger. Jeg hverken angrer eller har dårlig samvittighet for utroskapen, så da er det kanskje ikke noe å takle? Samboeren min vet bare at jeg har følelser for denne andre, ikke at det har skjedd noe. Og hvis dette går over, hvis jeg greier å finne tilbake til samboeren min, så er det mye bedre for ham å ikke vite, tenker jeg.

Hvordan takler du det? Angrer du?

[Vært i samme sko]

Tro meg, den følelsen går over til en helt forferdelig skyldsfølelse... Jeg er på grensa til å nesten ikke ville leve mer, klarer jeg å leve med det jeg har gjort mot en annen person? :iik: Hver gang jeg ser mannen min inn i øynene tenker jeg på hva jeg har gjort mot han, tenker jeg ikke fortjener han, og tenker på om jeg skal fortelle han eller ikke.

[Utro]

Det har gått en tid siden jeg var utro og ville dele litt hvordan det har vært.

Har ikke fortalt noe til mannen min, fordi jeg vil han ikke vondt. Hvis jeg hadde fortalt det hadde det vært av rent egoistiske behov. Lette min egen dårlige samvittighet, lette på trykket. Moralske grunner? Det hadde kun skadet ham, såret ham og gjort det veldig vanskelig å fortsette et godt samliv.

Sidespranget var et engangstilfelle, og hadde ingenting med minn mann å gjøre. Jeg elsker han fremdeles og vil han alt godt på jord.

Angrer jeg? Nei. Det var en deilig, morsom og fin opplevelse som ga masse energi på hjemmebane. Kan jeg tilgi meg selv og leve videre? Ja, det har jeg allerede gjort.

Jeg forstår at det kan være uforståelig og provoserende for mange å lese dette, og det er helt ok. Vi er forskjellige og har forskjellige drivkrefter i livet. Jeg vil ikke la livet mitt styres av moral, men av et ønske om kjærlighet.

[Tidl. bruker]

Angrer jeg? Nei. Det var en deilig, morsom og fin opplevelse som ga masse energi på hjemmebane. Kan jeg tilgi meg selv og leve videre? Ja, det har jeg allerede gjort.

Okei....

[Underlig]

Å gjøre en avtale med noen - enten det gjelder monogami eller noe annet - og bevisst gå bak ryggen deres et for meg stor mangel på respekt. Å gjøre det mot en av sine nermeste forstår jeg ikke. Men vi mennesker gjør feil - og det må være rom for det når man går inn for å rydde opp etter seg. Å tro at det ikke påvirker den andre hvis
man ikke sier noe er naivt.

Jeg synes alle mennesker har rett til å velge hvordan - og på hvilke premisser - de skal leve sitt liv. Å tie er faktisk å frata noen den muligheten. For meg er det ikke kjærlighet.

[Kreps-77]

Angrer jeg? Nei. Det var en deilig, morsom og fin opplevelse som ga masse energi på hjemmebane. Kan jeg tilgi meg selv og leve videre? Ja, det har jeg allerede gjort.

Takke meg til overskudd og energi gjennom trening og søvn.



Ellers signerer jeg Underlig, som jeg synes skriver det bra.

[Carrera]

Det har gått en tid siden jeg var utro og ville dele litt hvordan det har vært.

Har ikke fortalt noe til mannen min, fordi jeg vil han ikke vondt. Hvis jeg hadde fortalt det hadde det vært av rent egoistiske behov. Lette min egen dårlige samvittighet, lette på trykket. Moralske grunner? Det hadde kun skadet ham, såret ham og gjort det veldig vanskelig å fortsette et godt samliv.

Sidespranget var et engangstilfelle, og hadde ingenting med minn mann å gjøre. Jeg elsker han fremdeles og vil han alt godt på jord.

Angrer jeg? Nei. Det var en deilig, morsom og fin opplevelse som ga masse energi på hjemmebane. Kan jeg tilgi meg selv og leve videre? Ja, det har jeg allerede gjort.

Jeg forstår at det kan være uforståelig og provoserende for mange å lese dette, og det er helt ok. Vi er forskjellige og har forskjellige drivkrefter i livet. Jeg vil ikke la livet mitt styres av moral, men av et ønske om kjærlighet.

