"Gi fra seg" hovedsamværet?

[pepsi max]

I dag så har pappa'n samvær 5 dager i mnd i forbindelse med at han har avspassering fra vakt og derfor har han fri fra tirsdag til søndag en gang i mnd.
I det siste så har det vært utrolig tungt for alle parter ved levering(tilbake til meg).
Gutten gråter hver dag fordi han savner pappan sin, sier at han vil flytte til pappan og ikke liker seg her hvor vi/jeg bor.
Dette sliter veldig på meg og jeg gråter for gutten sin del. Har prøvd å få pappan til å flytte nærmere oss, men han påstår at det er vanskelig og få jobb, så det ser veldig dårlig ut.
Jeg kommer selv aldri til å flytte tilbake til hjemplassen min(der hvor barnefaren bor) fordi jeg misstrives skikkelig der og tviler på at det å ha en sur og ulykkelig mamma er bra for gutten.

Uansett hvor vanskelig jeg synes tanken er, så har jeg tenkt det alikevel fordi at kanskje så kan det være det beste for gutten min. Noen ganger så burde man tenke lengre enn bare på seg selv og hva som er best for meg?
Kanskje hadde det vært best for sønnen min å bo hos pappan sin?

Jeg vil at vi skal prøve det for å se hvordan det går i noen mnd.
MEN.. Jeg er jo livredd for at jeg skal angre meg og at pappa'n setter ned foten og nekter å gi meg hovedansvaret igjen, deretter bruke dette mot meg og gå rettens vei.

Jeg har ikke den beste inntekten og derfor så har jeg så dårlig samvittighet fordi jeg har ikke mulighet til å kjøpe alt av (dyr) mat, drikke og ting han har lyst på fordi vi må bruke pengene på å ha mat hele mnd og i tilegg ha penger til at gutten skal få reise på besøk til pappan sin.
Så sånn økonomisk sett så vil han ha det best hos pappan sin fordi han har bedre inntekt.

Da jeg selv var 5 år så ble min mor og far skilt.
Det var en forferdelig skilsmisse som gikk hardt utover meg og søsteren min og jeg vil ikke at sønnen min skal oppleve det samme som meg.
Vi var gjennom utallige rettsaker, samtaler med psykolog, barnevern, helsesøstre osv. Og vi var ganske klare på at vi ville bo hos mamma, så da vi tapte føste rettsak så skrev vi brev på brev at vi ville flytte til mamma. Men ingen hørte på oss, og vi hadde en barndom med psykisk trakassering av stemoren vår frem til søsteren min ble 12 år(jeg var vel 10-11 år) og flyttet fra meg og til mamma. Etter noen mnd så klarte jeg ikke mer, jeg var så langt nede og hadde lyst til å ende livet mitt. halvt år etter søsteren min flyttet ut bestemte meg for å pakke sakene mine og flytte uansett hva pappa og retten sa.

Så når gutten sier han vil bo til pappa'n sin, så vil jeg ikke tvinge han til å bo sammen med meg. Uansett om jeg prøver å finne på morsomme ting sammen med han så kan han plutselig går fra å smile og le til å begynne å storgrine og si at han vil flytte til pappan sin. Uansett hva jeg sier eller gjør så får jeg ikke trøstet han, hvis jeg spør han om noe eller trøster han så sier han bare "Jeg vil flytte til pappa" "når skal jeg til pappa?". Det gjør forferdelig vondt

Jeg og barnefaren er gode venner, men jeg klarer ikke stole på han.
Vi har jo snakket om dette og han sier at han ikke kommer til å ta fra meg omsorgen.
Men med en gang jeg snakket om å ha alt dette skriftlig fordi jeg ville være på den sikre siden så begynte han og nøle og mene at det ikke var nødvendig for jeg burde jo stole på han.
Jeg vil heller ikke blande inn NAV i dette før jeg er helt sikker, og han mente at vi skulle kontakte de med en gang. Og da blir jeg veldig skeptisk til alt, fordi jeg føler han går så raskt frem.
Akkurat som om at han mener dette skal være for 1 års tid og lengre.
Jeg tenkte såklart at han skulle få barnetrygden, men at jeg førte over det til han i de mnd som vi prøver dette.

Jeg er så redd
Hva er det jeg driver med?
Hva ville dere gjort og hvordan?
Burde jeg tatt kontakt og snakket med noen?

