Nå er det mange år siden jeg har vært her inne på NM, jeg var en veldig aktiv bruker tidligere.
Trenger lufte noen tanker og kom på at her kan man gjøre det anonymt.
Jeg er gift, har flere barn og har frem til for et år eller to siden hatt det helt ok. Jeg sier helt ok fordi det er slik det har vært. Ekteskapet mitt har aldri vært fantastisk, men godt. Som tiden har gått, barna blitt større og man får mer tid til seg selv har jeg stilt meg selv spørsmål flere ganger om det er dette jeg vil, er det slik resten av mitt liv skal være?
Jeg har en snill mann. Som alltid er der. Men han gir meg ingenting. Føler han stjeler energi fra meg i stede for å gi. Vi er veldig forskjellige. Han vil jobbe og slenge i sofaen. Jeg vil være aktiv, gå tur, prate, finne på ting og ha det gøy sammen. Jeg har innsett at de ønskene aldri kommer til å bli innfridd. I tillegg har vi sjelden sex. God når vi først har det, men svært sjelden. Det er heller ingen annen nærhet i hverdagen og jeg savner så utrolig en som kan være god med meg. Holde rundt meg om jeg trenger det, ikke bare gi praktiske råd.
Nå har det seg slik at jeg har forelsket meg i en kollega. Han er seks år yngre enn meg og barnløs. Han er et utrolig godt og omsorgsfullt menneske. Får meg til å føle meg vel og at jeg er verdt noe. Han har samboer selv, men forelskelsen er gjensidig. Vi har møttes to ganger. En natt og en kveld hjemme hos han. Og vi har hatt sex. Den mest fantastiske sexen jeg har hatt på mange, mange år. Vi er som hånd i hanske, liker akkurat de samme tingene.
Jeg er så rådvill. VET jeg må avslutte dette, mens leken enda er god. Men vet ikke om jeg klarer. Det kan aldri bli oss. Han har ikke barn, jeg er ferdig med barn. Jeg kan og vil aldri gi han barn heller. Jeg må bare hoppe i det ja, avslutte det først som sist? Bare tanken river meg i fillebiter.
Sosiale Bokmerker