Sorry, men

Du har ikke fortalt han, fordi du ikke vil skade han, og dere ikke ville kunne leve et godt samliv etterpå? Beklager å måtte si det, men skaden er allerede gjort, og en dag kommer det frem.

Og sidespranget hadde ingenting med din mann å gjøre? neivel... Jeg vil nå påstå at det i aller høyeste grad har med han å gjøre. Og du elsker han og vil han alt vel? Vel...da forteller du han sannheten. Da først gjør du han vel. Man bedrar ikke den man elsker.

Og utroskapen ga deg energi på hjemmebane? Så søtt og omtenksomt av deg. Sliter man litt på hjemmebane, så er det bare å gå ut og få seg et nummer, og så er alt bra. Og da er det jo selvfølgelig helt greit å være utro.

Men men, godt du kan tilgi deg selv, men jeg håper nesten ikke at mannen din kommer til å tilgi deg. Utroskapen er en god nok grunn til å ikke tilgi, og når du topper det hele med disse holdningene, så fortjener du jaggu ikke mannen din.

Og ja...jeg ble provosert.

[Skyld]

Utroskap vil jeg nesten kalle en sinnsykdom.

Jeg levde i et utrolig dødt forhold med min ekssamboer, far til mine barn.

typsisk søster bror forhold.

så traff jeg en jeg falt pladask for som jeg kjente fra før. hadde mye kontakt via nett, og vi krysset grensen flere ganger og traff hverandre i smug. hadde ikke sex, men klåing ble det. ille nok.

jeg levde i en boble hjemme, kald og følelseløs over samboeren.

i rundt 8 månder levde jeg i dette dobbeltlivet før vi endelig klarte å gå fra hverandre, jeg fortalte ikke om han andre. eksen var enig i at vi ikke fungerte sammen uansett. masse styr og jeg flyttet ut. masse vond tid pga unger. men vi ble enige om alt.

jeg og han nye fortsatte å treffes, han brøt ut av sitt forhold før meg, et rimelig jævlig forhold.

men vi måtte fortsatt treffes i smug pga alt rundt.

jeg trodde aldri, aldri i verden at jeg kunne være en person som kunne være utro. jeg fordømmet utroskap. og plustelig var jeg en av de! pr i dag husker jeg nesten ingenting fra den tiden. jeg sliter sykt med at jeg oppførte meg slik. over 1,5 år etterpå. at jeg i det minste kunne tatt valget om å gå før det gikk over grensen. har trengt hjelp for å snakke om det som skjedde.

jeg og han nye er fortsatt sammen, og har det ekstemt bra sammen. han er min sjelevenn og vi har en dyp kontakt.

men alikelvell sliter jeg. selv om jeg vet at ekssamboer har det bra og vi er kjempegode venner osv.

jeg sliter med handlingene, klarte ikke styre de, var totalt blind. man blir redd for seg selv. hvem er jeg? osv

jeg kan be folk instendig tenke over hva de gjør før de er utro, men det er ikke alltid lett. noen tar lett på det og gir f og bare er utro. noen får problemer. jeg er en av de.

tilgir ikke meg selv.

vil jo egentlig med hånden på hjertet si at jeg aldri vil være utro igjen, men jeg tror faktisk ingen kan det, fullt og helt. for man må være oppi det og så våkne opp etterpå "for hva man har gjort"

slik var min historie

[Uregistrert]

Er mann, og har vært utro i et tidligere forrhold,.
- moralskt og etisk uforståelig og kan den gang i dag ikke forstå at det kunne skje..
hadde i begynnelsen en veldig negativ holdning mot utroskap.. og vært nådeløs i mine ytringer mot de som har vært det..
, "det kan faktisk skje hvem som helst i et svakt øyeblikk"
- Trenger ikke være planlagt!- en liten krangel, eller blitt litt ignorert over en liten perjode så kan man lett være offer for ei attraktiv dame/mann. og litt alkohol hjelper heller ikke på!
- Så alldri si aldri!..
bare ha selvinnsikt nok til å inrømme at man ikke er perfekt..

* ta lærdom og ikke søk trøst hos de man synes er attraktiv, hvis det svir litt på hjemmefronten!!