Jeg er så redd for at jeg skal miste sønnen min helt

[LeaMarika]

Huff! Dette virker ikke greit! Jeg er ingen ekspert på dette, og vet lite om hvem du bør kontakte.
Men har ei venninne som tok kontakt med en familieveileder i kommunen når de datt inn i et samlivbrudd. Hun har fått regelmessig møter der me hjelp til alt mulig gratis mener jeg, i mange år nå i ettertid.Ville ringt service kontoret i kommunen,eller helsestasjonen å hørt om de har lignende. Nå vet jeg ikke hvor gammelt barnet er heller. Det har jo også litt og si for hvorvidt man skal la han flytte til far. Jeg for min del ville ikke skrevet under på noe , før jeg viste hva det innebar i alle fall. Så ville som sagt prøvd en familierådgiver/veileder.

[julibe]

Hvor ofte/mye vil du ha ham hos deg dersom faren overtar hovedsamværet da?
Forstår gutten din konsekvensen av å evt flytte til pappaen, dvs at han vil se deg mye mindre enn han gjør nå? Ser i signaturen din at han er født i 2007, altså er han bare 5 år.

Jeg tenker at det er veldig naturlig at han savner den han ikke er hos, og at "jeg vil flytte, jeg vil ikke være her" da er en naturlig reaksjon. Men at det ikke nødvendigvis betyr det samme som at han vil flytte FRA deg for å bo med faren.

Kunne det gått an å prøve en annen samværsløsning med far først? At han er hos faren sin oftere (færre dager av gangen), ikke bare en gang i mnd?

Jeg har ingen erfaringer med dette altså, bare så det er sagt, så dette er bare tanker fra min side.

[pepsi max]

jeg vil antagligvis ikke se han så mye mer enn han ser sønnen sin nå.
En helg i mnd, men ettersom jeg har foreldre der hvor han bor så kan jeg reise hjem og være hos mamma om jeg vil treffe han mer enn den helgen. Da slipper iallefall gutten å reise de timene det tar å reise.

Jeg har snakket med han om dette flere ganger og prøvd så godt jeg kan med å forklare at om han flytter til pappa så kommer han til å treffe meg mye mindre. Og han sier fortsatt at han vil bo der
Er jo absolutt ikke det en mamma ønsker å høre

Det som gjør dette så vanskelig er at det tar 5-6 timer å reise til pappa'n, og derfor så er det ganske uaktuelt å la gutten reise så langt flere ganger i mnd. Han blir ganske sliten av all den reisingen og det samme blir jeg.
Når han begynner på skolen til neste år så blir samværet enda mindre (for pappan iallafall) så vi vil jo prøve å finne ut dette før den tid.

Jeg får kanskje prøve å ta kontakt med familievernkontoret og få snakket litt me de og høre hva de mener jeg burde gjøre evt hvordan jeg skal gjøre det.

[pepsi max]

Og ja, gutten er 5 år

[FlyAway]

Så klart barnet savner pappaen sin! Noe annet hadde vært unormalt!
At han sier at han hater deg, vil bo sammen med pappaen osv er heller ikke unormalt, de skjønner ikke konsekvensene av det de sier.

Jeg synes ikke du skal overlate omsorgen på bakgrunn av dette slik uten videre. Jeg hadde kontaktet helsestasjonen, familievernkontoret osv, og få hjelp til både deg og guttungen. Det kan være at noen andre klarer å få gutten til å skjønne litt mer, at du får hjelp til å takle slike situasjoner som du beskriver. Jeg ville heller ikke bare prøvd å la barnet bo hos faren for noen måneder, hvis det da ender opp med at han flytter tilbake til deg, kommer han til å bli enda mer forvirret. Hvordan opplever andre ham? Sier barnehagen noe om dette? Et sterkt savn kan jo gjøre utslag i sinne istedenfor sorg, og det kan være lettere for andre å se slikt..

Det er en veldig tøft når barnet sårer deg på denne måten, det har jeg også opplevd, men det har roet seg ned, men jeg hører nok innimellom at de heller vil bo hos pappaen, for jeg er Det Store Stygge Trollet. Jeg har nok ikke så veldig dårlig samvittighet for det jeg anklages for som regel Min samvittighet går på at jeg ikke har tid nok og helse nok til å finne på så mye med ungene som det jeg har lyst til, og det sårer meg jo når de sier de vil flytte til pappaen for han gjør så mye mer med dem,men de har vel også innsett at han har mulighet til det, når han har dem 4 dager i mnd..

