7åringen truer med selvmord.

[Uregistrert]

Jeg har altså ei jente på 7 som stadig truer med selvmord. Selv en liten bagatell, som feks at jeg får lugget henne når jeg hjelper med å gre henne kan utløse raseri og til slutt ende med at hun legger fingrene rundt halsen og skal kvele seg selv. Den minste lille ting som går henne imot kan utløse samme reaksjon. Ofte gråter og raser hun over at hun er teit og dum og feit osv, at ingen liker henne og sånne ting. Jeg aner ikke hvordan jeg skal reagere, hun er et følelsesmenneske uten like, totalt forskjellig fra meg. Jeg klarer rett og slett ikke å sette meg inn i hennes situasjon og se tingene fra hennes side.
Hun har ikke så mange venner, men hun klarer seg helt greit på skolen fagmessig, hun er ikke overvektig, men hun er en kløne og rett og slett slurvete med ting hun gjør. Jeg tror kanskje andre barn er litt redd henne siden hun er så voldsom i reaksjonene sine. Men hva i alle dager skal jeg gjøre for å bygge opp selvfølelsen hennes? Å prøve å snakke med henne er jo som å snakke til veggen, jeg føler ikke at jeg når fram i det hele tatt. Og noe må jo gjøres, hun er bare 7, hvordan blir dette når hun blir 13 og hormonene slår ut for fult? Dette er vel ikke normal trass dette?

[Uregistrert]

Jeg ville ha kontaktet helsesøster på skolen. Hadde nok valgt å få hjelp, selv om de lett kan si sånn. Ta det på alvor, for er tydeligvis noen følelser hun trenger hjelp til

[Ariadne]

Snakk litt med helsesøster og ha lav terskel for å vurdere BUP

[Didi]

Høres ut som du har fått ei dramaqueen i hus, ja Ikke at jeg ikke tar problemet ditt på alvor, altså, men vi har litt sånne dramatakter i min familie også så jeg kjenner det igjen! Syns det høres fornuftig ut å kontakte HS, evt ressurshelsestasjonen hvis dere har det, og hør med dem hva de tenker. Depresjoner hos barn er faktisk en undervurdert greie, og det er ikke umulig at hun kan trenge hjelp av fagfolk for å komme over kneika.

Når det kommer til selvfølelse har jeg stor tro på at bare barn føler seg nok "sett" så hjelper det. Har det skjedd forandringer i familien deres nylig som på noe vis påvirker tiden dere bruker på henne? Har vært borti barn hvor mors/fars arbeidstider påvirker hvor mye de føler seg ivaretatt, f.eks. Og nå mener jeg ikke at dere skal bytte jobb, altså, men at det i en periode kanskje kan hjelpe å ha økt fokus kun på dette barnet. Bekreft henne flere ganger daglig ("Så god du er til å...", "Ja, jeg ser at du har tegnet en fin....", "Jeg syns du er så flink til å...", "Jeg blir så glad når du...." osv), selv om du føler du overdriver. Noen barn har bare et ekstra sterkt behov for å føle seg sett, og hos noen går det over når de får fylt på den potten igjen.

En annen ting som kan hjelpe på selvfølelsen er å bruke tid på å finne hennes sterke sider. Lag en plakat/bok e.l. hvor dere setter dere ned og skriver ned hva dere syns hun er ekstra god på. I jobben min bruker jeg dette som et redskap og leser da gjennom boka jevnlig for barna i tillegg til at vi oppdaterer den med et visst intervall (ukentlig f.eks.). Da kan jeg bruke ting jeg har observert: "jeg så at du var veldig flinkt til å hjelpe Per med å knyte skoene her i går" eller "Du er alltid så flink til å takke!"

[Uregistrert]

Jeg tenker som så, at det faktisk er flott at hun får ut følelsene sine og sier fra! Hun gjør på en måte krav på den oppmerksomheten og omsorgen hun trenger, på sin egen måte.

Selv ønsket jeg ikke å leve da jeg var barn. Jeg snakket ikke med noen om det, og lå ofte og gråt alene på rommet mitt. Jeg forsøkte å ta selvmord som 7-åring, ved å svelge en mengde dispril-tabletter og noen andre tabletter jeg fant i familiens medisinskap. Jeg visste ikke hvordan det ville funke på kroppen, men alt som skjedde var at jeg sovnet og våknet etter noen timer, fullstendig omtåket. Heldigvis lever jeg fortsatt, og har nå blitt mor selv.

Søk råd hos helsesøster og andre fagpersoner. Og snakk med datteren din. Spør direkte hvordan hun har det og hva som føles vanskelig. Og klarer hun ikke å sette fingeren på hva det er, så aksepter at hun har det vanskelig. Det tror jeg er det beste du kan gjøre for henne.