Og kjære deg - du må for all del ikke sammenligne med din egen barndom. Gutten din har vel ingen slem stefar som trakasserer ham?

Ta kontakt med noen så fort som mulig - dette kommer til å gnage deg mer og mer, og du må for all del ikke ta et valg du kommer til å angre på

[iMum]

Men er du nødt å bo akkurat der du bor? Når dere bor 6 timer unna far, må det være mange steder mellom der du bor nå og der far bor?

Da jeg dro fra stedet jeg er vokst opp, var jeg bombesikker på at jeg aldri noensinne skulle tilbake dit, og nå bor jeg her. I en ideell verden hadde jeg ikke gjort det, men så funker heller ikke verden alltid slik jeg skulle ønske. Nå er det utenkelig å flytte herfra med mindre faren til sønnen min gjør det også, så får jeg heller bare jobbe med å trives.

5 dager samvær i mnd. er veldig lite, det er ikke rart gutten er lei seg. Hadde det vært omvendt, at han så deg 5 dager i mnd. hadde det vært deg han ville flyttet til.

Jeg synes du heller burde se på muligheter for å lage kortere reisevei mellom far og deg enn å skulle flytte et barn som ikke skjønner konsekvensene av det.

[Catharina]

Jeg tror ikke 5åringen er sint på deg.
Tror vel egentlig han er sint på situasjonen med han så sjeldent ser sin far.
Og det er jo forståelig.

Jeg tror dere vil løse fint lite med og flytte han til far.
For da er det mor han kun ser 5 dager imnd og da vil han flytte dit

Som iMum sier, så ville jeg heller flyttet nærmere far.
Eller funnet løsninger som gjør at samværet med far kan være oftere.

[LeaMarika]

Signerer Catharina og IMum. 5 år er lite.Og han skjønner nok ikke den store og hele samenhengen. At hvis han flytter, får han se deg like lite. Og synes enda du skal ta kontakt med familievernkontoret eller lign. Masse lykke til!

[Carrera]

Det er vel en grunn til at barna må være 12 år før de har medbestemmelserett når det gjelder samvær/hvor de skal bo...

Jeg tror ikke at et 5 år gammelt barn skjønner denne situasjonen. Han skjønner heller ikke konsekvensene ved at du evt skulle gi fra deg hovedsamværet. Barnet er frustrert ved byttene nå, og "ønsker" å være mer hos far. Om dere bytter her nå, så tror jeg de samme reaksjonene fort vil komme tilbake, bare at det nå er deg han vil være mest hos.

Du og far må komme frem til hva dere mener er best for han, uten at hører på, og så må dere fortelle han, på hans nivå, at sånn er det bare. Det han trenger mest er forutsigbarhet og at dere er konsekvente, så vil resten gå seg til.

[Håpefull]

Selv om gutten din bare er 5 år, så ser han nok likevel tydelig forskjell på samværet med deg og med pappaen. Hos deg er hverdagene, mens hos pappaen har han "kosen" om du skjønner. Dersom han flytter til faren sin, vil rollene bli snudd, og det ser nok ikke 5-åringen.
Mine foreldre er skilt og jeg hadde en periode hvor jeg ville flytte til pappa. Var så mye koseligere der. Mamma bare maste mente jeg. Var noen år eldre enn din sønn da. Men jeg forsto vel før jeg bestemte meg for å flytte at det beste for meg var å bo hos mamma i grunnen.

Dere har ikke noen mulighet til å få til mer samvær med pappaen? 5 dager i mnd er ikke så mye, så han savner nok pappaen sin. Tror nok det er det det hele bunner i. Her tror jeg nok du og pappaen må finne en løsning sammen for økt samvær uten å tenke at sønnen deres må flytte fra mamma til pappa

[annka]

Jeg tenker som de andre at gutten kommer til og savne deg om det blir omvendt.. Hadde det vært mitt problem ville jeg flyttet nære far slik at gutten fikk ha oftere samvær.Selv om jeg ikke trivdes på fars hjemsted, jeg vet iallefall at jeg ikke ville trives noe sted uten ungene... Men det må jo selvfølgelig du kjenne på selv..